For ti år siden var det vanlig å forstå omsorg og teknologi som motpoler: kald teknologi som en kontrast til varme hender.
Denne holdningen slo rot i utdanningssystemet og bidro til skepsis til innføringen av ny teknologi innen helse- og omsorgssektoren.
Spenningen mellom omsorg og teknolog førte også til en egen språklig praksis. Det var best å snakke mindre om teknologi og mer om mennesker. Elementer som ikke passer helt inn, blir utelatt for å skape en enhetlig og harmonisk forståelse.
Språk er makt. Når myndighetene er avsender av viktige budskap om omsorg og teknologi, får det konsekvenser for utviklingen i helsetjenesten.
Forskerne Hilde G. Corneliussen fra Vestlandsforsking og Kari Dyb fra Nasjonalt senter for e-helseforskning studerer språket som oppstår i offentligheten når en skal diskutere innføring av teknologi i helse og omsorg.
I en nylig publisert vitenskapelig artikkel i Tidsskrift for omsorgsforskning kommenterer de språklig praksis knyttet til velferdsteknologi de siste ti årene.
At velferdsteknologi handlet om 80 prosent mennesker og kun 20 prosent teknologi stemte ikke med virkeligheten, ifølge, forsker Hilde G. Corneliussen.(Foto: Vestlandsforsking)
80 prosent mennesker og 20 prosent teknologi?
Forskerne har fulgt det nasjonale programmet for velferdsteknologi til Helsedirektoratet, KS og Direktoratet for e-helse tett i flere år.
Dette programmet skal fremme bruk av velferdsteknologi i kommunene. Målet er at innbyggere kan få hjelp og støtte til å mestre helseutfordringer og til å bo lenger hjemme.
Forskerne har også analysert språket i NOU-rapporter (Norges offentlige utredninger) for å se hva som kjennetegner tekster om innovasjon i omsorg.
I tillegg har de intervjuet ansatte og ledere i kommunal pleie- og omsorgstjeneste på Vestlandet og i Nord-Norge om deres opplevelser med velferdsteknologi.
– Det viste seg raskt at det i velferdsteknologiske løsninger ikke var snakk om «80 prosent mennesker og kun 20 prosent teknologi», sier Hilde G. Corneliussen.
– Helsepolitiske rapporter peker ut retningen for innovasjon i helsetjenestene. Men hvis en ikke får frem at teknologikompetanse blant de som skal bruke løsningene er helt nødvendig, blir det et gap mellom forventning og faktisk situasjon for folkene som står i kommunehelsetjenesten og skal gjøre jobben på gulvet. Dermed velger noen helsearbeidere å fortsette å jobbe på gamlemåten, sier Corneliussen.
Forsker Kari Dyb fra Nasjonalt senter for e-helseforskning.(Foto: Nasjonalt senter for e-helseforskning)
Sannhetsregimet
Forskerne sammenlignet det offentlige språket med hvordan helsepersonell faktisk opplever velferdsteknologi.
I en vitenskapelig artikkel beskrev de sammenstillingen. Et funn er at i noen tekster blir bestemte meninger dominerende, mens andre tolkninger blir forkastet.
Kari Dyb sier at dette kan beskrives som et sannhetsregime. Det offentlige språket får gjennomslag. Den fortellingen blir akseptert som mer sann enn andre fortellinger.
– Sannhetsregimer føres videre og blir utbredt av at budskap repeteres. De får spesielt sterk kraft når myndigheter og autoriteter forteller hva velferdsteknologi er og hvordan vi skal ta det i bruk. Dermed ble det slik at vi fikk en sannhet om at det går greit å ta i bruk denne teknologien i kommunene, de ansatte behøver ikke å være IT-eksperter.
Annonse
Haster med ekteskapsrådgivning
Når helse + teknologi = ikke helt sant, så mener forskerne det er på tide med litt «ekteskapsrådgivning». Partene trenger å forstå og akseptere hverandres ståsted.
– Vi så at det var nødvendig å utfordre sannhetsregimet om at velferdsteknologi ikke handler om teknologi, sier Corneliussen.
Helsepersonell rapporterer om sinne og frustrasjon når de får dumpet teknologien i fanget og ikke aner hva de skal gjøre med den.
Forskeren sier at skillet mellom teknologi og omsorg bør brytes ned allerede i utdanningen. Det må bygges broer mellom helse og teknologi. For å lykkes med helseinnovasjon i landets kommuner er teknologikompetanse fortsatt svært viktig.
Noen fordeler også?
Mellomledere som ble intervjuet, sa at de satt i møter og diskuterte velferdsteknologiske løsninger, uten å ha noen IKT-kompetanse selv eller fagpersoner å støtte seg på.
Betyr det at myndigheter og politikere har oversolgt budskapet om at alle kan få til å bruke teknologien? Forskerne tror det kanskje var noen fordeler med å dytte fram mennesker i budskapet, å snakke mer om fordelene for mennesker enn om selve teknologien.
Dyb tror at dette budskapet også kan ha vært vellykket fordi velferdsteknologi har fått mye større oppmerksomhet de siste årene.
– Men der de har lyktes, har helseledere og IT-folk klart å jobbe tett sammen, sier Dyb.
Corneliussen understreker at offentlige ordskifter, språklig praksis, om velferdsteknologi ikke bare er uskyldige ord.
– Et budskap som oppfattes av mange som en sannhet, vil kunne legge politiske føringer. Det kan gjøre at det ikke blir gitt penger til viktige behov som mer IKT-personell og kompetanseheving hos helsearbeidere, sier hun.
Velferdsteknologi er brukerrettet teknologi som kan støtte og forsterke brukernes trygghet, sikkerhet, muliggjøre økt selvhjulpenhet, medbestemmelse og livskvalitet. Kommunene anbefales å ta i bruk flere løsninger, blant annet digitalt tilsyn, elektronisk medisineringsstøtte, trygghetsalarm og responstjenester.
