– Flyktninger vi har møtt og intervjuet er veldig opptatt av å komme fort i arbeid og forsørge seg selv. Dette er viktig også for samfunnet, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Alle vil at flyktninger skal komme fort i jobb – hvorfor er det likevel vanskelig?
KRONIKK: Kommunene og NAV kan jobbe bedre sammen for å kvalifisere flyktninger til arbeid.
«Hurtigsporet» i NAV skal bidra til at flyktninger kommer fortere i arbeid. For at dette skal lykkes kreves det fokus på kvalifisering og tett samarbeid mellom voksenopplæring, flyktningetjenesten og NAV.
Vår studie fant at dette samarbeidet er utfordrende, preges av tidligere omorganiseringer, og at fokus på arbeid ikke er godt nok forankret i de ulike virksomhetene som jobber med kvalifisering av flyktninger.
Selve «Hurtigsporet» er ukjent og bidrar ikke til å bistå de som er mest opptatt av å komme i jobb. Studien tyder på at kommunene og NAV kan jobbe bedre sammen for å kvalifisere flyktninger til arbeid.
Flyktningene vil forsørge seg selv
Flyktninger vi har møtt og intervjuet er veldig opptatt av å komme fort i arbeid og forsørge seg selv. Dette er viktig også for samfunnet. En samarbeidsavtale mellom hver kommune og Arbeids- og velferdsetaten om introduksjonsordningen styrer organiseringen av flyktningarbeidet, og skal bidra til at flyktninger kommer fort i arbeid eller utdanning.
«Hurtigsporet» er et samarbeid mellom hovedorganisasjonene i arbeidslivet og Arbeids- og sosialdepartementet, og inngår i samarbeidet for å få flyktninger som kan klare seg uten lange opplæringsløp, raskt i arbeid. I samarbeid med NAV har UiT Norges arktiske universitet studert hvordan organiseringen av arbeid med flyktninger i kommunene påvirker inkluderingen av flyktninger i arbeidsmarkedet. Vårt første funn er at selv flere år etter at «Hurtigsporet» ble introdusert, i 2016, er det lite kjent blant de ulike aktørene. Selv om det er utpekt ansatte som skal ha ansvar for «Hurtigsporet», fremstår organiseringen som uklar, og de som skal implementere dette i sitt arbeid vet ikke hva det vil innebære.
Introduksjonsprogrammet er kommunenes verktøy for å kvalifisere flyktninger til å delta i arbeidslivet og i det norske samfunnet. Hver deltaker i introduksjonsprogrammet har en programrådgiver som skal veilede og koordinere innsatsen som trengs for at vedkommende skal komme inn i yrkes- og samfunnslivet. Det kan skje gjennom jobb, utdanning og en kombinasjon av disse og opplæring i norsk og samfunnsfag, ofte organisert gjennom voksenopplæringen. Kommunene kan organisere introduksjonsprogrammet innenfor eller utenfor NAV.
Opplevde at arbeidet med å få flyktninger i arbeid ble nedprioritert
I kommunen vi studerte er introduksjonsprogrammet organisert som en egen kommunal enhet utenfor NAV, mens rådmannen er øverste leder for både NAV og flyktningetjenesten, inkludert introduksjonsprogrammet, skole og for eksempel boligveiledning. Denne organiseringen er et resultat av tidligere erfaringer. De som før jobbet med å få flyktninger i arbeid, innad i NAV, opplevde at dette arbeidet ble nedprioritert og at de ikke fikk nok tid til rådgivning og oppfølging av flyktningene. I følge informanter førte det til mangelfull kartlegging og veiledning. Enkelte flyktninger kom over på sosialstønader fra NAV, selv om de kunne hatt muligheter til arbeid.
Vi finner at organiseringen av introduksjonsprogrammet utenfor NAV gjør at programveilederne mener de har mer individuell kartlegging og oppfølging av den enkelte flyktning. De får i større grad konsentrere seg om flyktningers spesielle situasjon som de har kompetanse på. Til gjengjeld er det problemer med samarbeidet mellom de ulike virksomhetene som jobber med kvalifisering av flyktninger.
Manglende samarbeid
Vi fant at det var lite samarbeid mellom rådgiverne i introduksjonsprogrammet og lærerne på voksenopplæringen, samtidig som programrådgiverne mente voksenopplæringen fokuserte for mye på skole og for lite på arbeid. Voksenopplæringen opplevde på sin side at det var for liten tid til nødvendig basiskunnskap. Det er faktisk uklart hva som bidrar mest til rask og varig inngang i arbeidslivet: skole eller arbeidstilknytning som språk- og arbeidspraksis og vår undersøkelse skulle ikke studere dette.
Arbeidsgivere som hadde flykninger i praksis opplevde for eksempel at deltakerne ikke har den opplæringen arbeidsgiverne mener de trenger. For eksempel manglet flyktninger som var i praksis i butikk eller på hotell og restauranter, relevante ord som håndklær, steamer og HMS. De hadde fått lite trening i kundebehandling, og hvordan man prater og samhandler med kunder eller kolleger av motsatt kjønn.
Eksempler på at flyktninger ikke blir fulgt opp
Hvis deltakeren ikke har fått jobb eller fått skoleplass avsluttes introduksjonsprogrammet med at kandidaten, programrådgiver og saksbehandler i NAV skal ha en «overføringssamtale». Deretter skal NAV bruke sin arbeidsmarkedskunnskap for å bistå til å få personen i arbeid. Dette samarbeidet fungerte ifølge programveilederne svært dårlig når tjenestene var lokalisert på ulike steder og inngikk i ulike organisasjoner.
Introduksjonsprogrammet varer normalt i to, maksimum tre år og det er meningen at «Hurtigsporet» skal bidra til at det kan bli kortere for flyktninger som antas å ha gode muligheter for å komme i arbeid. Saksbehandlerne i NAV opplever at de har liten tid til pålagte samarbeidsmøter og oppfølging av arbeidssøkerne både tidlig og sent i introduksjonsprogrammet.
Enkelte pekte på at det å skille ut flyktningetjenesten fra NAV-organisasjonen, hadde bidratt til å tappe dem for ressurser slik at de nå ikke kunne prioritere oppfølging av flyktninger. I mange tilfeller ble det derfor ikke gjennomført samarbeidsmøter. Vi hørte eksempler på at flyktninger som hadde konkrete planer for arbeid eller arbeidspraksis mens de var i introduksjonsprogrammet, likevel endte opp med sosialstønad fordi jobbmuligheten eller praksisplassen ikke ble fulgt opp i denne overgangsfasen.
Oppfattes som «enda en ting NAV skal prioritere»
«Hurtigsporet» som skal bidra til å få flere flyktninger fortere i arbeid iverksettes innenfor et system som har problemer med samarbeid og koordinering. Studien vår viser at fokus på arbeid ikke er forankret blant de ulike virksomhetene, at lærerne i voksenopplæringen, programrådgiverne og ansatte i NAV kjenner lite til «Hurtigspor»-satsingen, og at den heller ikke er forankret i samarbeidet som kreves i overgangsfasen mellom introduksjonsprogram og NAV.
«Hurtigsporet» er verken en ordning eller et tiltak, men kan leses som et overordnet ønske om å fokusere på å få spesielt kvalifiserte eller egnede flyktninger fort inn i ordinært arbeid. I den grad de som jobber med kvalifisering av flyktninger kjenner «Hurtigsporet» oppfattes det som «enda en ting NAV skal prioritere».
I denne kommunen ser det ikke ut til å være forankret i de ulike delene av flyktningarbeidet. Det er uklart organisert, ikke konkretisert og det skal implementeres i en organisasjon som har koordinerings- og samarbeidsproblemer, selv om organiseringen av mye av flyktningarbeidet utenfor NAV-kontoret har bidratt til mer fokus på kartlegging og veiledning av flyktningene.
