Isklippene rundt Antarktis kan bli flere hundre meter høye. Hvilken effekt har det på klimaet når de smuldrer opp og faller ut i havet? (Foto: Mark Brandon)
Isklippene rundt Antarktis kan bli flere hundre meter høye. Hvilken effekt har det på klimaet når de smuldrer opp og faller ut i havet? (Foto: Mark Brandon)

Forskere demper frykten for ekstrem havnivåstigning

Men de avblåser den ikke. – Dette er langt fra siste ord, sier norsk klimaforsker.

Publisert

Klimamodeller er kompliserte greier. Forskere jobber kontinuerlig for å gjøre dem bedre og mer utfyllende, forhåpentligvis med bedre anslag som resultat.

I 2016 ble det store oppslag da forskere advarte om en mulig stigning på 15 meter fram mot år 2500. Og at Antarktis alene ville bidra med mer enn én meter innen 2100. «Havnivået kan stige dobbelt så mye som tidligere antatt», skrev NRK i en artikkel som også ble publisert her på forskning.no.

Noe av bakgrunnen var en lite studert mekanisme – nærmere bestemt isveggene som oppstår når isbremmene rundt Antarktis løsner fra den heldekkende iskappen.

I dag publiserer tidsskriftet Nature en studie som kaster et nytt blikk på den samme mekanismen. Og som legger anslagene betydelig lavere.

For mange av oss kan det høres forvirrende ut. For klimaforskerne er det et nytt lite steg på veien. Ingen enkeltstudie kan slå fast hva som er fasiten.

– Dette er langt fra siste ordet. Det er en del av den forskningen som foregår, men det er ikke noe endelig svar på noen som helst måte, sier professor Helge Drange ved Universitetet i Bergen.

Flere hundre meter høye klipper

Isen på Antarktis (og på Grønland, bare i mindre skala) ligger som en kappe over kontinentet. Langs kanten strekker den tunger ut i havet.

– Iskappen er som en bløtkake der kremen glir utover på grunn av topografien, sier Drange til forskning.no.

Disse armene, eller tungene, som strekker seg ut i havet, kalles isbremmen. Etter hvert blir den flytende fordi vannet i havet smelter den fra undersiden, men fortsatt henger den fast i iskappen inne på land.

Inntil et visst punkt. Til slutt vil den løsne og ikke lenger være isbrem – men et frittflytende isfjell.

Tilbake står en vegg av is som kan være flere hundre meter høy. Det er denne klippen forskerne nå prøver å forstå.

Ustabile isvegger

– Hele denne veggen blir utsatt for luft, og den vil dermed oppføre seg annerledes enn da den var pakket inn i isen, sier Drange.

Isen her blir ikke lenger pakket inn i massiv is på begge sider. Strukturen endrer seg, og den kan smuldre opp uavhengig av temperatur.

Professor Helge Drange. (Foto: Universitetet i Bergen)
Professor Helge Drange. (Foto: Universitetet i Bergen)

Den smelter ikke. Den går i oppløsning.

– Når det først kommer slike brudd, får du en klippe som ikke er stabil. Den vil lett kalve. Det er ikke smelting – den brekker, sier Drange.

Ikke enige

Men hvordan påvirker dette havnivået? Det er ikke lett å slå fast. Klimaforskningen er på mange måter en ung disiplin med få observasjoner over korte tidsintervaller.

– Men hvor fort dette vil gå og hvor langt innover denne brekkingen vil gå, der er ikke det siste ordet sagt, sier Drange.

Det er forskerne bak den ferske Nature-studien også med på.

– Man er ennå ikke blitt enige om disse isveggen bør med i framtidige antagelser, sier Tamsin Edwards fra King’s College London i en pressemelding.

– Men vi har vist at isklippenes ustabilitet ikke ser ut til å være en viktig mekanisme for å beregne tidligere havnivåendringer.

Og derigjennom mener han at det ikke var hold i bølgene fra noen år tilbake. Der vi måtte ta høyde for en drøy meter innen 2100 og 15 meter innen 2500 fra bare Antarktis.

Grov modell

Helge Drange sier til forskning.no at de fleste klimaforskere mener det er lite trolig at havet stiger med mer enn én meter per århundre. Totalt.

Edwards og kollegaene tror halvmeteren er maksimum av hva Antarktis alene kan føre til i 2100. Og sannsynligvis mindre.

– Det er jo veldig alvorlig i seg selv, sier Drange.

Han er heller ikke overbevist om hvor presise de nye tallene er.

– Modellsystemet de har brukt ikke er spesielt godt egnet til å studere akkurat dette. Det er en ganske grov modell, sier Drange.

– Det er et veldig interessant arbeid, men resultatene må etterprøves av andre grupper som bruker andre modellverktøy.

Han tror det kan skje allerede i løpet av de neste par årene. Kanskje ikke i tide for neste rapport fra FNs klimapanel, men som alle andre enkeltstudier går også denne inn i den store diskusjonen.

– Det er en veiviser til mye av forskningen som vil foregå i de neste årene, sier Drange.

Referanse:

Edwards mfl: Revisiting Antarctic ice loss due to marine ice-cliff instability. Nature, februar 2019, doi: 10.1038/s41586-019-0901-4. Sammendrag