Blod, erotikk, dans og latter.

Etruskerne befolket et område i midten av Italia og øya Korsika fra omkring 700 år før vår tidsregning.

Området deres ble etter hvert erobret av romerne og kulturen deres gikk gradvis opp i den romerske. Men etruskerne har påvirket oss lenge etterpå gjennom romersk kultur og arkitektur.

Rasmus Brandt er nå 75 år gammel og en nestor innenfor klassisk arkeologi i Norge. Han har bodd over 30 år i Italia og flere ganger har han vist studenter fra blant annet Universitetet i Oslo de flotte gravstedene etruskerne etterlot seg.

Han har vist dem bilder med scener der folk danser og fester, erotiske scener og mer brutale opptrinn.

– Men hva betyr egentlig disse bildene?

–Det lurte jeg på, uten å finne svar noe sted, forteller Brandt til forskning.no.

– Så fikk jeg en idé. Da falt brikkene på plass.

Erotiske ritualer

Rasmus Brandts nye idé handler om hvordan etruskernes erotiske ritualer, blodritualer og ekstatiske dansing skulle bringe sjelen trygt fram – gjennom dødens grenseland – til Dødsriket.

Etruskerne har etterlatt seg en mengde figurativ kunst.

Mye av dette er veggmalerier i graver.

Gjennom å studere etruskiske gravmalerier fra 2600 til 2200 år tilbake har Rasmus Brandt utviklet sin nye idé om hvordan etruskerne hjalp den døde med den vanskelige overgangen til Dødsriket.

Dødens tre faser

Etruskerne etterlot seg ingen skriftlige kilder. Når vi har forsøkt å forstå dem, har vi derfor måttet gjøre det gjennom øynene til romere og grekere.

– Jeg har i stedet forsøkt å forstå etruskerne ut fra etruskerne selv, sier Brandt.

Nøkkelen, mener Brandt, er å forstå døden som et overgangsrituale.

Dette består igjen av tre faser:

1. Separasjonsfasen, som inntreffer i dødsøyeblikket da sjelen blir frigjort fra kroppen.
2. Overgangsfasen, da sjelen legger ut på sin farefulle reise gjennom dødens grenseland mot Dødsriket.
3. Gjenforeningsfasen, da sjelen kommer frem til Dødsriket og møter sine forfedre og blir feiret med en stor fest.

Sjelens vandring i dødens grenseland

Den kritiske fasen i etruskernes forestillinger om døden, handler altså om sjelens vandring etter at du er død og før du slipper inn i Dødsriket.

– Under denne vandringen blir sjelen utsatt for farlige og mørke krefter som sorg, sult, nød, sykdom, frykt, krig også videre.

– Derfor måtte de som fulgte med på gravritualet, hjelpe sjelen til å komme videre.

Men hvordan kommer man i kontakt med disse transcendentale kreftene, som Brandt også kaller dem?

Jo, det gjør man gjennom å sette seg selv i en en slags hypnotisk tilstand.

Enten gjennom ekstatisk dans (ikke ulik den ekstasen unge i dag prøver å nå gjennom å danse til teknomusikk) eller gjennom erotisk lek.

Slik vi ser det skildret i etruskiske gravmalerier.

Orgasmeøyeblikket

I den erotiske leken som vises fram på flere etruskiske gravbilder, mener Brandt at orgasmeøyeblikket var det helt sentrale.

– I orgasmeøyeblikket plasseres man utenfor seg selv. Man settes i en slags transe, påpeker Brandt.

– Dette gjorde at deltagerne kunne komme i kontakt med de mørke kreftene den dødes sjel møtte på sin vei til Dødsriket.

Homoerotikk og trekant-erotikk

Bildene i de etruskiske gravene skildrer både homoerotikk, erotikk mellom mann og kvinne og trekant-erotikk. Det finnes bilder av både normal penetrering, anal penetrering og munnsex.

Rasmus Brandt tror likevel ikke at typen erotisk lek har vært avgjørende. Han mener at hovedpoenget var orgasmen.

Et tredje virkemiddel arkeologiprofessoren tror etruskerne kan ha brukt for å kontakte de mørke kreftene sjelen møter på veien til Dødsriket, er rusmidler. Et rusmiddel etruskerne kan ha brukt er røttene til den egyptiske lotusplanten. Planten vises som ornamentale border rundt noen av bildene deres.

Blod gir evig liv

Blod kan også ha vært et element etruskerne brukte for å sikre at sjelen nådde Dødsriket og fikk evig liv.

Mange steder i verden har blod vært viktig i offerhandlinger, enten det var dyreblod eller menneskeblod. Blod har også vært viktig i begravelsesritualer.

Rasmus Brandt er spesielt opptatt av ett etruskisk bilde. Det viser en blodig mann med tildekket hode, som angripes av en hund.

– Scenen er spesielt interessant fordi vi også ser en annen mann som har et bånd bort til hunden. Denne personen orkestrerer åpenbart publikums følelser knyttet til det som skjer.

– Scenen framkaller på samme tid både frykt og latter. Latter er vanligvis vanskelig å se gjennom antikke bilder. Men her tror jeg vi ser det.

– Vi ser altså blod og latter i ett og samme bilde.

Latter beskytter mot mørke krefter

Latter kan har vært viktig for å beskytte samfunnet fra at de mørke transcendentale kreftene skulle trenge inn i de levendes verden, tror Brandt.

Det var nemlig ikke ufarlig å kontakte mørkekreftene under dødsritualet, for å hjelpe sjelen på sin reise.

Ett bilde i en etruskisk grav framstiller en naken mann sittende på fanget til en velkledd kvinne.

– Hvorfor det?

Arkeologen tror dette bildet viser oss samfunnet satt på hodet.

– Om de onde transcendentale kreftene skulle klare å trenge seg inn i de levendes verden og fikk se en slik situasjon, så forsto de ikke at dette var en uvirkelig scene.

– De kunne dermed ikke skade samfunnet, om de hadde villet gjøre noe med denne situasjonen.

– Dessuten ville vår latter ha kunnet stenge veien for de inntrengende kreftene.

Les også

Grekerne «koloniserte» Italia før Roma ble maktsentrum

Døden opptar oss

Etruskerne er i ettertiden kjent netttopp for sitt forhold til døden.

Det er de ikke minst blitt gjennom de utsmykkede etruskiske gravene i Midt-Italia. Men langt flere enn etruskerne har vært opptatt av hva som kommer etter døden.

Døden er noe merkelig. Plutselig er du bare ikke lenger her. Hva hender da?

– Dette spørsmålet må ha opptatt folk til alle tider, mener arkeologiprofessoren.

Selv om reisen til Dødsriket i vår kristne kulturkrets ikke direkte kan sammenlignes med etruskernes, så er det mye hos dem som er gjenkjennelig både i vår kristne og andre kulturer.

Blir kanskje til bok

Rasmus Brandt har foreløpig skrevet en forskningsartikkel basert på idéene sine. Den publiseres trolig om kort tid.

Professoren er selv tydelig på at han ikke er noen spesialist på etruskerne. Derfor har han latt to andre eksperter på området lese artikkelen. De foreløpige tilbakemeldingene han har fått er svært imøtekommende.

Romerne og grekerne i antikken har vært arkeologiprofessor Rasmus Brandts spesialområder.

Bak seg har en rekke forskningsprosjekter, bøker og artikler om alt fra jernalderbosetninger utenfor Roma og greske vasemalerier, til bevegelsesmønstre i Pompeiis privathus og romerske og bysantinske graver i Pamukkale i dagens Tyrkia.

Her kan du lese artikkelen «En død pilegrims hemmeligheter» på UiO sine nettsider.

Den forteller om et prosjekt hvor Rasmus Brant og kolleger åpnet en romersk grav i Pamukkale – og fant noe helt spesielt.

– Denne gangen har jeg sett med nye øyne på et tema jeg ikke kunne mye om. Om andre forskere vil være enig med meg eller ikke, vet jeg foreløpig ikke noe om, ler Brandt.

Men i en alder av 75 år ser ikke arkeologen ved Universitetet i Oslo bort fra at han kan kommer til å bruke mer tid på sine nye bekjentskaper etruskerne i årene som kommer.

Referanse:

Rasmus Brandt: «Emotions in a Liminal Space», tidsskriftet Opuscula, Annual of the Swedish Institutes at Athens and Rome, 11/2018. Tidsskriftet er under publisering.

Rasmus Brandt vil gjerne få gjøre oppmerksom på Konstantinopel Universitetet (konstantinopel.no). Dette er et initiativet tatt av norske arkeologer, historikere og andre for å flere til å bli interessert i en del av verden som har spilt en viktig rolle i norsk historie – en spennende historie få kjenner til.