Fysikere ved University of California, Berkeley, med nobelprisvinner Ernest Lawrence (lengst til venstre) i spissen under et møte i 1940. Denne forskergruppa hadde ansvaret for en bit av det som skulle bli det teoretiske grunnlaget for atombomben.
Fysikere ved University of California, Berkeley, med nobelprisvinner Ernest Lawrence (lengst til venstre) i spissen under et møte i 1940. Denne forskergruppa hadde ansvaret for en bit av det som skulle bli det teoretiske grunnlaget for atombomben.

Var forskernes frihet en av grunnene til at de allierte vant andre verdenskrig?

KOMMENTAR: Krig handler primært om antall geværer. Det handler i tillegg om psykologi og kampvilje – men også om vitenskap, skriver Erik Tunstad.

Det er 75 år siden andre verdenskrig sluttet. Tyskerne og japanerne tapte først og fremst fordi de allierte var flere og sterkere.

Enkelte japanske ledere oppdaget for eksempel allerede før krigen at USA med letthet produserte 50 ganger mer kvalitetsstål enn Japan, og på det grunnlag frarådet de en krig Japan umulig kunne vinne.

Som vi vet, ble de ignorert.

Så krig handler primært om antall geværer. Det handler i tillegg om psykologi, kampvilje og så videre – men også om vitenskap.

Albert Einstein og Robert Oppenheimer var to av de sentrale hjernene bak atombomben. Her poserer de for et bilde ved Institute for Advanced Study ved Princeton University, der de begge jobbet, rundt 1950.
Albert Einstein og Robert Oppenheimer var to av de sentrale hjernene bak atombomben. Her poserer de for et bilde ved Institute for Advanced Study ved Princeton University, der de begge jobbet, rundt 1950.

Atombomben var et direkte resultat av hjernene til folk som Einstein, Bohr, Meitner, Frish, Szilard, Oppenheimer og utallige andre. Den forkortet antagelig kampene mot Japan med mange måneder, og reddet dermed livet på hundretusenvis av allierte soldater – på japanske sivilisters bekostning.

Vi kan heller ikke ignorere nyvinninger som radar, penicillin og DDT – samt utallige fremskritt innen ingeniørfagene.

Alle disse var igjen påvirket av vitenskapelige hendelser i årene før krigsutbruddet. Splittingen av atomet i 1939, som i løpet av noen påfølgende hektiske år førte til atombomben, var muliggjort av arbeid Ernest Rutherford gjorde allerede i 1919, hans kunstige «disintegration» av atomkjerner gjennom å bombardere dem med høyenergetiske alfapartikler.

13 år senere ble nøytronet oppdaget, og så sent som i januar 1939 ble det altså bekreftet av atomkjerner kunne splittes, og at dette frigjorde store mengder energi – som forutsett av blant andre Einsteins berømte likning fra 1905 – E = mc2.

Penicillin var på liknede vis oppdaget lenge før krigen, men var ennå ikke anvendt innen medisin. Og radar, som også tyskerne forsket på, baserte seg på flere fremskritt innen radioteknologi - som ultrakortbølger og oppdagelsen av ionosfæren, som kan reflektere radiobølger.

Videre var utviklingen av nye brennstoffer, som hydrogenperoksid og flytende oksygen, viktig for ubåter og raketter. Og så videre.

Så forskerne gjorde sitt, og også på dette feltet var de allierte flere og sterkere – men overtaket var ikke åpenbart.

Nobelpriser til jøder

En måte å måle vitenskapelig styrke på, er å telle Nobelpriser. Tallene er tydelige, tyskerne var i utgangspunktet sterkest: Det ble delt ut 100 Nobelpriser fra 1901, det året prisen ble opprettet, til og med 1932, året før Hitler kom til makten. Hele 33 av dem gikk til tyskere. Storbritannia fikk 18, og USA seks.

Omtrent en fjerdedel av Tysklands Nobelprisvinnere var imidlertid jøder (selv om jødene bare utgjorde én prosent av befolkningen). Nazistene, og særlig de av dem som var opptatt av «den tyske fysikk» hadde allerede før maktovertakelsen uttrykt sin misnøye med det de kalte dadaistisk, jødisk vitenskap – som særlig demonstrert gjennom kvantefysikk og relativitetsteori. De ville heller ha en fysikk man kunne ta og føle på. Og ikke minst forstå.

Så kom Hitler og tappet blodet av landets intellektuelle overmakt. Han utviste 2300 av sine beste forskere. Fordi de var jøder. Blant dem han forviste, var de viktigste hjernene bak amerikanernes atombombe.

De neste 31 årene, fra 1932 til 1963, vant Tyskland bare ni Nobelpriser, med bare én etter 1954, nemlig Carl Zieglers kjemipris fra 1963. Langt flere tyske vitenskapsfolk vant i samme periode Nobelpriser for sine nye hjemland, særlig England og USA.

Herfra kan vi trekke mye moral. Blant annet at tradisjon er viktig for akademisk ytelse. Du er god i vitenskap fordi miljøet rundt deg er godt i vitenskap.

Antallet hjerner

Vi kan også lære noe om viktigheten av akademisk frihet. Fortellinger om tungtvann og atombomber er velkjente idag, og Werner Heisenbergs rolle er også blitt analysert i populærkulturen. Kanskje særlig hans myteomspunne samtale med Niels Bohr i København.

Werner Heisenberg og Niels Bohr med godt dansk drikke i København i 1934. Deres versjon av kvantemekanikken ble senere kjent som Københavntolkningen.
Werner Heisenberg og Niels Bohr med godt dansk drikke i København i 1934. Deres versjon av kvantemekanikken ble senere kjent som Københavntolkningen.

Tyskerne endte opp med et atombombeprogram ledet av dette vitenskapelige geniet, dog med en mager faglig gruppe rundt ham.

Hvilket nok en gang leder oss til at det aller viktigste, er mengde. Antallet hjerner. Atomkappløpet var enda en kamp tyskerne var dømt til å tape. Amerikanerne reiste en industri rundt sitt atombombeprosjekt som på kort tid ble større enn den samlede amerikanske bilindustri. De store tall teller.

Ideologi vs. forskning

Men, og dette er viktig poeng, det var på hengende håret at Hitler i det hele tatt valgte å gå denne veien – av ideologiske grunner.

Werner Heisenberg var nemlig ikke slik Hitler mente tyske vitenskapsfolk burde være. Han var venn av jøden Bohr, og forsvarte jøden Einsteins lære. Han var dermed, slik hans erkefiender, Nobelprisvinnerne Johannes Stark og Phillip Lenard formulerte det, den «hvite jøden » – og denne «dadaistiske», utyske Heisenberg ble følgelig arrestert. Heldig for ham, var hans mor i samme syklubb som Himmlers mor – noe som reddet en av det forrige århundres største fysikere.

Også tyskernes geniale romfartspioner, Wernher von Braun måtte i fengsel, etter en konflikt med SS, og det til tross for at han utviklet ett av Hitlers siste halmstrå, V-2-rakettene - verdens første ballistiske missiler.

Det var altså ikke som om tyskerne hadde kvittet seg med alt vitenskapelig talent. Likevel skriver militærhistorikeren Guy Hartcup i en av sine bøker at det er åpenbart at forskerne var livsviktige for de alliertes krigføring, men at de ikke hadde samme rolle i Tyskland.

De allierte hadde ikke nødvendigvis de beste forskerne, fortsetter han – hvilket kan diskuteres – men han legger mer vekt på at britenes og amerikanernes vitenskapsfolk var integrert, dratt med på høyeste beslutningsnivå. Hvilket, som vi så, ikke var aktuelt hos Hitler.

Forskernes frihet

Vi snakker i tillegg om akademisk frihet og ditto stil. Vi snakker om forskernes frihet til å tenke egne tanker, uten fare for økonomiske konsekvenser eller det som verre er. Denne friheten hadde forskere på den allierte siden, og det kan ha vært en av fingrene på vektskålen.

Trofim Lysenko ute i åkeren. Hans teorier førte til fullstendig kollaps og hungersnød i Sovjetunionen.
Trofim Lysenko ute i åkeren. Hans teorier førte til fullstendig kollaps og hungersnød i Sovjetunionen.

Og det var også en av grunnene til at vesten regjerte vitenskapen i flere år etter 1945.

Se bare på Stalin, som var like genial som alle andre diktatorer, og følgelig kvalifisert til å detaljstyre fag som genetikk og planteforedling. Stalins favoritt Trofim Lysenko satt med sannheten om hvordan man øker matproduksjonen, og det var intet rom for avvikende forskning. Sovjet var tross alt i en krise – så her kunne de ikke sløse bort ressurser på å forske på annet enn Sannheten.

Da en av verdens fremste genetikere, Nikolaj Vavilov døde i Stalins fengsel i 1944, var han bare en av flere millioner ofre for Lysenkos særegne tolkning av plantenes indre liv – en tolkning som førte til kollaps i avlingene, med påfølgende hungersnød. Senere døde flere titalls millioner kinesere av samme vitenskapelige sannhet – da også Mao adopterte Lysenkos lære.

Sett i det selskapet, fremstår Hitler nærmest som liberal. Eller pragmatisk? Uansett om Heisenberg var «den hvite jøde», lot Hitler ham forsøke å temme atomenes krefter. Et forsøk som selvsagt var dømt til å mislykkes. I en krig Hitler var dømt til å tape.

I dag har vi selvfølgelig lært av fortidens tabber. Ingen seriøs politiker ville drømme om å kneble forskere med «avvikende» meninger – uansett hva slags og hvor mye krise vi måtte mene at vi befinner oss i. Vi har lært viktigheten av å la hundre blomster blomstre. Sensur og sentralstyring tilhører dysfunksjonelle diktaturer, og ikke bare Hitlers.

Powered by Labrador CMS