Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd - les mer.

– Mekanismene som ligger bak angst og depresjon, kan ha oppstått via selektivt press, altså emosjoner som tristhet og sorg, men ikke selve sykdommene, sier professor Leif Kennair.
– Mekanismene som ligger bak angst og depresjon, kan ha oppstått via selektivt press, altså emosjoner som tristhet og sorg, men ikke selve sykdommene, sier professor Leif Kennair.

Derfor er det bra å ha det skikkelig kjipt (iblant)

Uten en hjerne som er ekspert på å lage dårlig stemning ville vi neppe overlevd som art. Men lidelser som depresjon og angst har nok vært mer til hinder enn til hjelp, mener professor.

Publisert

Her er noen deprimerende fakta: Godt over ti prosent av Norges befolkning får en depresjon i løpet av livet. Fem til seks prosent vil oppleve en generell angstlidelse. Vi har mange flere ord for negative følelser enn positive.

Er hjernen vår rett og slett laget for å ha det kjipt?

– Vi kan jo ikke si at hjernen laget for noe som helst. Evolusjonen har jo ingen bevissthet, ingen hensikt. Så formuleringen er ikke helt riktig – men vi snakker gjerne på den måten for å gjøre det litt enklere for oss selv, sier NTNU-professor Leif Edward Ottesen Kennair.

Selv om spørsmålet kanskje er litt for tabloid og litt for lite presist, er Kennair definitivt rett mann til å svare. Han er spesialist i klinisk psykologi og forsker innen evolusjonspsykologi – fagfeltet som forsøker å kartlegge hvordan hjernen vår har blitt formet gjennom millioner av år med evolusjon.

Men før vi går videre, må vi altså kanskje omformulere spørsmålet: Er lidelser som depresjon og angst evolusjonære tilpasninger, altså egenskaper som har vært så nyttige gjennom ferden fra vettløse amøber til tobeinte håndverkere at de har blitt fast inventar i vårt medfødte kognitive møblement?

For å svare på det må vi inn på temaer som evolusjonær seleksjon, steinalderhjerner, metakognitiv terapi og Se og Hør.

– Evolusjonen favoriserer negativitet

For det første: Evolusjonen er veldig hardhendt når den former en art. Den følger ett eneste prinsipp: etablering av egenskaper som øker sannsynligheten for at man klarer å produsere levedyktige avkom. Hvordan man har det underveis er i så måte fullstendig irrelevant.

Positive og negative følelser eksisterer ene og alene fordi de motiverer oss til å gjøre ting som øker sjansene for å spre gener og hjelper oss å unngå atferd som skader dette.

– Følelser er en del av motivasjonssystemet vårt, som har evolvert fordi det har økt vår reproduktive suksess. Negative følelser holder oss unna ting som er farlig, smittsomt, ekkelt, heslig, leit, grusomt og guffent.

Og ifølge Kennair er det naturlig å forvente at de negative følelsene tar større plass enn de positive. Logikken er at vi kan alltids få en ny sjanse til å skaffe oss et måltid, men vi må gripe alle sjanser til ikke å bli et måltid selv.

Det er bedre å bekymre seg for mye enn for lite. Smått nevrotiske Ludvig fra Flåklypa klarer seg bedre enn relativt sorgfrie Timon og Pumba i Løvenes konge.

– Det handler om at vårt evolusjonære fortidsmiljø var ekstremt røft, forklarer Kennair.

Leif Edward Ottesen Kennair er professor ved NTNU.
Leif Edward Ottesen Kennair er professor ved NTNU.

Ubehagelige tilpasninger

Det betyr ikke at det er viktigere å ha det kjipt enn å ha det gøy – i den forstand at vi heller ikke hadde overlevd som art uten glede, latter eller kjærlighet.

Men vi kan altså forvente at mennesket er hakket mer mottakelig for negative opplevelser og følelser enn positive.

Men hva med de konkrete tingene – bekymringer, dårlig selvbilde, stress, prestasjonsangst og så videre – som plager mange i dag, og som i verste fall fører til psykiske lidelser?

Kennair slår fast at dette også har vært nødvendige egenskaper for våre forfedre og -mødre.

– Det å være i stand til å trekke katastrofale konklusjoner eller å tenke på triste ting er nok også veldig lurt i en evolusjonær sammenheng.

Å bekymre seg iblant gjør at vi tar forholdsregler. Dempet selvtillit kan hindre at vi driter oss ut og taper anseelse og bidrar til å identifisere områder vi bør forbedre seg på. Slik kan vi si at disse følelsene er helt naturlige.

– Men vedvarende bekymring, som i generalisert angstlidelse og urimelig lav selvfølelse, er neppe tilpasninger. Jeg tror at mekanismene som ligger bak angst og depresjon, har oppstått via selektivt press, altså emosjoner som tristhet og sorg, men ikke selve sykdommene, sier Kennair.

Den konklusjonen er ikke like åpenbar som den høres ut. Det finnes nemlig gode argumenter for at depresjon og angst faktisk har vært til hjelp for steinaldermennesket i så stor grad at evolusjonen på sikt har favorisert engstelige og depressive gener.

For å illustrere, kan vi sammenligne depresjon med feber. Å ha feber er ganske ubehagelig. Noen ganger tar til og med feber knekken på folk. Allikevel er det ingen tvil om at det å få feber – i evolusjonær sammenheng – er en god ting, siden det hjelper oss å bli kvitt farlige infeksjoner og sykdommer. På den måten kan ting som oppleves vondt og vanskelig være bra for oss.

Lignende argumenter kan vi finne for depresjon: Det har for eksempel blitt foreslått at det kan ha hjulpet individer med å ikke bruke tid og krefter på håpløse prosjekter.

Grubling gjør vondt verre

Kennair mener derimot at det er vanskelig å dokumentere at depressiv grubling kan ha vært særlig nyttig for våre forfedre- og mødre. Han forsker selv på tendensen deprimerte mennesker har til å bruke mye tid og krefter på å tenke over sine plager, problemer og utilstrekkeligheter – det forskerne kaller depressiv grubling.

Les mer om dette i saken Grubling er ikke farlig, bare veldig utmattende.

Forskningsgruppen Kennair er del av har publisert forskning som antyder at den typen grubling svært sjelden fører noe godt med seg, men heller bidrar til å gjøre vondt verre.

– Det er slik at det finnes mange som tenker at denne typen grubling løser problemer. Men vi som jobber klinisk med grubling, tror ikke det. Vi ser at det er først når pasienter slutter med denne grublingen at de klarer å løse problemene sine.

Han mener at slik grubling ikke fremmer det å være tilpasningsdyktig, såkalt adaptiv. Det står i kontrast til forskere som mener at depressiv grubling er en evolusjonært nyttig egenskap som har hjulpet vår art til å identifisere, analysere og løse problemer.

– Vi publiserte nylig en studie hvor vi hadde fulgt depressive pasienter gjennom tre år, der behandlingen blant annet gikk ut på å avslutte grubling. Vi så veldig gode resultater og økt livskvalitet.

– Hvis depressiv grubling hadde vært adaptivt, ville vi sett negative konsekvenser av denne behandlingen, men de gode resultatene holdt seg over flere år og pasientene rapporterte om høyere livskvalitet og økt grad av arbeidslivsdeltakelse og aktive studier, sier Kennair.

Men hvis den type grubling ikke har blitt til ved evolusjonær seleksjon, hvorfor er det da så utbredt blant pasienter?

– I evolusjonsvitenskap må vi skille mellom hva vi kan gjøre med hodene våre og hva som er et resultat av seleksjon. Selv om for eksempel ryggsmerter eller blindtarmbetennelser er noe som ofte skjer med kroppen vår, betyr ikke det at dette er noe som har blitt selektert for.

Steinalderhjerne + Facebook = trøbbel

Listen over hvordan et moderne samfunn kan skape trøbbel for steinalderhjernen vår er lang – vi er for eksempel tilpasset et helt annet søvnmønster, kosthold og aktivitetsnivå.

Selv er Kennair opptatt av hvordan vi nå lever under helt andre sosiale forhold enn det hjernen vår er laget for.

– Mennesket er veldig opptatt av å sammenligne seg selv med andre. Da vil man jo sammenligne seg selv med de som er mest relevante, som ligger nær i status. Men for eksempel kjendispressen lever jo av at man skal sammenligne seg med kjendiser. I tillegg har vi lister over hvem som er rikest og mest vellykket og slikt, som i praksis er instrukser på hvor misfornøyd man skal være med seg selv.

– Det er kanskje en av grunnene til at økonomisk ulikhet er noe som fører til økt kriminalitet, sykdom og alt annet fælt, legger han til.

Og sosiale medier er til liten hjelp.

– Facebook og sosiale medier spiller på vår trang til å vise oss fram som ressurssterke allierte og gode partnere. Det er steder hvor det blir ekstrem konkurranse om å vise seg fram på best mulig vis.

– Da vokser det fram et stort gap mellom hva som faktisk er oppnåelig og hva som man tror er forventet av en selv. Det er lite hensiktsmessig for hjernen vår.

Så, for å konkludere: er hjernen «laget» for å ha det kjipt? Svaret blir altså at den ikke er særlig hjelpsom med tanke på vår velvære – men at vi ikke kan klandre evolusjonen alene for depresjon og angst.

– Det er uansett et interessant spørsmål om menneskets natur. Når vi begynner å reflektere rundt det, sier det mye om triggere som skaper ubehag, hvilket miljø vi evolverte i, og hvorvidt vi kan tenke på sykdom som en tilpasning, noe som er bra for oss, sier han.

Forskningsdagene 2020

Denne artikkelen er skrevet i forbindelse med Forskningsdagene, hvor årets tema er hjernen.

Forskningsfestivalen arrangeres over hele landet og varer fra 16. september til og med 27. september.

Les mer om årets arrangement på forskningsdagene.no

Referanser:

NHI.no: Forekomst av depresjon. Faktaartikkel.

NHI.no: Forekomst av generell angstlidelse. Faktaartikkel.

Lee Dye: Study: Negative Words Dominate Language, abc News, 2006.

Psychologists Think They Found the Purpose of Depression. The Cut, 2017.

Richard Wilkinson: How economic inequality harms societies. TED-talk, 2011.

Paul Andrews og Anderson Thomson Jr.: The bright side of being blue: depression as an adaptation for analyzing complex problems. Psychological review, 2009. Sammendrag

Leif Kennair mfl.: (2017). Depression: is rumination really adaptive? Bokkapittel i The Evolution of Psychopathology, 2017.

Stain Solem mfl.: Metacognitive Therapy for Depression: A 3-Year Follow-Up Study Assessing Recovery, Relapse, Work Force Participation, and Quality of Life. Frontiers in Psychology, 2019.