Fra urfolk til aksjonærer: Da Alaska ble solgt til USA og en oljebonanza begynte
Trump vil ta over Grønland, men i Alaska har urbefolkningen allerede opplevd å bli kjøpt av USA og ribbet for råstoffer. Hva er lærdommen av historien?
USA gjorde Alaska til sin 49. stat i 1959. Hva innebar det for urbefolkningen i området? Her er en inuittfamilie fotografert i Alaska i 1929.(Foto: Edward S. Curtis)
Anne JensenSandJOURNALIST, VIDENSKAB.DK
Publisert
Da USAs president Donald Trump nylig holdt tale til Kongressen, gjentok han sitt budskap om å overta Grønland «på den ene eller
andre måten»:
«Vi vil holde dere trygge. Vi vil gjøre dere rike. Og sammen
skal vi ta Grønland til et nivå dere aldri hadde forestilt dere var mulig.»
USA har overtatt territorier før. I
1867 var det Alaska, som de kjøpte av den russiske tsaren.
Hva er Alaskas historie, og hvilke konsekvenser fikk kjøpet
for urbefolkningen da amerikanerne overtok? Vi har spurt to forskere om dette.
Det blir funnet enorme mengder olje
Først var det russerne som kom i kontakt med urbefolkningen,
på 1700-tallet, som først og fremst besto av inuitter, yupiker og aleuter.
Deres hjemland bugnet av naturressurser som tømmer, pels og fisk – og det som skulle vise seg å bli et skikkelig gass- og oljeeventyr.
Første vendepunkt
Det første store vendepunktet i Alaskas nyere historie kom
omtrent samtidig med at USA kjøpte området på midten av 1800-tallet, ifølge
Frank Sejersen, forsker ved Københavns universitet.
Det var da hvalfangere fra det sørlige USA begynte å bosette
seg og overvintre i det nordlige Alaska, slik at de var klare til å seile
videre nordover så snart isen tillot det. De fikk nær kontakt med
inuitsamfunnene, og alkohol ble introdusert.
– På den måten hadde hvalfangerne en ødeleggende innflytelse
på noen av disse samfunnene.
Og også på områdets matforsyning – når noen hvalbestander
var på randen av utryddelse, gikk jegerne etter andre arter som hvalross og
hvithval. Dette gikk hardt utover økosystemet i området.
Russland solgte Alaska til USA i 1867 for noe som svarer til
om lag 1,5 milliarder kroner. Det skulle gå nesten 100 år før området ble
innlemmet som 49. og største delstat.
Anne Merrild, professor og instituttleder ved Institutt for
bærekraft og planlegging ved Aalborg Universitet, har studert gruvebyer i
Arktis og vokste opp i Narsaq på Grønland.
Hun har også arbeidet med olje- og gassutvinning i det
nordligste Alaska. Her har hun opplevd konsekvensene av utvinningen for
urbefolkningen.
– Mange ser på Alaska og tenker at det viser en god måte å
regulere utvinningen på. Men det var ikke det jeg så.
Etter at det ble gjort et enormt oljefunn i North
Slope-regionen på nordkysten i 1968, ble det vedtatt en lov i 1974: Alaska
Native Claims Settlement Act (ANCSA).
Den skulle sikre at også urbefolkningen fikk utbytte av
produksjonen, når skatter og avgifter gikk til regjeringen i Washington.
– Tanken var å sørge for at urbefolkningen fikk tilgang til
rikdommen som ble generert av denne aktiviteten, sier hun.
– Men det var fortsatt en følelse av at hovedinntektene gikk
til Washington. Det har jeg sett mange steder, også på Grønland. Det er en
generell utfordring at områder i Arktis blir styrt fra et sted langt borte.
– Alaskas historie er et lappeteppe
– Hele Alaskas historie er et stort lappeteppe av lover,
forskrifter og inngrep fra den føderale regjeringen og senere fra staten Alaska
selv, sier Frank Sejersen, forsker i grønlandske og arktiske studier ved
Københavns universitet.
– Og i disse kampene har inuitter og andre urfolk over tid
blitt fanget mellom barken og veden.
Annonse
Andre vendepunkt
I 1959 inntraff det neste viktige for urbefolkningen i
Alaska, ifølge Frank Sejersen.
Det var da Alaska offisielt ble en delstat i USA, og
delstaten fikk velge en tredjedel av territoriet, mens resten gikk til den føderale regjeringen.
Urbefolkningen så på dette som en krenkelse av sin
suverenitet og sine rettigheter, fordi de mente disse områdene tilhørte dem,
forklarer Frank Sejersen.
– Det strider også mot urbefolkningens ideer om kollektiv
eiendom. Det er en viktig konflikt mellom kollektive og individuelle
rettigheter til land som på en eller annen måte fortsatt eksisterer i dag.
Ifølge forskeren strider det mot et amerikansk system som
har individuell eiendomsrett som en grunnleggende logikk.
Det er en konflikt mellom en kamp for selvbestemmelse,
samfunnsutvikling og Alaskas fremtid. Og en konflikt mellom føderalt,
delstatlig, kommunalt og til og med lokalt nivå.
– Det finnes myriader av ulike institusjonelle modeller som
forsøker å løse dette grunnleggende problemet: Hvordan kan vi få makt til å
bestemme over våre egne liv, vår egen fremtid og våre egne lokalsamfunn? sier
Sejersen.
Noe av problemet er at det ofte er vanskelig å finne ut hvem
som egentlig har ansvaret for laksen i elvene eller forvalter territoriene når
man er ute på fiske eller på jakt.
– Men dette er noe mange urfolk i Arktis sliter med: De ser
ut av vinduet på et land med store ressurser, som sendes sørover, sier
Sejersen.
– Når man hører om ANCSA-loven, tenker man kanskje at det er
en god idé. At urbefolkningen får en økonomisk andel. Men det er fortsatt andre
som driver investeringene, utvinningen og tar beslutningene.
En ny lov skaper ulikhet og forurensning
Med ANCSA ble det opprettet en rekke regionale selskaper som
blant annet skulle skattlegge alt det som foregikk over bakken i forbindelse
med utvinning, som boreplattformer, boretårn, infrastruktur og brakker.
De som kunne bevise at de hadde minst en fjerdedel innfødt
blod i årene, fikk aksjer i de selskapene og dermed en del av overskuddet fra
utvinningen.
Men de såkalte «afterborns», som var født etter 1971, fikk
ingen aksjer.
Da Anne Merrild besøkte landsbyen Nuiqsut i Alaska, var det
boretårn så langt øyet kunne se.
– Vi besøkte en kvinne ved navn Martha, en av disse såkalte
«afterborns». Faren var aksjonær, men giftet seg på nytt og bestemte at det
bare var barna fra det andre ekteskapet som skulle arve.
Så nå hadde Martha noen veldig rike halvsøsken i et samfunn
på 250 mennesker, mens hun selv var fattig.
Annonse
I tillegg til å skape ulikhet på tvers av generasjoner og
familier, endret ANCSA-loven landskapet.
– Jeg besøkte en kvinnelig pastor i området som fortalte
svært følelsesladet om hvordan det nå var boretårn i områdene de tidligere
hadde brukt som sommerboplasser.
Inuittene har en veldig sterk tilknytning til landet, men
overalt hvor man så, var det en visuell «forurensning».
Store maskiner som kjørte på asfalterte veier og genererte
støv. Boretårn, plattformer og store brakker utenfor byen for de ansatte.
Da Merrild spurte om de ikke bare burde fjerne boreriggen og
stoppe oljeutvinningen, svarte de at de ikke kunne miste den inntekten.
– Som en av dem sa til meg: «Vi kan ikke leve med den, og vi
kan ikke leve uten den».
Alaska må være mer kapitalistisk enn kollektivt
Da Anne Merrild gjorde feltarbeid et annet sted på
nordkysten, i byen Utqiagvik i North Slope, tidligere kjent som Barrow,
fortalte innbyggerne henne at det ikke nødvendigvis var sunt å få utlevert
sjekker med aksjeutbytte.
Forbruket endret seg. Pengene ble brukt på store biler og på
å spise på restauranter som var etablert av folk utenfra.
Samtidig ble veier og hus forsømt fordi det var statens
ansvar.
– I stedet for kollektive investeringer i boligbyggelag gikk
pengene til enkeltpersoner som brukte dem i selskaper som typisk var
lokalisert, men eid av utenforstående.
Selskapene som sto for utvinningen, var først og fremst
opptatt av profitt. Derfor kunne det være mer lønnsomt å investere i hoteller i
Miami enn i veier i Alaska, sier Frank Sejersen.
Annonse
– Med ANCSA ønsker myndighetene presse denne
individualistiske og kapitalistiske tankegangen inn over hele Alaska, sier han.
– Logikken bak var at når inuittene og resten av
urbefolkningen begynner å tenke på denne måten, vil det skje en naturlig
assimilering der de gir opp sin urfolkskultur og blir aksjeeiende amerikanere.
De sosiale konsekvensene for urbefolkningen
Det var også under oljeboomen at rusmisbruket for alvor kom
til Alaska, forteller Anne Merrild.
Selv om alkoholsalg var ulovlig i North Slope, fortalte noen
av personene hun intervjuet at narkotika og alkohol ble fløyet inn av piloter
via områdets mange flyplasser.
I likhet med inuitter i andre områder, som for eksempel på
Grønland, har Alaskas urfolk det verre i dag enn andre befolkningsgrupper.
– En av grunnene er at Alaska har opplevd en massiv
påvirkning fra den første industrielle hvalfangsten, til gruve-, tømmer- og
fiskeindustrien. De har sett og følt på kroppen at ressursene har forsvunnet,
og at livsgrunnlaget er truet, sier Frank Sejersen.
Problemene med selvbestemmelse og rettigheter har gjort det
vanskelig ta beslutninger som kan hjelpe dem på lang sikt.
Hva har inuittene på Grønland og i Alaska til felles?
Det er ikke bare beliggenheten i Arktis, de enorme
naturressursene og en urbefolkning som inuittene Grønland og Alaska har til
felles.
Urbefolkningen i Alaska har også blitt sendt til
internatskoler som forsøkte å tvinge barn til å assimilere seg eller «tilpasse
seg» amerikansk kultur, ifølge Politico. På Grønland ble flere barn sendt til Danmark for å gi
dem dansk bakgrunn, språk og «et bedre liv».
Tredje vendepunkt
Et av de største vendepunktene for Alaska skjedde i 1968.
Da ble det oppdaget olje i North Slope, nærmere bestemt i
Prudhoe Bay.
«Man kan bare forestille deg denne oljebonanzaen», sier
Frank Sejersen.
– Plutselig måtte urbefolkningen ta en rekke vanskelige
beslutninger. Fra å være fiskere og jegere skulle de forhandle om investeringer
i millionklassen og forholde seg til globale markeder. Men det er også da
urfolket begynner å organisere seg og si: «Hei, hei, nå begynner dere å bruke
vårt land, og det krenker våre rettigheter.»
Derfor begynner en forhandling med de ulike urfolksgruppene
som går sammen om å danne Alaska Federation of Natives.
I 1971 fikk urbefolkningen i Alaska landområder og en
pengesum hvis de gikk med på å gi avkall på ytterligere krav. Den såkalte
Alaska Native Claims Settlement Act (ANCSA).
Avtalen opphevet mange av urbefolkningens landrettigheter og
kompenserte dem økonomisk med aksjer i selskaper som ble opprettet for å
forvalte landet og utvinne ressurser.
Den føderale regjeringen tjente penger på modellen gjennom
blant annet skatter og avgifter.
– I Canada, for eksempel, der inuittene senere arbeidet for
å få anerkjent sine landrettigheter, så de på modellen fra Alaska og
konkluderte: Det vil vi ikke ha. Fordi de rett og slett gjorde landet om til
selskaper.
Både danske og amerikanske myndigheter har blitt kritisert
for å ødelegge urbefolkningens kultur, språk og levemåte. I begge land har
religiøs misjonering spilt en rolle. Det samme har språket i skolesystemet. I
Alaska måtte barna lære engelsk, på Grønland dansk.
Annonse
– Og alt dette har hatt en negativ innvirkning på den
kulturelle identiteten, selv om det å lære seg for eksempel «maktens språk»
også har gitt muligheter for innflytelse og arbeid, sier Frank Sejersen.
Anne Merrild kjenner igjen følelsen av avmakt hos inuittene
på Grønland og i Alaska, selv om forholdene, historien og lovgivningen er
forskjellig på viktige punkter.
Alaska har for eksempel aldri vært en koloni under USA, slik
Grønland var under Danmark. Men ifølge Merrild var og er var en koloniale
dynamikk i begge tilfeller.
– Da Russland solgte Alaska til USA, fikk ikke Alaska noe. I
dag vil Trump gi penger til Danmark, sier Merrild.
Det at noe skjedde over hodet på urbefolkningen, har skapt
gnister i forholdet mellom både Alaskas urbefolkning og regjeringen i
Washington. Mellom Grønland og Danmark har det også vært gnisninger, nylig i
forbindelse med kryolittgruvedrift.
– Men på Grønland er avmakten mer endimensjonal, og pilen
peker mot Danmark. I Alaska er det et virvar av saker og lovgivning, så pilen
kan peke mot den føderale regjeringen, selve delstaten Alaska og noen ganger
nabokommunen, sier Sejersen.
– Hva vil den nye presidenten bety for inuittene i Alaska?
– Det som foregikk i Nuiqsut da jeg var der, var trist. Det
var virkelig kultur som gikk tapt, sier Anne Merrild.
– Og når jeg hører «drill, baby, drill», tenker jeg også at
kultur, mennesker og miljø blir ofre.
Den nye presidenten har også utstedt et dekret som døpte om
fjellet Denali, navnet urbefolkningen har brukt i tusenvis av år, til Mount
McKinley.
– Det er også en måte å gjøre folk forbannet, sier Frank
Sejersen.
– Å bruke egne navn er en måte å vise makt på. Når man døper
om et fjellmassiv i Alaska, er det en måte å si at dette ikke er ditt fjell,
men vårt, selv om vi bor tusenvis av kilometer unna.
På denne måten gjentar historien seg.
– Både på Grønland og i Alaska har inuittene og resten av
urbefolkningen sett at fisken har blitt fisket opp, mineralene gravd opp,
skogene hugget ned, og hav og land har blitt utsatt for oljeutvinning. I noen
tilfeller har de bare stått og sett på. I andre tilfeller har de tjent på det,
sier Sejersen.
– Hvis man fortsetter en modell der inuitter og urfolk er i
en grunnleggende avhengighetssituasjon, vil ikke samfunnene bli bedre fordi det
er mer penger i omløp. Du trenger en helt annen agenda. Det sier ikke Trump noe
om. Det handler ikke om å ivareta Alaskas eller Grønlands interesser, avslutter
Anne Merrild.