Moderne organisasjoner søker ikke kun er mer eller mindre frisk arbeidsstyrke i tradisjonell betydning, men fortrinnsvis en motivert, forpliktet, proaktiv arbeidsstyrke, som er forberedt på å gå en ekstra mil.

Noen personer synes imidlertid til å være villige til å gå enda lenger enn dette – de ”arbeidsnarkomane”.

Jeg har nylig disputert for doktorgraden ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen. Avhandlingen heter WORKAHOLISM – Antecedents and Outcomes.

Ved siden av doktorgradsarbeidet, har jeg jobbet parallelt som organisasjonskonsulent og psykolog. På den måten har jeg fått førstehåndserfaring med klienter og pasienter på de sentrale tema for avhandlingen.

Arbeidsnarkomani er et populært begrep som har utviklet seg til å bli en del av dagligtalen. Til tross for at populærpressen ofte refererer til arbeidsnarkomani, vet vi likevel lite om det vitenskapelige grunnlaget for dette begrepet. Arbeidsnarkomani og betydningen av ulike psykososiale og psykologiske forhold forbundet med arbeidsnarkomani, er tema for avhandlingen min.

Tre kriterier

Hovedfokus i avhandlingen har vært å evaluere et populært instrument som er ment å måle arbeidsnarkomani. I tillegg har fokus vært å studere potensielle årsaks- og utfallsfaktorer forbundet med arbeidsnarkomani i norsk arbeidsliv.

Avhandlingen baserer seg på undersøkelser av omlag 900 ansatte gjennomført i syv ulike organisasjoner på tvers av bransjer – eksempelvis bransjer som media, bank og finans, helse, utdanning og konsulentbransjen.

Man faller sannsynligvis inn i kategorien arbeidsnarkoman dersom man tilfredsstiller følgende tre kriterier:

1. bruker vesentlig mye tid på arbeidsrelaterte aktiviteter og jobber på en slik måte at det går på bekostning av og kan skape negative konsekvenser for sosiale, familiære og andre rekreasjonsaktiviteter,
    
2. fokuserer på arbeid selv når man ikke er på jobb, og
    
3. arbeider utover de krav som er forventet av arbeidsgiver eller nødvendig for egen økonomi eller behov.

Blod, svette, tårer

Arbeidsnarkomani er av flere forskere på fagfeltet ansett som en stabil egenskap ved selve arbeidstakeren – en egenskap som imidlertid kan bli trigget av de muligheter som ligger i det nye arbeidslivet, et arbeidsliv som for noen kan fremstå som en stor lekeplass.

Men ikke alle som tar på seg oppgaven å løpe maraton i arbeidsoppgaver, liker det. De ofrer blod, svette og tårer likevel. De jobber og jobber, men får ikke noe glede av det. På denne bakgrunn har man begynt å skille mellom ulike typer arbeidsnarkomane. Et skille går mellom såkalte entusiastiske og ikke-entusiastiske.

Hovedforskjellen ligger i at førstnevnte finner stor tilfredsstillelse og glede i det å arbeide, mens sistnevnte synes å mangle denne gleden. Min forskning viser altså at trekk som er karateristiske ved disse typene er forbundet med ulike årsaksfaktorer og utfall.

Personer med trekk som er typisk for gruppa entusiastiske arbeidsnarkomane viser høy grad av jobbtilfredshet, generell livstilfredshet, overføring av glede og entusiasme fra jobb til familieliv, og god helse. Undersøkelsene viser at de er utadvendte, ambisiøse og opplever at jobben dekker grunnleggende behov for autonomi, kompetanse og tilhørighet.

Personer med trekk som imidlertid er typisk for gruppa ikke-entusiastiske arbeidsnarkomane har også mange av de samme utfallene, bare med negativt fortegn. De bekymrer seg, føler at grunnleggende behov på jobben ikke blir tilfredsstilt, sover dårligere og opplever mer av plager som ofte forårsaker økning i sykefraværsstatistikken. I tillegg opplever de mer konfliktfylt forhold mellom jobb og familieliv.

Må ha bedre målinger

Fag- og legfolk har brukt mye tid på å beskrive ”utbrenthet” de siste årene, men i stor utstrekning unnlatt å se dette i sammenheng med arbeidsnarkomani. Utbrenthet, som også er målt i denne avhandlingen, kan være en konsekvens av arbeidsnarkomani.

Forskningen min viser at det er viktig å nyansere fenomenet arbeidsnarkomani. Når det er sagt, så viser avhandlingen min at det er grunnlag for å stille spørsmål ved kvaliteten til måleinstrumentet på arbeidsnarkomani som ble benyttet, som forøvrig er det mest brukte instrumentet på feltet til å måle arbeidsnarkomani nasjonalt og internasjonalt.

Det er behov for mer forskning på hvordan man best måler arbeidsnarkomani. Bedre målinger vil rydde opp i uenigheter på fagfeltet.

Det har vært en enorm interesse knyttet til avhandlingen min fra ulike hold den senere tid – noe som også reflekterer et fenomen folk kjenner seg i og ønsker å vite mer om.

På mange måter så kan det synes som om jeg har ”truffet en nerve”. Psykologer gir råd og bidrar med kunnskap om arbeidsnarkomani. Derfor er det viktig med mer forskning for å øke kunnskapen hos fagfolk og i arbeidslivet.

Vi er nå i gang med oppfølgingsundersøkelser. Målet er å lage et kortfattet og solid skjema som treffsikkert måler arbeidsnarkomani, og som kan brukes av fagfolk og i organisasjonene. Vi ønsker også å finne ut mer om årsak- virkningsforhold.

Referanse:

Andreassen, C. S. (2009). WORKAHOLISM: Antecedents and Outcomes. Doctoral Thesis, University of Bergen.

Doktorgradsprosjektet ble gjennomført ved Det psykologiske fakultet, Universitetet i Bergen, med professor Ståle Pallesen som hovedveileder og førsteamanuensis Jørn Hetland som biveileder.