Snart inntar vårdugnaden de tusen borettslag. Som oftest er det noen som går foran med et godt eksempel og inspirerer andre til å delta i vårryddingen.

Eksemplets makt er viktig i mange andre sammenhenger hvor folk samarbeider om å skape fellesgoder. Hva ville skje dersom noen fikk betalt for å ta på seg ekstra krevende oppgaver?

Det har professor Alexander Wright Cappelen ved Norges Handelshøyskole nettopp undersøkt. Sammen med professor Bertil Tungodden har han gjennomført en studie av hvordan belønning påvirker vår innsats.

Konklusjonen er klar. En høy kompensasjon, kall det lønn om du vil, svekker lederes evne til å motivere andre ved å gå foran som et godt eksempel.

Studien inngår i et større prosjekt om hvordan moralsk motivasjon påvirker oppslutningen om velferdsstaten.

Eksperiment om fellesgoder

Forskerne utførte et økonomisk laboratorieeksperiment med variasjoner av det såkalte fellesgodespillet. Bruk av økonomiske eksperimenter gjør det mulig å studere økonomiske beslutninger i kontrollerte omgivelser, forklarer Cappelen.

Nesten 300 deltakere ble anonymt koblet sammen i grupper på fire og bedt om å bestemme hvor mye penger de ønsker å bidra med til et «fellesgode». Alle deltakerne fikk utdelt en pengesum. Det beste for gruppen ville være om alle bidro med alt. Men den enkelte deltaker får mest penger dersom de beholder alt selv.

Hvis alle kun var opptatt av å få mest mulig penger til seg selv, ville resultatet derfor være at ingen bidro med noe.

– Resultater fra tidligere eksperimenter med dette spillet er at folk ikke primært opptrer egoistisk, men i stor grad ønsker å bidra med det samme som andre bidrar med. Det faktum at folk er motivert til å bidra dersom de vet at andre har gitt, gjør at det er mulig å øke andres bidrag dersom man går foran med et godt eksempel, forteller Cappelen.

Forskerne lot derfor deltakerne få muligheten til å være en «tidlig bidragsyter». De kunne annonsere hvor mye de bidro med før de andre bestemte hvor mye de skulle bidra med.

– Som forventet fant vi at høye bidrag hos en tidlig bidragsyter hadde en stor effekt på bidragene til de øvrige i gruppen. Høye bidrag hos en «leder» førte til høye bidrag hos de øvrige deltakerne i gruppen, sier Cappelen.

Høy belønning svekker innsatsen

Selv om deltakerne lot seg inspirere til å bidra med mer dersom noen gikk foran med et godt eksempel, så bidro de likevel med mindre enn «lederen», påpeker Cappelen.

– I fellesgodespillet er det den som bidrar med mest som kommer dårligst ut økonomisk, og de færreste ønsket derfor å være en tidlig bidragsyter.

Det forskerne primært var opptatt av i dette eksperimentet, var hva som skjedde dersom man ga en økonomisk kompensasjon til de som valgte å være «ledere», altså tidlige bidragsytere.

Mange var langt mer villig til å gå foran som et godt eksempel dersom de fikk ekstra belønning. Samtidig hadde kompensasjonen en annen effekt.

– De øvrige medlemmene i gruppen brydde seg nemlig mindre om «lederens» bidrag når lederen fikk en økonomisk kompensasjon. Dette var spesielt merkbart når kompensasjonen var høy. Resultatet var at samlede bidrag til fellesgodet var vesentlig lavere når kompensasjonen var høy enn når den var moderat.

Ifølge Cappelen står vi her overfor et dilemma.

– Kompensasjon kan være nødvendig for å tiltrekke seg ledere, samtidig kan en høy kompensasjon undergrave den motiverende funksjonen til en leder.

Oppslutning om velferdsstaten

– Hvordan er deres eksperimenter relevante for vår adferd i storsamfunnet?

– Dette er en innsikt som potensielt kan være av fundamental betydning. Tenk for eksempel på skatteinnbetalinger. Hvis denne typen motivasjon er viktig, så vil vi tro at folk er mer villige til å betale skatt dersom de tror at andre betaler skatt.

Ifølge Cappelen kan vi motsatt få en situasjon hvor ingen betaler skatt fordi ingen andre gjør det.

– Forskjellen mellom Norge og Hellas behøver ikke å være forskjeller i skattemoral, men forskjeller i hva vi tror andre gjør – forskjeller som er selvbekreftende, sier han.

Cappelen og de andre i forskergruppen skal i løpet av en tre års periode undersøke hvordan moralsk motivasjon påvirker oppslutningen om velferdsstaten. De ser også på hvor opptatt folk er av rettferdighet samt holdninger til flaks og individuelt ansvar. De gjennomfører laboratorium eksperimenter i ulike land, blant annet for bedre å forstå hvordan velferdsstaten former nordmenns rettferdighetssans.

– Et grunnleggende spørsmål som vi ønsker å belyse er hvordan vi kan få oppslutning om prosjekter som er i fellesskapets interesser, hvor det likevel er i hvert enkelt individs interesser å være gratispassasjer. Et viktig delmål for prosjektet er å forstå dynamikken i oppslutningen rundt velferdsstaten, avslutter Cappelen.