Leif Welding Olsen druknet da vaktbåten han var kaptein på, konfronterte et tysk krigsskip. Anette Marie døde i kampen på Oscarsborg, da Blücher ble senket.(Faksimiler hentet fra avisa Vestfold 15.4.40 og Akershus Amtstidende 15.4.40)
Leif og Anette Marie var de første som mistet livet i andre verdenskrig i Norge
Hans historie er godt dokumentert. Hennes historie er glemt.
58 fiendtlige skip seilte ut fra havner i Tyskland. Om bord var 9.000 soldater.
Planen var dristig. Skipene skulle innta havnene i sju norske byer om natten uten å bli oppdaget. Så skulle soldatene overta byene før de militære, politikerne og befolkningen rakk å reagere.
Det gikk ganske bra for tyskerne. Skipene seilte inn i norske havner helt etter planen, selv om de møtte motstand i Stavanger.
Også innover Oslofjorden gikk det først greit. Om kvelden 8. april seilte en gruppe krigsskip forbi norske vaktposter og forsvarsanlegg. Mørket beskyttet dem.
Men så ble de oppdaget.
Gammel hvalbåt passer på
Norge hadde erklært at de var nøytrale i verdenskrigen. Forsvaret var svakt og begrenset til vakthold.
– Det norske forsvaret var i årene før 1940 mer en vaktstyrke, som skulle varsle og markere dersom de krigførende landene krenket norsk territorial integritet, sier Gunnar D. Hatlehol, forsker ved Stiftelsen Narviksenteret.
Og det var marinens oppgave å passe på. De manglet båter. I Larvik leide inn en gammel hvalskute, som ble utstyrt med en liten kanon og to maskingevær.
Sjøoffiser Leif Welding Olsen fikk kommandoen over Pol III og 17 menn. De skal patruljere Ytre Oslofjord, det vil si farvannet mellom Vestfold og Østfold og sørover.
Ved 23-tiden den 8. april er Pol III ved Færder og skal videre til Hvaler.
Da får de se omrisset av flere store skip som seiler uten lys og flagg. De kan også se kanonene på dekk.
Leif Welding Olsen fikk varslet om at fiendtlige skip var på vei opp Oslofjorden.(Foto: Roger Berg / Vestfold museum)
Går rett på
Kaptein Welding Olsen sender opp lysraketter. Det er signalet om at en fiendtlig styrke er på vei. Så gir han kommandoen full fart framover.
Den 34 meter lange hvalbåten styrer rett inn i det første krigsskipet, som er seks ganger så stort. Nå hører de tyske stemmer.
Welding Olsen roper til tyskerne om at de skal overgi seg, ellers vil Pol III skyte.
Svaret er et regn av kuler.
Det går mange rykter i dagene etterpå. Hva skjedde egentlig med Pol III?
Annonse
Falt eller fanget?
Tysk sensur av avisene var ennå ikke slått inn, men mye skjedde overalt i landet og det var vanskelig å få fram fakta.
«Falt på sin post alle mann?» var overskriften i Sandefjords Blad 10. april.
For Pol III ble funnet drivende ved Færder fyr. Dekket var full av kulehull, kanonen var skutt i stykker og det var blodflekker over alt. Det var ingen om bord. De norske marinefolkene som fant båten, trodde at alle var drept.
Det stemte ikke.
Etter hvert kommer historien fram.
(Faksimile av Sandefjords Blad 10. april 1940)
Skutt i beina
Tyskerne skyter med maskingevær og kanoner mot hvalbåten. Kulene kommer tett, men det er mørkt og ingen av nordmennene blir truffet.
De får beskjed om å overgi seg. Kaptein Welding Olsen nekter.
Samtidig forstår han at overmakten er for stor. Båten er skutt i stykker.
De går om bord i en pram og senker den ned i vannet.
Da blir Welding Olsen truffet av flere kuler i beina. Han blør voldsomt.
Annonse
Prammen synker
Prammen er for full og synker. De havner i det iskalde vannet.
Nordmennene bestemmer seg for å komme seg om bord i hvalbåten igjen.
Welding-Olsen holder seg fast i båtripen. Det går en halv time. Da har alle kommet seg opp i båten, men kapteinen er borte.
Han har forsvunnet i dypet. Leif ble 44 år. Han er den første militære som falt i okkupasjonen av Norge.
Tyskerne tar de norske sjømennene om bord. De har nå blitt krigsfanger.
Videre mot Oslo
Noen dager etterpå forteller en av mannskapet på Pol III til avisa Vestfold at de ble godt tatt vare på om bord i det tyske skipet Emden.
Krigsskipene seiler videre oppover Oslofjorden.
Tyskerne er selvsikre og sender ikke et av de mindre skipene framover for å sondere farvannet.
Det er det største av dem, Blücher, som leder an. Om bord er offiserstaben som skal lede okkupasjonen av Oslo, soldater og mannskap. I alt 1.500 menn.
Men varslene fra Pol III ble fanget opp av forsvarsanleggene videre innover Oslofjorden. På Oscarsborg festning forbereder de seg. De har tre store og gamle kanoner, som blir ladet.
Klokka 4:20 om morgenen 9. april har Blücher nådd fram til Oscarsborg. Her er Oslofjorden på det trangeste.
Kommandant Birger Eriksen gir ordren. Skuddene fra de store kanonene treffer Blücher. Mindre kanoner får også treff.
Blücher brenner, men seiler videre. Så treffer to torpedoer skipssiden. Maskinene stopper og vannet flommer inn. Det er branner og eksplosjoner overalt på skipet.
Mennene om bord kjemper mot branner og for livet. Etter to timer er det klart at Blücher vil synke, og de får ordre om å forlate skipet.
De andre tyske skipene snur og går sørover igjen. De er redde for å møte samme skjebne.
Dramaet fortsetter for mannskapet på Pol III, forteller den anonyme sjømannen til avisa Vestfold. For Emden blir også beskutt fra norske festninger og blir truffet flere ganger. Men de klarer seg.
Leif Welding Olsens skjebne er blitt fortalt om i bøker, artikler og historiebøker. Det har også senkningen av Blücher, som snart blir fortalt i to nye spillefilmer.
Anette Marie Hansens historie er ikke like kjent.
Drept på kjøkkenet
Annonse
Men den har historikeren Ingar Sletten Kolloen fortalt om i sin bok: Vi må ikke falle.
Anette Marie Hansen bor på Gylte i Drøbak. Hun våkner av smellene fra Oscarsborg og står opp for å finne ut hva som skjer. Fra kjøkkenvinduet har hun utsikt mot fjorden.
Anette kikker ut.
Barna på tolv og femten år har også våknet. Fra soverommet hører de lyden av glass som knuses. De løper inn på kjøkkenet.
Der ligger moren på gulvet blant knust glass og metallbiter. Kroppen hennes er delt i to. Anette Marie ble 55 år.
Hun er den første sivile som falt i okkupasjonen av Norge.
Kvinnenes historier
Barna løper til nabohuset, der onkelen bor. Sammen med andre på stedet kommer de seg unna i båter.
Anette står oppført på minnesteinen ved rådhuset i Drøbak, sammen med andre som døde i krigen. Men hun blir sjelden nevnt i de mange historiene om kampen ved Oscarsborg.
– Anette Hansen var en av krigens første sivile ofre, men hun har blitt glemt, sier Gunnar D. Hatlehol.
– Kvinnenes historier har fått altfor liten plass i bøkene om andre verdenskrig i Norge, sier han.
