I fjor gikk Hydro Aluminium Karmøy mot sitt første underskudd på 20 år. Prisen på aluminium ligger svært lavt. Det har ført til at Hydro Aluminium Sunndal har stengt deler av produksjonen.

Professor Lars Mathiesen ved NHH regner med at aktiviteten ved for eksempel Hydro Aluminium på Karmøy vil trappes ned og forsvinne ut.

– Hydro skyver moderniseringen på Karmøy lengre og lengre fram i tid. De forsøker å få billige kraftkontrakter, og så lenge de ikke får det, investerer de ikke.

– Det tyder bare på en ting. De har ikke selv tro på at det er lønnsomt. Hadde de trodd det, ville de ha investert i ny teknologi på Karmøy for lengst, mener Mathiesen.

Han tror den tradisjonelle smelteindustrien i Norge er på vei ut.

– Det tar litt tid, men det er greit at den forsvinner. Se på Odda, Ålvik og andre lokalsamfunn med ensidig næringsstruktur. De tilbyr ikke varierte jobber. Ytterst få jenter vil jobbe i denne industrien, og når verkene stadig trapper ned og førtidspensjonerer, skapes det heller ikke mange nye arbeidsplasser.

- Ungdommen reiser fra stedet, og når de først har reist til Oslo eller Bergen, så kommer få tilbake. Det gir dårlig grunnlag for bærekraftige bygdemiljøer, og det har vi sagt hele tiden, forklarer professoren.

Industrien hylte

I 1976 startet NHH-forskerne Terje Hansen, Lars Mathiesen og Trond Bjørndal tiårets store industridebatt. Et oppslag i Bergens Tidende med tittelen «Norsk aluminium bringer milliontap» førte til stor oppstandelse.

Det mange reagerte sterkt på, var teksten på avisens forside: «Hver arbeidsplass ved Årdal og Sunndal Verk subsidiert med 75 000 kroner i fjor – samfunnsøkonomisk tap
på 270 millioner kroner».

– Det ble en voldsom debatt, og industrien hylte og mente dette var feil. Klubben i Årdal skrev for eksempel i et leserbrev at de ville ha seg frabedt å bli kategorisert sammen med bønder og fiskere som fikk årlige subsidier over statsbudsjettet.

- De mente at påstanden om at smelteindustrien var subsidiert var feil, fordi gunstige kraftkontrakter er ikke subsidier, forteller Mathiesen.

- En må skille mellom det historiske og det fremtidsrettede, mener Mathiesen. 

I 1976 påpekte de tre forskerne at en ved investeringer i nye anlegg måtte gjøre kalkyler basert på framtidige kraftpriser. Forskerne kom til at moderniseringene ikke ville være samfunnsøkonomisk lønnsomme.

– Vi ble kritisert for at vi ikke hadde alternative sysselsettingsmuligheter, men vi anså ikke det for å være vår oppgave. Men vi framsatte et forslag.

–  Heller enn å måtte bruke opp kraften på ulønnsom smelting i henhold til de langsiktige kontraktene, burde myndighetene tillate at bedriftene solgte kraften tilbake til nettet - til høyere priser enn det salg av smelteprodukter kunne innbringe - og at deler av denne inntekten gikk inn i et næringsfond til etablering av alternative arbeidsplasser på disse stedene.

– Smelteverksindustrien ble i flere tiår sett på som lokomotivet i norsk økonomi, og ingen hadde stilt spørsmål ved denne sannheten, mener Mathiesen.

På trynet

– Problemstillingen i dag er den samme som rundt 1980. Bedriften innser at modernisering ikke er regningssvarende uten tilskudd og presser sentrale myndigheter via alle kanaler, mener Lars Mathiesen.

Bjørn Nedreaas, hovedtillitsvalgt ved Hydro Aluminium Karmøy, har et helt annet syn på saken enn NHH-professoren.

Med et nytt anlegg vil Hydro på Karmøy kunne produsere den reneste aluminiumen i verden,og det vil kunne fange opp co2, mener Nedreaas.

– Det er helt på trynet ikke å ta i bruk den nye teknologien i Norge. Verden etterspør aluminium og det kommer til å bli produsert i framtiden. Spørsmålet er med hvilken teknologi og med hvilken kraft, sier han.

Nedreaas er bekymret for framtiden. Ikke først og fremst for Karmøy, men for industrien i Norge. Hvis politikerne ikke ser at industrinedleggelsen som skjer, får dramatiske følger for framtiden, så er det håpløst, mener han.

– Vi kan risikere å stå uten industri om 10-12 år. Jeg blir særlig bekymret når jeg ser det som skjer på Sør-Al på Husnes og i Sunndal. Hvis vi ikke får på plass rammebetingelser er det første steg på veien mot industridøden, sier Nedreaas.

Ingen nekter dem

– Ja hvorfor bygger ikke Hydro et slikt verk? spør Mathiesen retorisk. Ingen vil nekte Hydro å gjøre det, men Hydro finner det ikke regningssvarende. De vil ha subsidier fra staten via billig kraft - kraft til konkurransedyktige priser, som de ynder å kalle det - og garanti for fritak for CO2-avgifter, eventuelt gratis kvoter - fordi produsenter i U-land har slike fritak.

– Med subsidier på kraft og fritak for utslippskostnader, vil de få så store kostnadsbesparelser at et nytt, moderne verk kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Situasjonen har altså ikke endret seg mer enn tredve år, ifølge Mathiesen.

– Den gang var det få som hadde motforestillinger mot fortsatt favorisering av lokomotivene. I dag er det nok flere som vil bort fra dette regimet. Men bedriftene og deres foreninger fortsetter utpressingsspillet.

Den alt mangeårige kampen innenfor Arbeiderpartiet for å reetablere et industrikraftregime illustrerer dette poenget, avslutter Mathiesen.