Det er velkjent at mange som har opplevd tragiske hendelser får posttraumatiske stressreaksjoner etterpå. Paradoksalt nok oppgir også mange at de er glad for de rystende opplevelsene, og at erfaringene har ført til at de har vokst som menneske.

– Vi kjenner fra tidligere til at noen som har overlevd kreft, sier at de er glad for at de fikk oppleve det, fordi det ga dem et annet perspektiv på livet, sier Trond Idås.

Han forsker på journalister som har dekket naturkatastrofer, terrorhandlinger og rettssaker om grusomme overgrep mot barn. Og har funnet samme tendens hos dem.

De med størst risiko for å få stressreaksjoner etterpå, har også størst sjanse for vekst, og Idås mener resultatene kan overføres til andre relevante yrkesgrupper. 

Mareritt og stress

Journalister som blir sendt ut for å dekke katastrofer og krisesituasjoner, kommer nært på ofrenes lidelser.

– Selv om de har mareritt i lang tid etterpå og viser alle tegn til posttraumatisk stress, oppgir de fleste at de er glad de fikk være med og dekke sakene. Og de vil gjerne dekke flere slike saker, sier Idås.

Målet med forskningen er å kartlegge hva det er som bidrar til personlig og profesjonell vekst, ettersom det forebygger helseproblemer blant journalistene som dekker ulykker, kriminalitet, kriser og katastrofer. 

Alvdalsaken, tsunamien og 22. juli

Idås har gjennom flere år gjort studier i regi av Norsk Journalistlag av journalister som dekket Baneheiasaken, Alvdalsaken, tsunamien i Sørøst-Asia og 22. juli-terroren.

– Derfor spurte vi de som dekket terroren på Utøya om de hadde opplevd personlig og profesjonell vekst etter påkjenningene, sier Idås.

Mange av journalistene svarte ja på dette.

Han har også stilt spørsmål om arbeidsmiljøet rundt journalistene for å finne ut hva som avgjør hvem som får vekst eller stressreaksjoner.

Invaderende minner

Nyhetsjournalister har et tøft image. De blir ofte konfrontert med andre menneskers lidelser, og vil gjerne vise overfor kolleger at de tåler det.

– Journalister er redd for å vise at ting går inn på dem, fordi det kan oppfattes som et tegn på svakhet, forklarer Idås.

Det kan hindre at de er åpne om at de sliter med sterke reaksjoner etter en trafikkulykke, eller en katastrofe.

Mange har invaderende minner, det vil si at de ukontrollert gjenopplever ting de har gjort, sett luktet, hørt eller sagt, ofte også som drømmer og mareritt.

Bearbeidelse viktig for å unngå sykdom

– Hjernen repeterer hva du har opplevd. Dette er del av en naturlig læringsprosess, som foregår for at du skal være bedre rustet neste gang du opplever noe lignende, forklarer Idås.

Det er en måte å bygge erfaring på, og det er viktig å bruke tid på denne bearbeidelsen i tiden etter oppdraget. Det forebygger at stressreaksjonene vedvarer, og utvikler seg til en posttraumatisk stresslidelse, forklarer han. 

– Problemet er de som er redd for å snakke om ettervirkninger, ofte av frykt for ikke å få dekke lignende saker senere. De er i risikosonen for at stressreaksjonene skal bli helseproblemer, forklarer Idås.

Sterke reaksjoner

Mange journalister oppga at de slet med dårlig samvittighet.

– Noen hadde fått sterke, negative reaksjoner fra pårørende og ofre mens de utførte jobben med å skildre det som skjedde. Andre hadde opplevd et dilemma ved at de følte behov for å hjelpe ofrene under tsunamien, samtidig som de var der for å dekke katastrofen, forteller Idås.

– En journalist fortalte at han fikk voldsomme reaksjoner fra en ungdom på Utøya da han spurte om han hadde gjort noe for å redde andre. Journalisten ble i ettertid plaget av dårlig samvittighet og av invaderende minner om han burde ha unnlatt å stille spørsmålet.

Hvilke spørsmål man kan og ikke bør stille, er vurderinger journalisten må gjøre der og da. Mye kommer med erfaring.

– Men er man uerfaren, kan det være vanskelig å avveie dette, spesielt i en stresset situasjon. Da er det ekstra viktig at det bearbeides etterpå, sier Idås.

• Les også: Uklare ledere kan gjøre at nyansatte sier opp

Får et annet perspektiv på livet

De som oppgir at de likevel vokste på erfaringen etterpå, har ofte opplevd både personlig og profesjonell vekst, viser studien. Eksempler på hva de legger i vekst, er:

De har større empati og forståelse for andre menneskers situasjon. De føler generelt at de har fått bedre selvtillit.

Eller de følte de hadde utviklet seg yrkesmessig og mestrer de utfordrende arbeidsoppgavene.

Anerkjennelse avgjørende

– Hva skiller de personene som hadde opplevd vekst fra de som slet mest med posttraumatiske stressreaksjoner?

– Vi ser at det å få anerkjennelse for jobben de har gjort, er svært viktig. Denne faktoren alene forklarer mer enn 20 prosent av variasjonen i posttraumatisk vekst blant journalister, forteller Idås.

Det gjelder ikke bare ros, men også grundige faglige diskusjoner om hvordan de løste arbeidsoppgaven.

Noen er veldig tykkhudet, mens andre er mer følsomme.  

– Mange slet med at de var blitt skjelt ut av hjelpemannskaper som ikke skjønner journalistenes rolle. Å få oppbakking i redaksjonen etterpå, er avgjørende.

Snakke med kolleger best

Det beste er om det settes av tid til å diskutere med kolleger på jobben etterpå. Det viser seg å ha større effekt enn å få snakke med en psykolog eller familie og venner, sier Idås, som selv er tidligere journalist og vaktsjef fra Aftenposten.

– Grunnen er at journalister, på samme måte som politiet, har en egen fagetikk. Hvis du diskuterer med familien eller venner, så har de et annet etisk moralsk rammeverk, forklarer Idås.

Noen ganger må du intervjue folk som er berørt for å oppfylle samfunnsoppdraget om å opplyse hva som egentlig har skjedd, understreker han.

– Det er ikke alltid venner skjønner det.

Manglende støtte slår negativt ut

Det slår derimot negativt ut hvis du opplever å ikke få sosial støtte på arbeidsplassen for det arbeidet du har gjort.

– Vi skiller i dennen sammenhengen mellom faktisk støtte og opplevd støtte. Om du har vært gjennom organisert debriefing, har ikke så stor effekt i undersøkelsene vi har gjort, sier Idås.

Det er mer virkningsfullt å ha en betrodd kollega som du snakker med om de psykisk krevende sidene ved jobben. Og at det er kultur for å vise omsorg for hverandre, og få anerkjennelse for jobben du har gjort.

– De uformelle samtalene er veldig viktig. Noe så enkelt som at en kollega spør hvordan det var i retten i går, kan bety mye for den psykiske helsen, illustrerer han. 

Kvinner scorer mest på stress og vekst

Idås fant store forskjeller mellom kjønnene og mellom erfarne og mindre erfarne journalister. Men for begge kjønn fant han at saker som omhandler barn, er spesielt belastende.  

Kvinner scorer høyest både på stress og vekst. Psykologer mener det har sammenheng med at kvinner har en høyere score på empati enn menn. Det gis ofte en genetisk forklaring: 

– Menn har tradisjonelt vært krigere og forsvarere, for dem har empati ført til sårbarhet, mens kvinnene har vært omsorgspersoner med ansvar for å ta vare på neste generasjon, sier Idås.

Unge utsatt for skamfølelse

Han fant også at unge, lite erfarne journalister var sårbare. Spesielt har midlertidig ansatte en egeninteresse av å skjule sine reaksjoner, fordi de er redd for ikke å få fornyet engasjementet.

– Under 22. juli-terroren var det mange sommervikarer som ble sendt ut. Fire av ti som rykket ut de første timene hadde mindre enn fem års erfaring. Mange av disse svarte at de følte mye skyld og skam da dette ble undersøkt 8-9 måneder etterpå, forteller Idås.

De skammet seg for eksempel over at de hadde stilt for invaderende spørsmål til de pårørende og ofrene.

Ble skjelt ut og kapslet seg inn

– En del opplevde å bli skjelt ut, og følte at det rammet dem som menneske, og selvbildet deres. De fikk skyldfølelse og følte at det var noe galt med dem, forteller Idås.  

Samtidig var de som vikarer flest, veldig ivrige på å gjøre en god jobb. Men i tiden etterpå våget de ikke å være åpne om følelsene sine, men kapslet seg inn når de ble innhentet av dårlig samvittighet.

– Derfor er oppfølging spesielt viktig for uerfarne journalister. Å gi konstruktive tilbakemeldinger har størst effekt for dem.

En annen studie viser at det kanskje ikke er så farlig å være ærlig om svake sider i et jobbintervju.

Overførbart til andre yrker

Studiene blant journalister vekker oppsikt også i utlandet, både på konferanser og i tidsskrifter og fagblader, blant annet i USA.

– Vår forskning på dette feltet ligger foran forskning i mange andre land, fordi vi har nådd ut til så å si alle journalister som har jobbet under traumatiserende hendelser, og har en høy svarprosent, sier Idås.

Han mener resultatene kan overføres til andre yrkesgrupper som er eksponert for store ulykker og oppskakende rettssaker, som helsepersonell, jurister og frivillige i hjelpeorganisasjoner.

Blålyspersonell

Mange yrkesgrupper utsettes for andre menneskers lidelser ved alvorlige trafikkulykker, terrorhandlinger og naturkatastrofer.

Forskningen på dette feltet har primært vært rettet mot soldater og innsatspersonell som ambulansepersonell, brannmannskaper og politifolk.

– I disse bransjene har de lenge hatt rutiner for systematisk oppfølging, der fagpersoner eller kolleger debriefer de som har vært på oppdrag.

Men i andre yrkesgrupper er det ikke etablert slike rutiner. Studiene viser at samtaler med kolleger ofte gjør nytten.

Referanser:

Backholm, Idås: Ethical Dilemmas, Work-Related Guilt, and Posttraumatic Stress Reactions of News Journalists Covering the Terror Attack in Norway in 2011. Sammendrag. Journal of Trauma Stress, april 2015. 

Risk and rescilience among journalists covering traumatic events. (Inngår i en bok som snart gis ut).