– Jeg hadde en periode på begynnelsen av videregående skole da frykten for fremtiden var ekstra sterk på grunn av klimakrisen. Det føltes som om alle visste at vi hadde dette store problemet, men ingen var helt villig til å løse det, forteller Mia Chamberlain.
I dag studerer hun psykologi og har i mange år vært aktiv i Natur og Ungdom. Å engasjere seg ble løsningen på avmaktsfølelsen for henne.
Før hun engasjerte seg, gikk hun i en periode rundt med et konstant sug i magen.
– Jeg måtte en stund unngå å lese nyheter og gå ut av klasserommet når vi snakket om klimaendringer, forteller Chamberlain.
Hun kunne bli lei seg og gråte, men også sint og irritert og kjente på en maktesløshet. Etter hvert klarte hun å utvikle dette til kampvilje ved å engasjere seg både politisk og i miljøbevegelsen.
Halvparten av de unge engstelige
– Vi har ingen fyllestgjørende forskning fra Norge som undersøker klimaangst, men den kommer, sier Ole Jacob Madsen.
Han er professor i psykologi og filosofi og forfatter bak boka «Generasjon prestasjon». For tiden er han særlig opptatt av unge og av klima.
Han viser til undersøkelser fra Storbritannia, Australia og USA som tyder på at en av fire av befolkningen opplever noe som kan minne om klimaangst og regner med at noe tilsvarende gjelder i Norge. Blant de unge oppgir halvparten symptomer på klimaangst.
Skillet mellom angst og frykt
– Det kan være vanskelig å skille mellom en allmennmenneskelig frykt og en mer sykelig angst. Et hovedkriterium for angst er at den går ut over daglig fungering og virker lammende, at man ikke fungerer i det daglige i studier eller jobb. Det er glidende overganger her. Det samme gjelder for det mange omtaler som klimaangst. I mange tilfeller kan nok klimafrykt være et vel så dekkende ord, sier Ole Jacob Madsen.
– Klimaangst eller frykt er på mange måter rasjonell. Man vet hva man er redd for og hvorfor, sier Ole Jacob Madsen og Mia Chamberlain.(Foto: Gro Lien Garbo/UiO)
En rasjonell frykt
Psykologiprofessoren mener det er grunn til å rydde opp i begrepsbruken i det offentlige ordskiftet for når man bruker begrepet angst og når man bruker begrepet frykt.
– Klimaangst var særlig mye oppe ved valget i fjor høst. En definisjon på angst er at det er en overdreven fryktreaksjon på en hendelse. Men klimaangst er jo i høyeste grad en rasjonell frykt for noe konkret: en varslet klimakrise, understreker Madsen.
Han viser til at kliniske merkelapper har glidd inn i dagligspråket, særlig blant de unge der det har blitt vanlig å snakke om «å angste».
– Åpenheten rundt psykisk sykdom har kanskje gjort at en del unge fortolker mer vanlige vanskeligheter inn i et diagnostisk vokabular, sier han.
– Når jeg bruker ordet klimaangst, så er det fordi det er det beste begrepet som finnes. Du appellerer ikke til 14-åringer med begrepet eksistensiell frykt. Klimaangst resonnerer hos mange. Jeg har ikke på noe tidspunkt tenkt at jeg er syk eller at en psykolog er løsningen på mitt problem. Kanskje fordi jeg hele tiden har vært bevisst på at det som rammet meg var en rasjonell frykt, sier Mia Chamberlain.
Det hjelper å handle
Annonse
Å finne et fellesskap ble avgjørende for henne.
– Jeg møtte jeg folk som delte de samme bekymringene som meg. Før det hadde jeg gått rundt med en stor ensomhet med min frykt for framtiden. Så møtte jeg andre om delte bekymringene mine og som også hadde forklaringsmodeller og løsninger på klimakrisen som innebar å være aktivist og kjempe for klimatiltak. Jeg fikk kanalisert angsten eller frykten.
Hun forteller at det hjalp.
– Jeg er fortsatt bekymret for framtiden, men det går veldig bra med meg. Jeg ligger ikke våken om nettene. Selv om frykten kommer litt tilbake hver gang det kommer en rapport fra FNs klimapanel, sier Chamberlain.
Hun blir likevel ikke vippet av pinnen av alarmerende klimarapporter.
– Det er ikke sånn at klimapolitikken har gått nok fremover til at det har hjulpet meg. Men det å kjempe for politisk handling gir meg følelsen av å utrette noe, og det hjelper.
Har mer liv igjen å leve
– Mange eldre avviser de unge som psykisk skjøre. Det synes jeg er en uempatisk måte å reagere på. Holdningsundersøkelser viser at yngre er mer engasjert i klima enn eldre, og det er ikke til å undres over. De har jo mer liv igjen å leve, sier Ole Jacob Madsen.
– Vi er alt annet enn skjøre. Vi er veldig kampvillige. Det er viktig å møte unge med klimaangst med en oppfordring om å gjøre noe med det, sier Mia Chamberlain.
Ikke bare et vestlig fenomen
– Folk er redde for klimaet i hele verden. Mange er redde for å miste stedet de kommer fra fordi havnivået stiger. Min frykt er ikke så mye på vegne av meg selv, men på vegne av andre. Det er ikke jeg som vil rammes hardest, understreker hun.
– Klimaangsten er høy i land i det globale sør. Særlig i land som Filippinene, India og Brasil. Det høyeste skåret på frykt for klima jeg har sett er i øystaten Tuvalu i Polynesia i Stillehavet, sier Madsen.
Annonse
Han forteller at de der har en reell bekymring for at landet vil forsvinne i havet. 95 prosent av befolkningen opplever klimaangst. 87 prosent forteller at det forstyrrer deres daglige gjøremål.
Forskningens rolle
– Som forskere er vi ikke alltid gode til å relatere oss til det akutte. Men det blir viktig å kartlegge fenomenet mer også i Norge. I tillegg trenger vi en mer presis begrepsbruk om angst og om frykt. Og så trenger vi å kommunisere til politikere at dette handler om noe som er reelt, sier Ole Jacob Madsen.
Hør mer fra Mia Chamberlain og Ole Jacob Madsen i denne episoden av podcasten Universitetsplassen:
Universitetsplassen er en forskerbasert podkast om samfunnet produsert av Universitetet i Oslo. Her møtes både unge og erfarne forskere for å snakke om det de mener er viktig og aktuelt, sammen med gjester fra norsk samfunnsliv.
Du finner Universitetsplassen i alle podkastapper, inkludert iTunes/Apple podcasts og Spotify.
