– Sovjet hadde mange suksesser i slutten av 1950-årene. Det oppsto et rakettkappløp som skulle vise verden hvem som hadde de kraftigste bærerakettene og som kunne frakte de største nyttelastene med størst mulig rekkevidde, forteller ekspert.

(Foto: NASA)
– Sovjet hadde mange suksesser i slutten av 1950-årene. Det oppsto et rakettkappløp som skulle vise verden hvem som hadde de kraftigste bærerakettene og som kunne frakte de største nyttelastene med størst mulig rekkevidde, forteller ekspert. (Foto: NASA)

Månelandingen:
Derfor vant amerikanerne kappløpet

BAKGRUNN: Lei av å bli ydmyket av Sovjetunionen, satte USA i gang en av de største industrielle mobiliseringer i fredstid. Nasjonen skulle først til månen.

Publisert

I 1957 og 1958 ble det arrangert et internasjonalt geofysisk år. Data om jordoverflaten, havet og atmosfæren ble samlet ved hjelp av moderne forskningsmetoder.

De brukte fly, ballonger, flytende stasjoner og bakkestasjoner. President Eisenhower ville vise at USA var lengst fremme av alle, og derfor planla amerikanerne å supplere med en helt ny type verktøy: Satellitter.

De aller fleste i vesten var overbevist om at USA lå lengst fremme innen den gryende romteknologien og at landet ville bli den første nasjonen som skjøt opp en satellitt. Selvsikre amerikanere ante fred og ingen fare.

Artikkelserie om månelandingen

I en serie artikler ser Norsk Romsenter tilbake på månelandingen i 1969, et av de største største øyeblikkene i vitenskapshistorien.

I dag er romfarten på nytt aktuelt. NASA vil fly astronauter rundt månen i 2023 som forberedelse til en bemannet ekspedisjon til Mars i 2033. Dette er del 2 av 3 artikler.

Sjokket fra Sovjet

Så kom Sputnik. 4. oktober 1957 plasserte Sovjetunionen en halvmeters kule på nesten 84 kilo i bane rundt jorda. Den hadde fire antenner som sendte radiosignaler til bakken. Sputnik 1 ble den første kunstige satellitten i jordbane i menneskehetens historie og ble en sensasjon over natten.

Til tross for at USA hadde klart å kapre Werner von Braun og brorparten av de tyske rakettforskerne etter krigen, hadde Sovjetunionen en mann ved navn Sergej Koroljov.

– Han brukte rakettene mer målbevisst til både sivile og militære formål, blant annet for å utvikle missiler som kunne frakte atomstridshoder. For å teste noe av dette fikk han lov til å skyte opp Sputnik 1, forteller Erik Tandberg. Tandberg er den som i Norge vet mest om den kalde krigens romkappløp og var også NRKs ekspertkommentator under månelandingen i 1969.

Replika av Sputnik 1. (Foto: National Space and Air Museum)
Replika av Sputnik 1. (Foto: National Space and Air Museum)

Sovjetunionens leder, Nikita Khrusjtsjov, var på besøk i Ukraina. Etter å ha vært på offisiell middag kvelden før, våknet han opp til et voldsomt oppstyr. Verdenspressen hadde kastet seg over sputniksaken.

– Khrusjtsjov ble veldig overrasket. Men når han så reaksjonen i opinionen, som den slu politikeren han var, visste han at dette måtte utnyttes. Han ga Koroljov klar beskjed om at den neste oppskytingen måtte bli enda mer spektakulær, sier Tandberg.

Det ble den. Kun en måned senere, i forbindelse med 40-årsjubileet til den russiske revolusjon 3. november, skjøt Sovjetunionen opp Sputnik 2 og hunden Laika. Lasten hadde en samlet vekt på 508 kilo.

I mai 1958 skjøt Sovjetunionen like godt opp Sputnik 3 med en vekt på 1,3 tonn.

Først mot månen

USA hadde ikke noe å svare med. På slutten av 1950-tallet ble amerikanerne fullstendig overkjørt og forlatt på motorveien av russerne. Det handlet nemlig ikke bare om Sputnik. I januar 1959 sendte de sin første sonde mot månen, Luna 1. Riktignok bommet den, men de var i gang. Det var på langt nær amerikanerne.

I september samme år, traff de, og Luna 2 ble det første objektet laget av mennesker som krasjet inn i månen. I oktober 1959 sendte Sovjetunionen Luna 3 en runde rundt månen og ble det første fartøyet som tok bilder av månens bakside.

Luna-programmet var ikke bare vellykket. Den neste Luna som sovjeterne ønsket å profilere, var nummer 9 i 1966. Det er ikke godt å si hva som skjedde med nummer fire til åtte. Men Luna 9 var den første som landet noenlunde mykt på månens overflate. Samme år ble Luna 10 den første menneskeskapte satellitten i bane rundt månen.

– Sovjet hadde mange suksesser i slutten av 1950-årene. Det oppsto et rakettkappløp som skulle vise verden hvem som hadde de kraftigste bærerakettene og som kunne frakte de største nyttelastene med størst mulig rekkevidde, sier Tandberg.

Replika av Luna 1. (Foto: RIA Novosti)
Replika av Luna 1. (Foto: RIA Novosti)

Klart for Kennedy

Etter at John F. Kennedy tok over jobben for Eisenhower ble det mer vilje bak USAs romplaner. Kennedy hadde blant annet gått til valg på å ta opp kampen og slå Sovjetunionen i missilkappløpet.

Så fløy Gagarin, og han fløy høyt. 12. april 1961 ble han det første mennesket i verdensrommet. Sovjet sørget for en ny sensasjon og nok et tilbakeslag for USA. Denne hendelsen var minst like viktig som Sputnik 1, kanskje viktigere.

– Å få mennesker opp i rommet var noe folk og medier så frem til. Jeg tror vi kan si at veldig mye av interessen for romvirksomhet kom av at mennesker dro ut i rommet. Når det etter hvert kom raketter og satellitter for anvendelser og romforskning, kom det på grunn av de rakettene som ble tilgjengelig for romfart, forteller Tandberg.

Med Gagarin tok romkappløpet en ny retning, og Kennedy tok grep. USA måtte finne på noe som snudde trenden, som gjorde at USA tok igjen Sovjet og gikk forbi i kappløpet. Visepresident Lyndon B. Johnson var sjef for National Aeronautics and Space Council, og Kennedy ga ham oppdraget med å utrede hva USA kunne gjøre for å ta igjen russerne.

Johnson kom tilbake med tre alternativer: De kunne sende et menneske rundt månen; de kunne etablere en bemannet romstasjon; og de kunne lande et menneske på månen og bringe det trygt tilbake igjen. Det siste ble valgt.

25. mai 1961 holdt Kennedy en tale for Kongressen. Han proklamerte at USA skulle lande et menneske på månen innen utgangen av tiåret.

I en tale til kongressen I mai 1961 foreslår John F. Kennedy at USAs skal sette en mann på månen og bringe ham trygt tilbake før utgangen av tiåret. (Foto: NASA)
I en tale til kongressen I mai 1961 foreslår John F. Kennedy at USAs skal sette en mann på månen og bringe ham trygt tilbake før utgangen av tiåret. (Foto: NASA)

Men…hvordan?

– På dette tidspunktet visste de ikke hvordan de skulle komme til månen. De hadde noen ideer, men de hadde ikke romfartøyene, de hadde ikke rakettene og de visste ikke noe om hvordan mennesker ville tåle ferden. På dette tidspunktet hadde Alan Sheperd vært oppe i rommet i 15 minutter med et toppunkt på 185 kilometer.

Apolloprogrammet var tenkt ut av Eisenhowers folk, men det ble først fortgang i det med Kennedy ved roret. Det var en forlengelse av Mercuryprogrammet og hadde som mål å frakte tre astronauter til et bestemt sted i verdensrommet. Det kunne for eksempel være en romstasjon eller månen.

Parallelt med utviklingen i Apolloprogrammet, satte amerikanerne i gang med flere andre programmer som skulle plugge kunnskapshullene de hadde. De sendte sonder som landet hardt på månen, og sonder som landet mykt og målte bæreevnen til overflaten. Lunar Observer tok bilder av potensielle landingsområder. Saker og ting begynte å komme på plass, men det var dyrt.

– Da NASA-sjef James Webb fortalte Kennedy hva de trengte av penger, ble det livlig på kontoret til Kennedy. Det var ikke lite Webb ba om, men han fikk det, sier Tandberg.

Alt i alt kostet Apolloprogrammet 25,4 milliarder dollar.

Valgets kvaler

Før metoden for å reise til månen var valgt, kunne ikke NASA sette i gang med konstruksjon av romfartøyene.

Tandberg forteller at de hadde fire muligheter:

Den direkte metoden

Et romfartøy sendes til månen med alt drivstoff som skal til for både frem- og tilbakereise med alle forsyninger som det var behov for. Men dette krevde en bærerakett som var større enn Saturn 5 som NASA allerede var i gang med. For øvrig var dette favorittmetoden til presidentens vitenskapelige rådgiver.

Møte i jordbane

To raketter, noe mindre enn Saturn 5, møtes i bane rundt jorda. Den ene skulle da overføre drivstoff til den andre.

Møte i månebane

Et møte i månebane krevde at to fartøyer var koblet sammen på reisen. I bane rundt månen skulle landingsseksjonen koble seg fra kommandoseksjonen og lande med de forsyningene den trengte for å bremse opp og starte fra månen på hjemturen.

Møte på månens overflate

Tanken bak denne metoden var å sende to fartøyer til månens overflate. Det ene skulle være ubemannet og ha med seg ekstra forsyninger og drivstoff til det bemannede fartøyet. Risikoen for at de to fartøyene landet for langt fra hverandre var derimot stor, noe som kunne ødelegge for astronautenes hjemreise.

Erik Tandberg forteller at det var store uenigheter om valget av metode, og valget sto etter hvert om den direkte metoden og møte i månebane. Til slutt ble den siste metoden valgt og jobben med å konstruere romfartøyene begynte i 1962.

Katastrofe og forsinkelser

Selve månelanderen fikk etter hvert et vektproblem. Målet var 10 tonn, men de endte opp med nesten 14. Dermed måtte de få ned vekten.

– De fjernet setene i kabinen og spente astronautene fast i et selesystem som virket bra. De fjernet metall med kjemiske metoder og tok bort deler av landingsstellet. De gjorde lukeåpningen mindre, vinduene mindre og droppet fjæringssystemet i understellet på landeren. De brukte sammenkrøllet aluminium istedenfor fjærer, sier Tandberg.

Det var derimot en annen hendelse som resulterte i større forsinkelser.

En nedtellingstest av kommandoseksjonen gikk forferdelig galt. Inne i kapselen som senere ble kalt Apollo 1 satt Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee.

Mannskapet på Apollo 1 som døde i den tragiske ulykken. Fra venstre: Ed White, Virgil "Gus" Grissom og Roger Chaffee. (Foto: NASA)
Mannskapet på Apollo 1 som døde i den tragiske ulykken. Fra venstre: Ed White, Virgil "Gus" Grissom og Roger Chaffee. (Foto: NASA)

En feil på det elektriske anlegget satt i gang en katastrofal brann i en kabin fylt av rent oksygen, og på grunn av det atmosfæriske trykket på innsiden av modulen var høyere enn på utsiden, klarte ikke astronautene å åpne luken og komme seg ut. Alle tre omkom i ulykken.

– Under etterforskningen av ulykken fant de godt over 100 kritiske feil i konstruksjonen. Hvis en slik feil hadde oppstått på en ferd, kan det hende hele programmet hadde blitt stoppet. De hadde brukt mye penger og hadde irritert ganske mange som hadde fått sine programmer stanset eller redusert, sier Tandberg.

Den forbrente innsiden av Apollo 1-kapselen der tre astronauter døde. (Foto: NASA)
Den forbrente innsiden av Apollo 1-kapselen der tre astronauter døde. (Foto: NASA)

Kommandoseksjonen måtte dermed bygges opp på nytt og tiden begynte å bli knapp. Men USAs og Apolloprogrammets styrke, var den enorme mobiliseringen som ble gjort for å nå målet. Den kan sammenlignes med mobilisering i krigstid. Nærmere 400 000 mennesker var involvert, 20 000 bedrifter og 200 universiteter og høyskoler.

Av respekt for Apollo 1, ble det aldri noen Apollo 2 og 3. Apollo 4 var den første ubemannede oppskyting av Saturn 5. Den gikk opp fra John F. Kennedy Space Center i Florida.

– Den gjorde et mektig inntrykk på alle som var til stede. Rystelsene fra motoren var så kraftige at de ble registrert av seismiske stasjoner i New York. Mye av betongen ved oppskytingsfasilitetene ble ødelagt. Rekkverket rundt rampen smeltet. Det var kolossale krefter i sving, forteller Tandberg, og legger til:

– Jeg fikk aldri se en Saturn 5-oppskyting. Jeg har sett mye, både av tester og konstruksjon, men jeg så aldri en Saturn 5 gå opp. Det er kanskje det største savnet fra den tiden.

Apollo på vei

Så kom Apollo-prøvene på rekke og rad:

Apollo 5 var den første testen i jordbane av en ubemannet månelander. Apollo 6 var den andre testen av en ubemannet Saturn 5. Apollo 7 var første test i jordbane av en bemannet Apollo, men uten månelander fordi den var ikke helt ferdig.

Tandberg forklarer at siden landeren fremdeles var under konstruksjon, bestemte NASA seg for å sende Apollo 8 til månen uten månelander for ikke å tape mer tid. Om bord satt tre mann. Denne ferden var menneskehetens første reise til en annen klode.

Lær mer om Apollo 8 i denne engelskspråklige videoen fra NASA:

I desember 1968 fullførte astronautene Frank Borman, James Lovell og William Anders ti omløp rundt månen. De var de første menneskene som så, og fotograferte, en jordoppgang. Til tross for at Borman reagerte på sovepillene sine, fikk diaré og kastet opp inne i den trange kommandoseksjonen – i vektløshet, gikk ferden etter planen.

Apollo 9 testet ut månelanderen i jordbane, mens Apollo 10 ble generalprøven på en landing. I månebane ble landeren og kommandoseksjonen koblet fra og til hverandre igjen.

På 1960-tallet var det Saturn 5 som ble forbundet med bærekraft. I det fine floridaværet 16. juli 1969 satt Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins og ristet i toppen av den enorme bæreraketten. Verden ventet i spenning på skjebnen til Apollo 11.

Bare åtte år tidligere hadde NASA-folkene sittet og pirket på regnestavene sine og fundert på om månens overflate var hard nok til å lande på. Regnekraften de hadde i datamaskinene sine ville i dag ha gitt tapt for en kalkulator til 30 kroner. På den korte tiden hadde amerikanerne nærmest utført et mirakel.

Sovjetunionen var tatt igjen og forbikjørt.