– Læring foregår hele livet, det er ikke noe som bare klumper seg sammen i begynnelsen av livet. Dette budskapet må vi stadig jobbe med å få ut bredt i befolkningen.

Det sier Sturla Bjerkaker, som er generalsekretær i VOFO, studieforbundenes interesseorganisasjon. Han er også leder for Grundtvigs programutvalg (2009–2010).

Voksnes læring på kartet

Bjerkaker er opptatt av viktigheten av internasjonalt samarbeid innen voksnes læring. Han peker på at EUs prioriteringer er temmelig like Norges.

Dermed kan Grundtvig, EUs program rettet mot voksnes læring, brukes for å støtte opp under nasjonale bestrebelser her hjemme, argumenterer han.

– EU definerer tydelig utdanning og opplæring som nasjonale anliggender, samtidig som EU legger til rette for utstrakt læring over landegrensene gjennom sin programdrift.

– Våre nasjonale planer er til forveksling lik EUs, noe som også skyldes at Norden har sterk innflytelse på EU på dette fagfeltet, mener Bjerkaker.

Selv husker han godt diskusjonen som førte fram til at Grundtvig-programmet ble etablert i år 2000.

– Kampen for Grundtvig ble særlig utkjempet i Norden, hvor jo N.F.S. Grundtvig er kjent som folkehøgskolens far. Det var en seier, for dermed ble voksnes læring for alvor satt på kartet. Grundtvig er viktig for satsingen på voksnes læring i Europa.

For snever forståelse

Behovet for økt satsing på opplæring for voksne, både i Norge og Europa forøvrig, må forstås på bakgrunn av visse strukturelle utviklingstrekk.

– Det ene er at befolkningen blir stadig eldre, det andre er at utviklingen går stadig fortere, ikke minst innen ny teknologi. I sum gir dette et stort behov for stadig opplæring av befolkningen.

– Mange ser ennå på voksnes læring som noe kompensatorisk, tiltak som skal bidra til å rette opp noe som ikke ble helt som det burde den gangen man var ung. Altså drar man på kurs for å lære seg å male eller spille fiolin. Men dette er en altfor snever forståelse, understreker Bjerkaker.

Han viser til at folk i stadig større grad etterspør også annen kompetansegivende opplæring.

Fare for utestenging

Voksnes læring foregår på flere nivåer. Det handler om formell utdanning og voksnes lovpålagte rett til grunn- og videregående opplæring. Det handler om læring i arbeidslivet. Det handler om etter- og videreutdanning på høgskole- og universitetsnivå.

 – Dessuten handler det om hele spekteret av ikke-formell opplæring, særlig representert ved studieforbundene, sier Bjerkaker.

Det handler også om basiskompetanse. Ifølge en velkjent OECD-undersøkelse (2005) har 430 000 nordmenn så dårlige lese- og regneferdigheter at de regnes å være i ”risikosonen” i forhold til dagens kompetansekrav.

– Blant dagens norske 50- og 60-åringer med særdeles svake grunnleggende ferdigheter, er om lag 40 prosent uføre, sier Bjerkaker.

Norge er et land med høyt utdannet befolkning, men likevel: Det er stadig om lag 650 000 personer i alderen 20-66 år som har grunnskole som høyeste fullførte utdanningsnivå. 150 000 har ikke fullført grunnskolen.

– Samtidig vet vi at arbeidslivet i stadig mindre grad vil etterspørre ufaglært arbeidskraft. Risikoen for å bli utestengt fra arbeidslivet er stor, sier Bjerkaker.

Trenger samordning

En ny voksenopplæringslov trådte i kraft fra 1. januar 2010. Bjerkaker mener at det er gledelig at loven ble enstemmig vedtatt i Stortinget, for det viser at satsingen har bredt mandat, og at den tydelig definerer noen overordnede mål.

Målene handler blant annet om aktivt medborgerskap, inkludering, kulturelt mangfold samt å møte behovene i samfunns- og arbeidsliv.

Men den nye loven gjelder utelukkende den ikke-formelle opplæringen, representert ved studieforbund, nettskoler og enkelte privatskoler.

Grunnopplæringen er ivaretatt gjennom Opplæringsloven. Integrering av innvandrere, som løper gjennom mye av voksenopplæringen i Norge, er ivaretatt gjennom integrasjonslovverket.

– Vi trenger en samordning på dette feltet. Jeg håper at regjeringen vil bruke de neste fire årene på å gjøre voksnes læring mer enhetlig og oversiktlig, slik at alle aktører drar i samme retning. Det trengs, sier Bjerkaker.

Visjon om tydelig ansvar

Voksenopplæringsfeltet i Norge er mangslungent, med et veldig og uensartet apparat av tilbydere og etterspørrere. Dette er både en styrke og en svøpe, slik Bjerkaker ser det.

– Vi kan lære av andre land som ikke har så kompliserte strukturer som oss, understreker Bjerkaker, som også satt i Tron-utvalget som foreberedte den nye loven om voksenopplæring.

Hans visjon er, noe Tron-utvalget også foreslo, at antall fylker reduseres slik at de blir regioner, og at disse nye storfylkene får et enhetlig ansvar for all opplæring for voksne.

– Min visjon er sterke storfylker eller regioner som framstår som kompetansemiljøer for voksnes læring, ikke bare saksbehandlere.

– Slik kan miljøene fungere som koordinatorer og pådrivere for så vel ikke-formell som formell læring, og dermed også bidra til å viske ut skillelinjene mellom ulike aktører og læringsformer, sier Bjerkaker.