- Din indre moral og hvilke verdier du er oppdratt av, har i ekstreme situasjoner mindre å si for hvorvidt du blir draps- eller redningsmann. De gjeldende samfunnsnormene og tilfeldighetenes spill er langt mer avgjørende, hevder sosialpsykolog Harald Welzer.

Han er i gang med Tysklands første såkalte «hjelperstudie». Målet er å finne ut hva som får mennesker til å risikere liv og helse for å redde fremmede.

Sammen med et forskerteam ved Det kulturvitenskapelige institutt i Essen analyserer Welzer 4000 tilfeller av tyskere som ytte motstand under andre verdenskrig.

Det er nitidig arbeid basert dels på dokumenterte tilfeller, dels på omfattende intervjuer med de få overlevende som fortsatt finnes.

Welzer legger ikke skjul på at helteforskningen er kontroversiell:

- Tyskerne som deltok i nazi-regimet, har alltid hevdet at motstand var umulig. For hver redningsmann og -kvinne vi finner, motbeviser vi alle som bare jattet med. Motstand var mulig.

- Likevel snakker vi kun om noen få tusen tilfeller. Og på grunn av temaets kontroversielle natur finnes svært lite dokumentasjon om disse personene, forteller Welzer.

Familiefedre ble massemordere

For et par år siden ledet han et forskningsprosjekt med motsatt fortegn.

Her brukte han sosialpsykologisk forskning om gruppedynamikk for å forsøke å forstå hvordan helt vanlige mennesker – familiefedre og tilsynelatende harmløse mennesker – kunne bli massemordere.

Welzer beskriver hvordan politimenn fra spesielle drapsbataljoner ble introdusert for massedrap på jøder, hvordan de utførte drapene og hvordan de tilpasset seg situasjonen.

Han konkluderer med at de fleste som deltok, verken var overbeviste nasjonalsosialister eller sosiopater, men gjennomsnittsmennesker som gled sakte men sikkert inn i ondskapen.

Bortimot alle medlemmene av bataljonen anså det de gjorde for normalt. Det var rett og slett en jobb – noen ganger ubehagelig, andre ganger motbydelig – men i det store og hele en nødvendig jobb og en «historisk plikt».

- I veldig, veldig få tilfeller kan vi påvise at disse menneskene følte at de gjorde noe galt. Tilsynelatende var det enklere å delta i massemordet enn å bryte ut fra den dominante gruppen, sier Welzer.

Han fant at blant politimenn som eksplisitt hadde fått tillatelse til ikke å delta i masseslakten, var det kun ti av 400 som nektet å skyte.

Ifølge sosialpsykologen ligger nøkkelen til å forstå denne oppførselen i den gradvise utestengelsesprosessen som fant sted under Det tredje riket.

Da krigen brøt ut, hadde nazistene maktet å spre oppfattelsen av «de andre», hovedsakelig jøder, som en trussel mot majoriteten, i den grad at vanligvis moralske mennesker anså det som sin plikt å gjøre det som krevdes for å beskytte samfunnet.

De samme årsaksfaktorene, mener Welzer, kan brukes for å forklare både My Lai-massakren under Vietnamkrigen, folkemordet i Rwanda og den etniske rensningen i det tidligere Jugoslavia.

Tilfeldigheter avgjør

Fortsatt gjenstår en god del av hjelperstudiet, men én hypotese ser allerede ut til å være bekreftet: man er ikke født til å bli en redningsmann eller -kvinne.

- Akkurat som i forbryterstudien har vi funnet at hjelperne er vanlige mennesker uten patologiske fellestrekk, som havner i en spesiell situasjon der de føler at de må følge forventningene rundt seg.

- Dette er ikke mennesker som i større grad enn andre besitter en medfødt, indre godhet, hevder Welzer.

Hjelperne han har studert så langt, befant seg plutselig i en situasjon der de for eksempel ble bedt om å skjule en jødisk familie.

- Det er vanskelig å si nei når de forfulgte kommer nær deg. Aller vanskeligst er det selvsagt om det er en venn eller bekjent.

- Enkelte hjelpere var sterke motstandere av nazi-regimet, og det handlet mer om å bekjempe systemet enn om en sterk humanistisk overbevisning.

- Ressurser har også mye å si. Det er lettere å holde en familie i skjul i årevis hvis man har god økonomi og et sosialt nettverk, enn hvis man selv strever med å holde hodet over vannet, påpeker Welzer.

Så snart man hadde sagt ja til å hjelpe, befant man seg på den andre siden. Nå var man ikke lenger del av majoriteten, og kunne selv være i fare.

Ifølge Welzer setter den samme mekanismen inn for redningsmenn og forbrytere: Har man først tatt et valg, om å drepe eller hjelpe, er det mer sannsynlig at man velger det samme neste gang.

Mennesker har en tendens til å rettferdiggjøre oppførselen sin ved å finne situasjonsbestemte forklaringer: «Omstendighetene krevde det» eller «Jeg var tvunget til å gjøre det». Dermed forblir moralen intakt.

Flere hjelpere i subkulturer

En hypotese forskerteamet vil teste ut, er om hjelperne oftere befinner seg i samfunnets subkulturer, blant kriminelle, gamblere og prostituerte.

- Lovløse ser flere muligheter enn andre. De bryr seg mindre om gjeldende normer, lever på utsiden av samfunnet allerede, og det er lettere å finne skjulesteder blant likesinnede, påpeker Welzer.

Han bruker Oscar Schindler, verdenskjent gjennom Spielberg-filmen Schindlers liste som eksempel.

Den sudettyske forretningsmannen med en forkjærlighet for raske biler, vakre kvinner og gambling reddet over tusen jøder som arbeidet ved fabrikken hans.

- Var Schindler et godt menneske? Jeg vil ikke umiddelbart si ja. Han var medlem av nazi-partiet og en opportunistisk kapitalist som så krigen som en god mulighet til å tjene penger.

- For ham var redningsaksjonene i stor grad et spill, men det er heller ingen tvil om at han utrettet fantastiske ting.

- Er det i noen situasjoner enklere å bli drapsmann enn redningsmann?

- Det avhenger i stor grad av de sosiale normene i samfunnet. Hvis omgivelsene rundt deg forventer at du skal oppføre deg antisosialt, for eksempel ved å drepe, kan det være lettere å følge disse normene enn den moralen du tidligere har bekjent deg til.

I ekstreme valgsituasjoner vil man ofte bruke sine nærmeste som referansepunkter, og spørre seg selv «Ville kona mi støtte meg i å drepe denne personen?» eller motsvarende: «Ville hun støtte meg i å redde ham?».

Svaret man gir seg selv, kan være avgjørende.

- Studiene dine åpner for muligheten at vi alle kan bli drapsmenn. Det styrker ikke akkurat troen på menneskeheten?

- Nei, du kan så si. Jeg tror at mennesker befinner seg på en flytende skala, der rundt fem prosent er sosiopater og fem prosent er konstante hjelpere.

- Det mest interessante er hvordan samfunnet blir styrt av majoriteten, og hvordan mennesker oppfører seg innenfor spekteret i midten. Selv er jeg redd for såkalt gode mennesker. De er lite fleksible, mener Welzer.

Han regner med å få kritikk ikke bare for å påpeke at motstand mot Hitler var mulig.

- Folk liker ikke tanken på at det gode menneske ikke finnes. Likeså var det mange som ble forarget over at vi ikke kunne påvise at noen mennesker er født onde.

- Men mennesker er ikke ensidige. Vi har eksempler på folk som både har drept jøder og reddet jøder. Snille mennesker kan oppføre seg skrekkelig, og drittsekker kan ha fine sider.

- Ser du på deg selv, vil du se at du heller ikke alltid oppfører deg konsekvent. Noen ganger resirkulerer du, andre ganger flyr du. Men du vil stort sett alltid klare å rettferdiggjøre det du gjør.