Høye lønninger og høyt kostnadsnivå i Norge er forklaringen når norsk industri flytter fabrikkene sine til land med lave lønninger og utgifter.

I dag utgjør den vareproduserende industrien bare elleve prosent av den totale verdiskapningen i Norge, klart lavere enn gjennomsnittet i Europa.

Men hva skjer når den teknologiske utviklingen gjør at det nesten ikke trengs mennesker i fabrikkene?

Vil utflyttet industri da kjøpe returbillett?

I sin doktoravhandling i økonomisk geografi ved NTNU har Henrik Brynthe Lund sett på hva vareproduserende bedrifter i Norge gjør for å holde seg konkurransedyktige.

Fortsatt mest utflytting

– Fortsatt er den globale trenden at vareproduksjon flyttes fra høykostland til lavkostland. Men vi har fått en del eksempler på hjemflytting, eller reshoring som det kalles. Det begynner å bre seg en bevissthet blant norske bedriftsledere at det faktisk er mulig, sier Lund.

Det finnes ingen god oversikt over bedrifter som er blitt overmannet av hjemlengsel.

Ifølge EU-instituttet Eurofound har 15 norske virksomheter flyttet hjem produksjonen siden 1. januar 2014. Statistisk sentralbyrå oppdaterer nå sin oversikt over norske selskapers virksomhet i utlandet.

Flest muligheter der Norge er konkurransedyktig

Uansett hvor effektiv og lite arbeidsintensiv produksjonen kan foregå, tror ikke Lund at all tapt industri vil gjenoppstå.

Han ser ikke for seg en masseproduserende tekstilindustri på norsk jord. Kostnadene for råvarene og produksjonen vil i overskuelig fremtid være mye lavere andre steder.

Lund tror mulighetene er størst på områder der Norge har en konkurransedyktig industri.

Roboter sparer lønn og kostnader

Forskeren tok for seg ni bedrifter som har flyttet produksjonen hjem fra lavkostland i Øst-Europa og Østen.

For flere av dem er roboter og automatisering nøkkelen til hjemhenting. Da kan de produsere med færre arbeidere og spare inn på kostnadene. Hvis de skulle produsert med samme antall arbeidere i Norge som i utlandet, ville ikke hjemhenting vært mulig.

En utenlandsk produsent av bildeler fant ut at produksjonen kunne skje både raskere og billigere gjennom robotisering i Norge, enn i fabrikken i Kina.

En markedsleder på vinsjer for offshoreindustrien flyttet produksjonen hjem igjen etter at krisen i olje- og gassnæringen førte til ledig produksjonskapasitet. Bedriften la også vekt på at det svekket mulighetene til å gjøre endringer og utvikle nye produkter når produksjonsapparatet ikke var innomhus.

Mange av de store fabrikkene i Østen og i Øst-Europa produserer for flere selskaper og har mindre fleksibilitet til å stoppe produksjonen for å teste ut nye løsninger.

Vanskelig regnestykke

Henrik Brynthe Lund understreker at det er et stort og vanskelig regnestykke når bedrifter skal finne ut hvor det lønner seg å legge produksjonen.

For det er mye å ta hensyn til for bedriftene:

– Kontroll med produksjon, kvalitet, leveringstider og leveringssikkerhet. Tiden fra varen produseres til den havner hos forbrukeren skal være kortest mulig, sier Lund.

Klima kan påvirke

Han utelukker heller ikke at klimapolitikken kan komme til påvirke den globale transporten. Begynner kundene å legge vekt på miljøavtrykket, eller det kommer avgifter på transporten, kan det favorisere produksjon som foregår nærmere markedene.

Det er ikke sikkert det blir lønnsomt å sende norsk fisk til Kina for å foredles for salg på det norske markedet hvis transporten avgiftsbelegges – eller at kunden ikke lenger aksepterer det.

– Vi vet ikke hvor langt klimapolitikken vil gå når det gjelder transport. Men vi ser hvordan bærekraft har blitt en viktig faktor i bygge- og anleggsbransjen, sier Lund.

Ingen støtte til hjemflytting

Ingen av de ni bedriftene som flyttet produksjonen hjem fikk belønning eller støtte.

Norske myndigheter støtter ikke hjemflytting. «Mye festtaler, og lite penger», sa en av bedriftslederne i studien.

– En utfordring er at støtte til hjemflytting av industri fort kan komme i konflikt med konkurransereglene. Det er også begrenset hva offentlige myndigheter kan gjøre for å hjelpe private bedrifter, annet enn å styrke utdanning og innovasjon, sier Lund.

Utdanning og teknologi er fortrinn

Så hvilke fordeler har bedriftene av å ta hjem produksjonen?

– Norges store konkurransefortrinn er utdanningsnivået og den teknologiske kompetansen. Når produksjonen blir mer automatisert, robotisert og autonom, kreves en annen kompetanse av de ansatte. Oppgavene dreier mot overvåkning, problemløsning og vedlikehold. Der er den norske arbeidstakeren god.

Men vi må smi mens jernet er varmt, mener Lund. Lavkostlandene satser også på utdanning og teknologi.

Industri 4.0

Vyene er store for industri 4.0, den fjerde industrielle revolusjon. Da skal maskinene langs verdikjeden begynne å snakke sammen. Tingenes internett, autonomi og kunstig intelligens vil endre mye.

Henrik Brynthe Lund tror utviklingen gir Norge en fordel.

– Gjennom å løfte teknologikompetansen og innovasjonsnivået tror jeg Norge kan bli et forlokkende vertsland for industriproduksjon i fremtiden.

Lunds arbeid er utført ved Institutt for geografi på NTNU og forskningssenteret SFI Manufacturing.

Artikkelen er produsert og finansiert av NTNU

NTNU er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NTNU?

En vill idé kan bli til miljøvennlig betong

Ny metode for å lagre sol og vind

Derfor bør du skru av korken på tuben før du kaster den