Mange flere ungdom tar høyere utdanning enn tidligere. Men selv om arbeiderklasseungdom tar mer utdanning enn noen gang, opplever vestlige land store sosiale utdanningsforskjeller.

Når veldig mange tar høyere utdanning, gir det ikke lenger et konkurransefortrinn på arbeidsmarkedet. Middelklasseungdom velger derfor oftere utdanninger som kaster godt av seg.

Vi kjenner alle noen som har valgt å bli advokat som sin far eller lege som sin mor, eller i det minste valgte en utdanning av samme lengde og med samme status som sine foreldre.

En sentral sosiologisk teori sier at vår fremste interesse ved utdanningsvalg er å unngå sosial degradering.

Prestisjeutdanningene

Professor Håvard Helland ved Senter for profesjonsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus har sammen med kollega Øyvind Wiborg undersøkt det sosiologene kaller selvrekruttering, nemlig at barna følger i foreldrenes utdanningsspor. Hvor langt faller egentlig eplet fra stammen?

– Det er relativt få som velger identisk utdanning som foreldrene, men i enkelte utdanninger er det likevel en betydelig andel som gjør det, sier Helland.

– Denne tendensen er sterkest blant de mest prestisjefylte profesjonsutdanningene på masternivå, som leger, jurister, sivilingeniører og tannleger, sier han.

Forskerne har studert registerdata over alle i Norge som er født mellom 1955 og 1978. Dette utgjør 1,5 millioner mennesker, hvorav 600 000 har fullført høyere utdanning.

Høy lønn og godt nettverk

I tidligere tider var det en selvfølge å følge i sin fars fotspor. I dag er derimot valgmulighetene enorme. Hva kan være grunnene til at advokatsønnene blir advokater og legedøtrene leger?

Forskerne deler motivene i tre: Fordi det lønner seg, fordi de er flinkest i foreldrenes fag og fordi de liker det best.

– I tillegg til at eliteutdanningene gir høy lønn, kan det være økonomisk rasjonelt å velge foreldrenes fag. Det kan være dyrt å etablere egen praksis, for eksempel som tannlege, og derfor lurt å arve fars eller mors praksis.

Barn kan også nyte godt av foreldres nettverk eller lettere få jobb i foreldrenes firma.

At barna er flinke i mors eller fars fag, kan forklares med at de har kunnskap med seg hjemmefra og kan få god hjelp med studiene.

– Vi vet fra andre studier at de som tar samme utdanning som foreldrene får bedre karakterer enn andre studenter, sier Helland.

Den tredje delforklaringen, at ungdommene liker foreldrenes fag best, handler om verdier og preferanser. Som formes i oppveksten, forklarer Helland.

Profesjonsfagene

Selvrekruttering er mest fremtredende i eliteprofesjonene, det vil si de lange profesjonsutdanningene som har eksistert lenge. Fenomenet er høyere i profesjonsstudiene enn blant de som for eksempel har foreldre med en grad i et fag fra universitetet.

– Vi vurderer kun et smalt spekter når vi skal velge utdanning, sier Helland.

– Ved profesjonsutdanningene er det lettere å se både hvilken utdanning som skal til og hva jobben går ut på, legger han til.

Lærere får lærerbarn

Helland og Wiborg finner en økende tendens til selvrekruttering i alle utdanninger. Aller tydeligst er dette blant barn av lærere.

Læreryrket kan illustrere hvordan forskerne måler selvrekruttering. De undersøker nemlig fenomenet både fra foreldrenes og fra barnas perspektiv. Hvor mange av lærerne har selv lærerforeldre, og hvor mange foreldre får lærerbarn?

– Dette kan gi litt pussige utslag, sier Helland.

Det viser seg nemlig at blant lærere er det stadig flere som har foreldre som også er lærere. Det er altså en økende tendens til selvrekruttering. Mens blant lærerbarna er det stadig færre som blir lærere selv, mye takket være alle mulighetene på utdanningsmarkedet.

Helland forklarer selvrekrutteringen slik:

– Mange ungdommer som har vokst opp med lærerforeldre vil nok synes at læreryrket er meningsfullt og verdifullt.

Hva gir status?

Læreryrkets status er det mange meninger om, og Helland mener at dette ikke er skikkelig dokumentert ennå. For hva gir egentlig en utdanning og et yrke status?

For å undersøke dette skal Helland nå sammen med en gruppe forskere i gang med en stor spørreundersøkelse blant et representativt utvalg av befolkningen.

Forskerne vet at høy inntekt, lange utdanninger med høye inntakskrav, innflytelse og makt gir høy status.

– Ved å gjenta undersøkelsen med noen års mellomrom vil vi også kunne følge yrker over tid, slik at vi får vite noe om hvordan status endrer seg, sier han.

Og til sist: er egentlig selvrekruttering problematisk?

– Nei, ikke nødvendigvis, men i den grad utdanningen gir mange ettertraktede goder kan det oppleves urettferdig, sier Helland. Han påpeker at i en del yrker, som politi og lærer, er det et mål å ha lik sammensetning av folk som i befolkningen generelt.

Noen epler faller altså temmelig nær stammen. Tendensen er svakt økende, spesielt blant yrker med høy prestisje og høy lønn.

Referanse:

Håvard Helland og Øyvind Wiborg: Retningsvalg i høyere utdanning – hvor langt faller eplet fra stammen? I: Kvalitet, kapasitet og relevans. Utviklingstrekk i norsk høyere utdanning. Frølich, Hovdhaugen og Terum (red.). Cappelen Damm Akademisk 2014