Etter krigen fant de 18 massegraver i Trandumskogen, en times biltur utenfor Oslo. 194 menn lå i gravene, henrettet med og uten dom.

I grav nummer 17 på Trandum lå 19 menn, skutt i hodet og hjertet

«Vi skal dø oppreist, gutter! » Det var de siste ordene til Arne Laudal rett før skuddene smalt. 

Petter Aunaas viser vei inn i Trandumskogen. Vi går forbi den ene gravsteinen etter den andre. Solide kors i stein pyntet med sløyfer i norske flagg og vaser med visne og friske blomster.

Han stopper ved grav nummer 17.

– Her ble nitten personer henrettet 9. mai 1944. De ble skutt på kanten av grava og falt eller ble dyttet nedi, sier Aunaas. Han er daglig leder i Tranduminstituttet. 

Høsten før hadde de tyske okkupantene avslørt mange medlemmer av motstandsgrupper i Kristiansand og Stavanger. Mange av de arresterte ble sendt til fangeleirer i Norge eller konsentrasjonsleirer i Tyskland. Men de som nazistene pekte ut som ledere, ble dømt til døden. Eller de ble henrettet uten dom.

– Dette var en av de største massegravene i Trandumskogen. Fangene ble hentet om natten, kjørt i lastebil to timer til skogen og gravene som sto ferdig. Tidlig om morgenen var det hele over, forteller Aunaas.

– Ingen reagerte på lyden av skudd

Trandum militærleir er nærmeste nabo til Oslo Lufthavn og ligger like nord for rullebanene på Gardermoen.

Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, overtok de leiren. De bygde ut flyplassen og lagde øvingsfelt for stridsvogner.

Skogen rett ved skytefeltet ble stedet der flest nordmenn ble henrettet i løpet av krigsårene. I alt 173 nordmenn, 15 sovjetiske krigsfanger og seks britiske soldater ble skutt her.

– Tyskerne holdt henrettelsesstedet og massegravene hemmelig. Her var det mye skyting, smell og øvelser, så ingen reagerte på lyden av skudd, sier Aunaas.

Bare noen meter fra massegravene lå øvingsfeltet til tyske stridsvogner. Området er i dag fredet.

Rolf ble 24 år, Leif nesten 27

Etter okkupasjonen av Norge ble Leif Dahl med i den illegale motstandsbevegelsen i Tønsberg, ifølge boka Vestfold i krig. Våpen var mangelvare, men hjelpen kom i fallskjerm i 1943. 

Leif Dahl ble henrettet uten dom. Han lå i massegrav nummer 17.

Norske soldater som var trent i England, ga i all hemmelighet opplæring i våpen og sprengstoff. Senere kom våpnene, i kasser sluppet ned fra fly.

Leif Dahl var med på opplæringen og ble selv våpeninstruktør for andre i Milorg. Milorg var den militære motstandsorganisasjonen i Norge.

Rolf Olaf Schulstad fraktet våpnene rundt i området. I februar 1944 ble han stoppet av tyske soldater. De mistenkte at skiltene på lastebilen var falske. 

Schulstad ble arrestert og utsatt for harde avhør. Så ble Leif Dahl arrestert. Også han ble banket opp av Gestapo, det tyske politiet. 

Et par dager etter arrestasjonen sto dødsannonsene til Dahl og Schulstad i Tønsbergs blad.  «Vår eiegode Leif er gått hjem til sin Frelser», sto det, med navnene til foreldrene og forloveden. 

Men det stemte ikke. Dødsannonsen var falsk. Gestapo ville at Milorg skulle tro at de to hadde tatt livet av seg, og derfor ikke hadde røpet flere navn i avhør. 

Dahl og Schulstad levde i knappe to måneder til. 

Små sjanser i retten

De to ble henrettet uten dom. Andre av de som lå i grav nummer 17, var blitt dømt i tysk domstol etter tysk lov. 

Rolf Olaf Schulstad ble henrettet for frakt av våpen.

Rettsaken til gruppen fra Sørlandet skjedde en måned før henrettelsen. Lederen, major Arne Laudal, forberedte de andre på at sjansene deres var minimale. Gruppen ble enige om å opptre som ekte mannfolk og ikke la seg kue, ifølge boka Frihetens flamme

De fikk oppnevnt en forsvarer. Han var tysk. Ingen av de tiltalte hadde snakket med ham. De visste heller ikke hva han het. Rettsaken foregikk på tysk, med en tolk til fangene. Dommerne brukte en halv time på avsi åtte dødsdommer. 

En av de tiltalte var lege. Han var tiltalt for å ha behandlet en såret fallskjermsoldat uten å angi ham til politiet. Han fikk åtte års fengsel og overlevde krigen. 

Dommene kunne ikke ankes, men det var mulig å søke benådning. Det skjedde sjelden, men de to yngste i Sørlandsgruppen fikk omgjort dødsstraffen til rehabilitering på Grini fangeleir. Begge overlevde krigen. 

De seks andre ble henrettet og havnet i grav 17 i Trandumskogen. 

Ferdinand ble 25 år

Til tross for sin unge alder ble Ferdinand Tjemsland leder for den kommunistiske motstandsgruppen i Stavanger. De lagde de illegale avisene Stritt Folk og Friheten, hadde radio, drev sabotasje og hjalp folk på flukt, ifølge boka En fortiet historie

Ferdinand Tjemsland skrev brev til en medfange rett før henrettelsen: Mine kamerater og jeg har holdt vår idé og vårt banner høyt. Vær forvisset om at vi er den tro til siste åndedrag. Gjengitt i boka En fortiet historie.

I august 1943 er Tjemsland på vei til Stavanger med et nytt opplag ulovlige aviser. Om bord på ferja er også en norsk nazist. Han melder fra til tysk politi, som står klare når ferja legger til kai. 

Tjemsland har med seg hunden sin. Han løper gjennom trange gater for å riste av seg forfølgerne og finner et gjemmested. Men hunden røper hvor han er.  

Tjemslands motstandsgruppe blir rullet opp, mange blir arrestert. Ni av dem blir dømt til døden. 

En av dem skriver om rettsaken i et brev som ble smuglet ut av Grini, gjengitt i boka En fortiet historie: «Det var en grusom komedie som intet hadde med rett å gjøre. Det var en ren terrordom. Heldigvis fikk tyskerne ikke den tilfredsstillelse å se noen av oss knekke sammen. Alle ni tok sin dom med løftet hode.»

Hentet om natten med lastebil

Hauptsturmführer Oskar Hans ledet avdelingen i det tyske sikkerhetspolitiet, som hadde ansvaret for henrettelsene.

Sonderkommando besto av rundt 30 personer.

– De valgte ut tyskere som hadde militær opplæring, selv om de fleste til daglig hadde kontorjobber på Viktoria terrasse, forteller Petter Aunaas.

Henrettelsene var hemmelige og effektive.

– Oskar Hans fikk beskjed dagen før. En gruppe fra Sonderkommando hentet fangene på Grini, Akershus eller i fengselet i Møllergata. De ble bundet sammen to og to og plassert i lastebil godt skjult bak presenninger, sier Aunaas.

Fangene fikk da vite at de skulle henrettes, men ikke hvor.

Andre i Sonderkommando hadde gravd et stort hull i bakken i Trandumskogen.

Skutt på omgang

Det tok et par timer å kjøre til Trandum, den siste biten på dårlige skogsveier. Var det snø, måtte fangene gå selv innover i skogen.

Et lite stykke fra de oppspadde hullene fikk fangene forkynt dødsdommen på nytt. Så ble de stilt på kanten av hullet. De ble bundet sammen med ståltråd og fikk bind for øynene.

– Tre soldater skjøt på hver fange, to skudd mot hodet og ett mot hjerte, sier Aunaas.

Denne natten, 9. mai 1944, var det 19 fanger som skulle henrettes.

– De hadde ikke kapasitet til å skyte alle på en gang. Tolv soldater skjøt fire om gangen, mens de andre ventet, sier Aunaas. 

Det forklarte Oskar Hans i avhør etter krigen. Hans og andre i Sonderkommando fortalte også at de døde ble lagt pent ned i graven.

– Det stemmer ikke med det de fant da gravene ble åpnet. Folk lå hulter i bulter, der de hadde falt eller blitt kastet ned, sier Aunaas.

Peter Aunaas har lett fram informasjon om de henrettede i norske og tyske arkiver.
Alle aviser måtte trykke meldingene fra tyske myndigheter om dødsdommer. De kom etter at henrettelsene var gjennomført.

Klokka seks om morgenen var graven dekket til og bødlene reist.

Dagen etter ble dødsdommene offentliggjort i alle aviser. Og at de var fullbyrdet.

– Nazistene ville skape usikkerhet i befolkningen. Familiene fikk vite om henrettelsen, men ikke hvor eller når det skjedde, eller hvor de lå begravd, forteller Aunaas.

Arne Laudal ble 51 år

Arne Laudal er den mest kjente av de som ble skutt den natten. Historien om hans innsats er ofte tatt med i bøkene om andre verdenskrig i Norge. 

Laudal var major i hæren og slåss mot tyskerne våren 1940. Da Norge kapitulerte i juni, gikk Laudal i gang med å bygge opp og lede motstandskampen på Sørlandet, ifølge boka Frihetens flamme. Mer enn 3500 medlemmer av organisasjonen hans sto klar til å støtte den britiske invasjonen som skulle komme i 1942. Den kom ikke. 

Og så raknet alt. Laudal og mange andre motstandsfolk ble arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet. 

Fangene på Grini som overlevde krigen, forteller at Laudal holdt motet og disiplinen oppe blant de dødsdømte.  Det tok halvannet år fra Laudal-gruppen ble arrestert til de ble skutt.

I et brev til sin tidligere sjef, General Ruge, skrev Laudal: «Jeg skal prøve å oppføre meg som en verdig representant til det siste.» 

Ifølge en av medfangene sa Laudal til sine menn da de ble ført ut i lastebilen at: «For Norge, vårt kjære fedreland, er intet offer for stort. Da blir det ikke engang for tungt å miste livet,» gjengitt i Frihetens flamme

Arne Laudal var yrkesmilitær og bygde opp en stor, illegal styrke på Sørlandet.

På kanten av graven, før skuddene roper Laudal: «Vi skal dø oppreist, gutter!» Det er bekreftet av medlemmer av Sonderkommando i avhør etter krigen, ifølge Aunaas.

Etter krigen gikk historien om at Laudal også nektet å ha bind for øynene. Det skal tyskerne ha gått med på.

Men det skjedde ikke.

– I rapporten fra Rettsmedisinsk institutt står det at han ble funnet med bind for øynene, sier Aunaas.

Pekte ut massegravene

8. mai 1945 er Norge igjen et fritt land. Mange er savnet. 

De som ikke kommer hjem, blir etterlyst i aviser og radio. Ferdinand Tjemsland er en av dem. 

Man visste at mange var blitt henrettet, men ikke hvor. Men ryktene hadde gått en stund om hva som foregikk i Trandumskogen.

I juni blir den første massegraven funnet. Så flere.

Oskar Hans blir tatt. Han hadde tatt på soldatuniform og forsøkt å unnslippe i mengden av tyske menige soldater.

I avhør forteller han om henrettelsene, reglementet og prosedyrene. Han blir tatt med ut i skogen og peker på stedene folk ble skutt og gravlagt.

Oskar Hans (i midten med håndjern) fortalte hvor gravene lå. Han måtte også se på utgravningene.

Totalt 18 massegraver med 194 lik blir gravd opp sommeren 1945, under bred mediedekning.

Tyske og norske nazister blir hentet ut av fengslene for å gjøre gravearbeidet.

– Det var noen tyske, men flest norske internerte nazister. De var ikke dømt for noe, men ble brukt nede i gravene for å hente opp lik i full forråtnelse, forteller Petter Aunaas.

 Likene ble sendt til Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Der skulle de bli identifisert.

Kommunistene uten sko

– Hver dag rant det inn med lastebiler fulle av lik, men instituttet hadde ikke store nok kjølerom eller kapasitet til å oppbevare lik i så dårlig forfatning. De løste det med å notere kjennetegn og hva de hadde på seg. Så ble kjevene med tennene tatt vare på, mens kroppene ble kremert, sier Aunaas.

Noen av de døde hadde ringer og klokker. En hadde på seg et brev fra kona der hun fortalte at de ventet barn.

Familier med savnede sendte inn tannkort og dokumentasjon fra tannleger.

– De klarte å identifisere alle, med unntak av en sovjeter, sier Aunaas.

De døde var i sivile klær. Gruppen til Ferdinand Tjemsland skilte seg ut. 

– Han og de andre kommunistene hadde ikke sko på seg. Det kan ha vært en ekstra ydmykelse at de måtte dø barbeint, sier Aunaas.

Det kan også hende at de ga dem fra seg til andre medfanger. En medfange fortalte etter krigen at Tjemsland og de andre ga fra seg sko og tøy før de ble ført til lastebilen, ifølge boka En fortiet historie.

Urnene ble sendt til familiene. Utover sommeren og høsten var det begravelser med æresbevisninger, kranser og taler.

Norske og tyske nazister ble hentet ut fra fengslene for å grave opp de døde kroppene. Andre måtte se på. Her blir lederen av Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, tvunget til å se på utgravningene i juni 1945.

Hva skjedde med bødlene?

Mer enn 60 tyskere var i Sonderkommando i løpet av krigen.

Mange forsøkte å flykte i maidagene 1945.

– De skaffet seg falske papirer og soldatuniformer og blandet seg med soldatene. Særlig britene satte inn store ressurser på å identifisere krigsforbryterne, og de fant mange, forteller Aunaas.

Oskar Hans ble tiltalt for henrettelsene av 312 nordmenn. I rettsaken i 1947 innrømmer Hans 215 av dem. 

Minst 68 motstandsmenn ble skutt uten dom. For disse ble Hans  dømt til døden. 

Men Høyesterett opphever dødsdommen. Hans blir utvist fra Norge, bare for å bli arrestert av britene. Den britiske domstolen dømmer Hans til døden for henrettelsen av seks britiske fanger. 

Igjen blir dommen omgjort. Hans får 15 års fengsel. I 1954 blir han løslatt.

40 av de som var med i Sonderkommando, ble arrestert, får dommer og fengsel i Norge. Rundt 20 av dem forsvant uten spor, ifølge Aunaas.

– I avhør og rettsakene innrømmet de å ha vært med på henrettelser, men alle sa at de hadde fulgt ordre. De sa de ville blitt skutt om de hadde nektet. Ingen av dem fikk dødsstraff for henrettelsene, forteller Aunaas.

Aunaas har selv bakgrunn fra forsvarets etterretningstjeneste. Det har kommet godt med i arbeidet med å dokumentere historien til de 194 som lå i gravene.

Stiftelsen Trandum og Tranduminstituttet jobber både med å formidle hendelsene i Trandumsskogen og for å etablere Trandum leir som militærmuseum og kulturhistorisk senter.

Det meste av arbeidet gjøres av frivillige, mange av dem veteraner fra den norske hæren.

Referanser: 

Avisarkivet, Nasjonalbiblioteket. 

Berit Nøkleby: Skutt blir den - Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940-1945. Gyldendal 1996

Egil Christophersen: Vestfold i krig. Bokkomiteen 1989.

 Jan Magne Arntsen: En fortiet historie. Tjemsland-gruppa og kommunistisk motstand i Stavanger 1940-1945. Piren forlag 2018.

Kristen Taraldsen: Frihetens flamme. Major Laudal og hans menn. Fædrelandsvennen 1994.

Få med deg ny forskning

Powered by Labrador CMS