Skal det være en konfekt? Jeg fikk den av Justisdepartementet her om dagen, da jeg var der for å snakke om den nye boken min.

Professoren som ønsker å legalisere bruk og besittelse av hasj og marihuana, kriminologen som midt oppe i de mest grusomme kriminalsaker hevder at monstre ikke finnes, og som nå i sin siste bok hevder at det heller ikke finnes kriminalitet, her sitter han og byr oss på sjokolade fra landets justisvesen. Før vi rekker å bli overrasket, sier han:

- Jeg synes at jeg i rimelig grad er blitt lyttet til. Da jeg lanserte den siste boken min, ringte jeg til riksadvokaten og spurte om han ville være med på lanseringen med et foredrag. Han svarte ja på flekken.

Slike relasjoner er i mange land ingen selvfølge. Noe Nils Christie også er seg bevisst. Og til tross for at han har vært kritisk til rettsapparatet det meste av sin karriere, opptrer han ikke med skurkebilder.

- Jeg forsøker å tenke på dem som jobber i rettsapparatet på samme måte som jeg tenker på de dømte: De fleste gjør så godt de kan.

Sint gammel mann

«Han er en genuin forsker, selvstendig og søkende. Han stiller spørsmål ved det vi andre tar for gitt, men kan av og til bli ansett som litt naiv,» lyder vurderingen vi får fra en anerkjent jusprofessor. Selv er Christie ikke fremmed for tanken:

- Jo, kanskje er jeg litt naiv. Når jeg blir oppfattet som det, skyldes det nok delvis at jeg alltid har formidlet min undring med et enkelt språk. Jeg har aldri hatt respekt for akademiske krumspring som bare skaper avstand. Ingenting jeg vet er så vanskelig at jeg ikke kan fortelle det med enkle ord.

Selv om jurister kaller ham naiv, og kriminologikolleger omtaler ham som aggresjonshemmet, hevder han hardnakket at han kan bli sint:

- Jeg kan, faktisk også med stor glede, ta rollen som sint, gammel mann når jeg ser ting jeg ikke liker. Og noen gjør jo ufordragelige ting! Men det hindrer ikke at man kan se det ufruktbare i mye innen det formelle straffesystem. Om ungdom begynner på handelshøyskole, kan foreldre kanskje tenke: Der lærer de noe skikkelig og får i tillegg venner for livet. Men hvorfor tror vi at det fungerer annerledes med fengslene?

Og her kommer han rett inn på det temaet som har opptatt ham hele forskerkarrieren: Hvordan samfunnet takler handlinger som blir sett på som dårlige. Noen vil kalle det kriminalitet. Men i den ferske boken «En passende mengde kriminalitet» hevder Christie altså at kriminalitet ikke finnes. «Begrepet er som en svamp. Det kan absorbere en rekke handlinger, og mennesker, når forholdene ligger til rette for det. Men svampen kan også gjøres mindre innholdsrik når det er gunstig for dem med hånd på svampen. Denne forståelsen åpner for en diskusjon om når nok er nok. Den åpner for en diskusjon om hva som er en passe mengde kriminalitet.»

Fikk øye på mennesket

Christie beskrives av kolleger som en gammeldags mann. Med en god porsjon borgerlig dannelse er han selv i møtet med samfunnets mest hardbarkede i stand til å bruke ord som «nu» og «efter». Hvordan kan det ha seg at en mann, vokst opp i et godt vestkanthjem i etterkrigstidens Oslo, tenker så mange annerledes tanker og stiller så mange provoserende spørsmål?

- Jeg har aldri ment å provosere noen, forsikrer han. Som samfunnsengasjert har jeg bare lurt på en del ting, og jeg har ofte sagt det jeg har lurt på. I min barndom ble jeg oppmuntret til å si det jeg mente. Det var ingen som ble forskrekket over det jeg sa og sensurerte meg. Kanskje er det derfor?

Han har beveget seg gjennom samfunnet som en nysgjerrig observatør. Nysgjerrighet, og - ifølge ham selv - ungdommelig dumdristighet, preget ham også som magistergradsstudent. Da ble han innkalt til en samtale med Johs. Andenæs og den daværende riksadvokaten. De bad ham om å utføre en studie som har preget ham hele resten av livet. Det gjaldt nordmenn som hadde vært voktere i tyske krigsfangeleirer for serbere i Nord-Norge.

- Jeg intervjuet fangevokterne, både de som hadde gjort de grusomste ting, som drap og mishandling, og de som hadde oppført seg normalt. Sentralt stod forskjellen mellom fangevokterne som hadde opplevd fangene som medmennesker, og de som ikke hadde det. Voktere som var kommet litt inn på fangene som mennesker, - kanskje så nær at de hadde fått se bilder av kone, barn og hjemsted - slike voktere hadde oppført seg nokså vanlig. Voktere dømt for mishandling og drap hadde ikke opplevd denne nærheten. De forstod lite av fangenes situasjon - så dem nærmest som farlige dyr. Slik ble de fristilt til å gjøre de forferdeligste handlinger.

Et spørsmål om verdier

Studien gav Christie et blikk han har beholdt. Med dette blikket ser han komplekse mennesker, ikke enkle kategorier. Da han noen år senere gjorde en studie av folk med alkoholproblemer som bodde på gata, dem vi for noen tiår siden kalte løsgjengere, brukte han igjen dette blikket. Dette var en gruppe mennesker det norske samfunn brukte harde midler mot. Løsgjengerloven tillot at de ble sendt på tvangsarbeid, noen ganger livet ut. I dag vil de fleste si at vi gjorde disse menneskene stor urett. Christie mener at den samme uretten begås i 2004:

- Se på dem som går på «Plata» ved Sentralstasjonen her i Oslo. De likner de gamle løsgjengerne, både i stil og bakgrunn. Hva er det du ser: et strafferettslig problem? et helseproblem? et sosialt problem? Den narkotikapolitikken som føres, har betydelige likheter med vår gamle løsgjengerpolitikk, mener Christie.

Til sjuende og sist er det et spørsmål om verdier. I USA sitter over 700 av 100 000 innbyggere til enhver tid bak murene. Canada har 100 fanger per 100 000. Vi har 65. Hvor stort vil vi la straffesystemet vokse seg? Når blir det så stort at Norge slutter å være det Norge vi kan akseptere?

Lov å være rar

Til tider har det stormet rundt Nils Christie. Særlig sterk var stormen midt på 80 tallet, da Norge for alvor begynte krigen mot narkotika i rettssalene og høye straffer ble det viktigste våpenet. Christie foreslo tvert imot en liberalisering. I 1985 kom boken «Den gode fiende». Sammen med sin finske kollega Kettil Bruun, leverte Christie en systematisk kritikk av narkotikapolitikken i Norden. Forfatterne kom med en rekke forslag som tok sikte på å avdramatisere synet på narkotika.

- I dag kan vi diskutere disse spørsmålene, men den gang, da krigen var på sitt verste, var det umulig, konstaterer C hristie.

- Det ville vært bekymringsfylt hvis vi samfunnsforskere ikke av og til skulle komme med forbausende, ja til og med forargelige utsagn. Det er nettopp det som er så godt med å ha tilholdssted ved et universitet. Her har vi frihet til å si det vi mener. Vi har lov til å være rare. Jo mer den retten innsnevres, jo dårligere blir samfunnsforskningen. Derfor er det så farlig å utsette universitetet for markedskrefter, sier Christie.

Etter at han ble pensjonist beholdt Christie kontoret sitt ved Institutt for kriminologi, men gikk inn i en fristilt professorstilling. De siste årene har han brukt til å skrive og reise. Men dit Christie reiser er det langt mellom solstoler og paraplydrinker.

- Å reise som turist står for meg som en utpreget lidelse. Jeg kunne ikke drømt om å reise uten å være i mitt fag. Tenk på hvilket inntak du får til verden ved å møte kolleger som er opptatt av det samme som deg, som du kan diskutere dype verdispørsmål med og som du kan se deres verden sammen med. Det er en ønskesituasjon!

Mange vil nok være uenige med Nils Christie i at det å reise fra fengsel til fengsel i Latin-Amerika, Øst-Europa og andre steder hvor fangene ofte lever under de forferdeligste forhold, kan kalles en drømmereise. Bortsett fra en faglig interesse for å sammenlikne fengselssystemer, røper han noe mer:

- Jeg synes faktisk det er litt viktig. Så lenge jeg har talens bruk vil jeg forsøke å si ifra om at det finnes alternativer til fengslene. Her tenker professoren først og fremst på konfliktrådene, en statliggjort løsning som Christie er tilkjent farskapet for her i Norge, og som nå skaper stor interesse ute i verden.

- Egenlig er ikke dette noe annet enn en gjenoppliving av den gamle tanken om at partene bør bringes sammen for å skape fred. Selvfølgelig skal vi reagere på uønskede handlinger, men det finnes alternativer til det å ønske hverandre pine eller å starte krig.