Kommentar: Hvordan vi vet at vi vet det vi mener å vite

Det finnes ingen fasit, og vi kaller den Den vitenskapelige metode.

Quist-saken kan bli et klassisk eksempel på hvor vanskelig det er å skille skitt fra kanel i vitenskapen. En forsker finner modifiserte gener i det han tror skal være maisens ubesudlede urmor - og straks er krigen i gang. Det krangles, diskuteres og æreskjelles - tilsynelatende over påstått elendig forskning - men er det egentlig tekniske vitenskapelige detaljer de diskuterer?

I så fall; Hvis de kun diskuterer vitenskapelige detaljer, hvordan kan vi, som ikke har verken tilgang til eller kanskje mulighet til å forstå genforskning på mais, vite om resultatene virkelig er så gode eller dårlige som forskerne påstår? Og i tillegg; er det noe mer her? Har noen en skjult agenda?

Skjulte motiver

I tilfellet genmodifisert mat er svaret “Ja, alle!”. Alle mener noe om genmodifisert mat, du er enten skeptisk og redd for skader eller du ser det som redningen for en sultende verden. Du kan enten se det som enda et monster fra kapitalens globaliserte pengemølle, eller du har lyst på en del av kaka selv.

David Quist og hans veileder Ignacio Chapela har begge vist at de er skeptiske til genmat, og hva Monsanto måtte mene, kan vi tenke oss til. Hvilket antagelig gjør saken enklere. Begge parter har motiver, og begge parter kan ha latt seg påvirke av disse. Det eneste vi da kan gjøre, er å konsentrere oss om det rent vitenskapelige.

Ren vitenskap?

En litt mer kynisk mann enn undertegnede vil her påstå at ingen, absolutt ingen, bedriver “ren vitenskap”. At alle mennesker, også forskere, har motiver for det de gjør, at ingen er i stand til å handle fristilt fra sitt samfunn, sin kultur, sine ideologier, sin tid osv.

"Trofim Lysenko."
"Trofim Lysenko."

Selv er jeg langt på vei enig - det finnes ingen verdinøytral forskning. Men selv om ingen er perfekte, er det forskjell på Trofim Lysenko, som styrte sovjetisk genetikk etter stalinistiske ideer og metoder, og de forskerne som under samme regime faktisk forsøkte å finne ut av arvelærens mysterier.

Så jeg gjentar spørsmålet; Hvordan kan vi andre vite om det er Quist eller hans motstandere som har rett?

Svaret er at det kan vi ikke - men vi kan tro noe om det.

Hvordan vite?

Vi kan aldri vite med ett hundre prosent sikkerhet at en forsker ikke bevisst fører oss bak lyset, fabrikkerer falske data, unnslår viktige opplysninger etc. Men sett på bakgrunn av hvor sjelden vitenskapelig uredelighet er, bør vi i utgangspunktet sette opp nullhypotesen om at forskeren er ærlig.

Om ingen bevisst fører oss bak lyset, betyr ikke det at det vi blir presentert er sant. Forskerer kan utmerket lure så vel seg selv som oss. Ingen er verdinøytrale, skrev vi over. Hvordan kan vi vite om ikke forskeren ubevisst foretrekker visse typer data framfor andre?

"Bjørn Lomborg"
"Bjørn Lomborg"

Den såkalte Lomborgsaken som verserte blant annet her på forskning.nos sider vinteren 2003 kan godt være et eksempel på det første. Statistikeren og miljøkjetteren Bjørn Lomborg ble av sine motstandere beskyldt for uredelighet. Det ble sagt at han kun valgte de resultater som passet hans påstand om at nu går alt så meget bedre med miljøet. Men hvis en slik skjevhet kan påvises, var den bevisst og dermed uredelig?

Dermed er det to ting vi må vurdere: forskerens troverdighet, personlighet og motiv og det rent praktiske, hvor god han er til å forske. I hvilken grad han har vært tro mot Den vitenskapelige metode.

Den vitenskapelige metode

Det siste spørsmålet hadde vært enkelt å besvare, dersom den vitenskapelige metode virkelig hadde eksistert. Eller mer konsist: Hvis den vitenskapelige metode hadde vært et klart definert regelverk over hva som er riktig og galt i vitenskapens verden. Men slik er det dessverre ikke, metoden har en status langt unna den vi tillegger tyngdeloven.

Sunn vitenskap omfatter, blant mye annet, krav om reproduserbare resultater, prosedyrer for utførelse av dobbelt blinde forsøk, fagfellevurdert publisering, hypotesetesting, induktive og deduktive metoder, åpenhet og ærlighet. En forsker kan imidlertid synde og jukse med det meste av dette, og likevel produsere verdifull kunnskap.

"Trofim Lysenko."
"Trofim Lysenko."

All vår viten om arv og genetikk har for eksempel sitt opphav i Gregor Mendels forsøk med erteblomster en gang på 1850-tallet. Vi vet i dag at Mendel manipulerte dataene sine på en måte som i dag ville blitt anmeldt som vitenskapelig uredelighet, kanskje svindel, men hans oppdagelser rangeres likevel med rette blant menneskehetens store intellektuelle bragder. (Du finner litt om Mendel i denne artikkelen.)

Selv om bildet er mildest talt noe uklart, er vi likevel ikke fortapt. Det finnes nemlig noe som kalles sunn fornuft.

Et forsøk på å beskrive det ubeskrivelige

En av de få tingene du kan være bortimot sikker på her i livet, er at du tar feil. På ett eller annet nivå. Derfor er en av vitenskapens største dyder evnen til å innse at du kan ta feil - og til å innrømme det dersom du virkelig gjør det.

Men, som de fleste voksne mennesker vet: Det er forskjell på feil og feil. Noen ting kan være sant, noen ting er nesten helt sikkert sant - og noen ting ER sant.

Det ER sant at to pluss to er fire. Uansett hva du sier, er to pluss to fire - og om du innfører kaniner eller epler, så har det ingen ting med saken å gjøre. Det er videre nesten helt sikkert sant at Darwins evolusjonsteori sier noe riktig om livets utvikling - men vi bør være åpne for justeringer. Og det kan være sant at det finnes et liv etter døden - men saken kan og bør diskuteres.

2 + 2 = 5!

La oss da si at en vitenskapsmann finner ut at to pluss to er fem. Er dette feil?

Selvsagt er det det. På den annen side: At to pluss to er fem er jo ikke så langt unna sannheten - og mye, mye riktige enn for eksempel at to pluss to er lik Napoleon - eller 34, eller Vøringsfossen.

Omtrent slik kan vi forestille oss vitenskapen. Den opererer ikke med absolutte sannheter, men bør snarere betraktes som en god, men ikke perfekt tilnærming til virkeligheten.

Å innse dette er veldig viktig for at vi i det hele tatt skal klare å øke vår kunnskap. Det er slik vitenskapen utvikler seg, ved å alltid være åpen for at det vi tror er riktig, kanskje ikke er det allikevel, ved alltid å være villig til å rive ned, for så å bygge opp noe annet (og motivet er der: Hvis du ikke er Einstein selv, er det nest beste å hindre naboen i å bli det?). Det er slik legevitenskapen har utviklet fra håndspålegging til hjernekirurgi, ved å legge murstein på murstein, rive ned og bygge opp, helt til vi står der med det byggverk medisinen er i dag - ikke perfekt, men en god tilnærming til virkeligheten.

Styr unna sannhetens fyrtårn

Følgende er derfor viktig for oss som skal skille skitt fra kanel i vitenskapens nyhetsflimmer: En forsker som fremstår som sannhetens fyrtårn bør vekke skepsis. Et godt kontrollspørsmål kan være: “Hva skal til for å få deg til å endre standpunkt?” “Hvilken type data vil få deg til å mene at genmodifisert mat virkelig kan være skadelig?”

"Forsiktig med disse."
"Forsiktig med disse."

En forsker som ikke kan se sine egne feil, er sannsynligvis ute “on a mission from God”. Han kan selvsagt fremdeles ha rett, men vi bør se opp.

Jeg klarer ikke å gå videre herfra uten å trekke fram et par av mine vitenskapelige helter. Charles Darwin investerte i sin tid ikke ubetydelig prestisje i en geologisk teori om hvordan alle de store steinblokkene hadde havnet spredt rundt på britiske jorder. Han mente steinblokkene hadde sittet fast i isflak som, i en tid med adskillig høyere vannstand enn i dag, hadde flytt ned fra Arktis og så smeltet.

Darwins innbitte motstander gjennom et langt liv, Louis Agassiz hadde imidlertid en annen ide, nemlig at jorden en gang hadde vært dekket av is, i en istid, og at steinene hadde sittet fast i isen. Det tok litt tid før Darwin forsto at han var slått, men da han endelig innså det, hadde han ingen problemer med å si “Ok - jeg tok feil!”

Darwins venn og medsammensvorne, Thomas Henry Huxley, investerte enda mer prestisje i sin ide om Bathybius haeckelii, dette urslimet som han mente dekket dyphavet over hele kloden. Han fant rester av denne grå, organiske guffen, da han i godt voksen alder tok et fornyet blikk på dypvannsprøver fra sin ungdoms dannelsesreise jorden rundt med HMS Rattlesnake. Var ikke dette et bevis på livets opprinnelse?

Huxleys elegante og lett selvironiske retrett i Royal Societys annaler er et studium i korrekt vitenskapelig adferd. Bathybius’ gudfar, den tyske evolusjonsbiologen Ernst Haeckel tok det ikke like lett at urslimet viste seg å være uorganiske utfellinger, og brukte mange år på å innse og innrømme at verden ikke hang sammen akkurat slik han forventet - en type adferd vi skal høre mer om senere i artikkelen.

Er alt like sant?

Enkelte slutter fra slike betraktninger som jeg gjorde over, at all kunnskap egentlig er like god - eller dårlig. De mener at siden all kunnskap er preget av mer eller mindre bevisste motiver, og siden alle verdensanskuelser følgelig er et resultat av skuerens bakgrunn, kan vi egentlig ikke si at noe er riktig eller galt.

En naturlig konsekvens av et slikt syn, er å betrakte vestlig naturvitenskap som en ideologi, som en av flere alternative og i prinsippet like verdifulle og nyttige måter å betrakte virkeligheten på. Kjemoterapi er en ok vestlig metode mot kreft, men hvem vet om det ikke egentlig er like bra å slå seg selv i hodet med kaviartuber, slik man gjør i Bratislovania?

Denne såkalte relativismen fôr som en farsott gjennom det hippe intellektuelle miljø for noen år siden, men svært få av dens fanebærere tok konsekvensene av sin lære. Så vidt vites tok ingen sjansen på å spasere ut av vinduet i sjuende etasje for å sjekke at tyngdelovene bare var en vestlig-imperialistisk fiksjon.

Det finnes en virkelig verden

Av dette følger, at det finnes en virkelighet der ute. Selv om vi må ta høyde for at data kan være relativt sanne og relativt gale, ER det forskjell på rett og galt. Mens arkeologenes versjon av to pluss to ligger i området fem eller seks, ligger Erich von Dänikens svar et godt stykke bortenfor Napoleon.

Det neste vi så må vite om denne virkeligheten, er at det er mulig å vite noe om den. At den opererer etter visse lover og regler. At disse lovene og reglene ikke forandrer seg. Og at vi kan plukke dem fra hverandre, studere dem og til slutt forstå dem.

Vi er her ved noe av kjernen i sunn vitenskap, og noe av forklaringen på et annet avgjørende element: Den vitenskapelige åpenhet.

Kan vann huske?

På slutten av 1980-tallet publiserte magasinet Nature en artikkel av den franske forskeren Jacques Benveniste, en oppsiktsvekkende artikkel som viste at homøopatenes fortynningsprinsipp hadde grunnlag i et faktisk eksisterende naturlig fenomen:

"Jacques Benvenistes vann hadde god hukommelse."
"Jacques Benvenistes vann hadde god hukommelse."

Benveniste og hans medarbeidere hadde fortynnet et kjemisk virksomt stoff i vann så mye at det i følge eksisterende fysisk-kjemisk teori ikke var en snøballs sjanse i helvete for at så mye som et atom av stoffet var igjen i blandingen - omtrent slik homøopater blander medisin, med andre ord - og likevel fant de en virkning av stoffet! Vannet kunne med andre ord “huske” det kjemikaliet som en gang hadde vært blandet i det - og denne merkelige “hukommelsen” måtte være forklaringen på hvordan ekstremt fortynnet homøopatisk medisin kunne ha noen virkning. Homøopater over hele verden jublet.

Benvenistes forskning ble imidlertid ganske snart avslørt som noe tilbake at ønske, men det er ikke det som er viktig her.

Poenget ligger i et annet merkelig fenomen: Rett etter at Nature publiserte Benvenistes sensasjonelle funn, forsøkte forskere andre steder i verden å gjenta forsøkene. Og de lyktes!

Oppmuntrende nyheter strømmet inn fra laboratorier fra New York til Bangkok: Effekten var virkelig der, også vi kan vise at homøopati virker! Enn så lenge?

Disse støttende resultatene kom tett de første dagene og ukene - og avtok deretter i intensitet, inntil de helt forsvant.

Hvorfor sluttet mekanismen å virke?

Selvbedrag

Her ligger det mye god lærdom: Dersom man ikke er pinlig nøyaktig med det man foretar seg, får man de resultater man forventer. Vi har allerede snakket om ubevisste tendenser til å velge det man liker, og glemme “dårlige resultater”.

I begeistringer etter Benveniste (og kanskje med et håp om rikdom og berømmelse), glemte mange ellers seriøse forskere å gjøre skikkelig arbeid - de kuttet litt i svingene, var litt raske med opptellingen av resultatene, kontrollerte ikke helt om forsøkene virkelig var dobbelt blinde (om de i det hele tatt brydde seg med å forsøke å gjøre dem dobbelt blinde, altså sørge for at ikke engang forskeren selv vet hvilke data som kommer fra det virkelige forsøket og hvilke som kommer fra et kontrollforsøk med vann uten noen “virksom substans” - en prosedyre som forskere har innført som en forsikring nettopp mot selvbedrag).

Men etter hvert som feberen la seg, skjerpet de kravene til sitt eget arbeid, og effekten forsvant.

Til slutt var det bare Benveniste og hans nære allierte som kunne påvise den kjemiske effekten av ekstremt fortynnede legemidler. Og de står i dag, 15 år senere, fremdeles hardt på at de har rett - og at resten av verden tar feil. Resten av verdens manglende suksess, forklarer de med at den ikke gjør forsøkene riktig. Blanding av kjemikalier i vann krever øyensynlig svært avanserte riste- og røreteknikker som bare Benveniste behersker til fulle!

"Ære og berømmelse, og en liten pott penger: Kald fusjon."
"Ære og berømmelse, og en liten pott penger: Kald fusjon."

Dette er langt fra en enestående historie, snarere tvert imot. Vi gjenkjenner hendelsesforløpet fra en av 1980-tallets andre store vitenskapelige mageplask, kald fusjon og en rekke andre tilsynelatende sensasjonelle saker opp gjennom årene: Et jordskjelv av en oppdagelse, etterfulgt av en eksplosjon av bekreftelser som raskt blir færre, før de helt dør ut - og en ettervarme av en eller to “die hards” som aldri slutter å fremstille vann med hukommelse, kjernekraft på kjøkkenbenken, nullpunktenergi, n-stråler, polyvann, you name it.

Gjenkjenner du et slikt hendelsesforløp, er det all grunn til å se opp. Selvsagt kan det finnes mystiske kjemisk-fysiske mekanismer som bare Benveniste forstår - men, nok en gang: Trå varsomt!

Åpenhet

Det er nå på tide å gjenta at virkeligheten opererer etter visse lover og regler, som ikke forandrer seg. Hvis det er mulig for en forsker å finne fram til noe - er det også mulig for en annen.

I prinsippet skal hvemsomhelst være i stand til å utføre et eksperiment nårsomhelst og hvorsomhelst. Og hvis andre ikke klarer å gjenta det du hevder å ha funnet, må du innse og innrømme at du tar feil.

I bunn av dette, og som en forutsetning, ligger åpenheten.

"Newton forsto ikke alltid betydningen av å dele på sin kunnskap."
"Newton forsto ikke alltid betydningen av å dele på sin kunnskap."

Vitenskapen lever av åpenhet. Mens fortidens vitenskapsmenn, som Newton, forsøkte å beskytte sine elskede resultater fra rivalene, og kanskje helst tok dem med seg i døden, er dagens vitenskapelige miljø avhengig av at alle vet hva alle gjør.

Kunnskapen oppstår i poolen av millioner av bidrag - noen geniale, andre tåpelige - publisert i tusener av vitenskapelige tidsskrifter - noen høyt renommerte, andre heller frynsete. Her kan forskerne lete og lese, finne en idé her, noen data der - og i diskusjonen og prosessen som oppstår legges det stein på stein i det vi kan se på som vårt vitenskapelige byggverk. (Hemmelig medisinsk og militær forskning befinner seg dermed i en paradoksal situasjon, men vi skal ikke bry oss med det her.)

Når du som amatør, skal vurdere for eksempel David Quist kontra Monsanto, er det derfor viktig å spørre: Er resultatene publisert, og i så fall hvor? Og ikke minst: Har noen andre kommet fram til liknende resultater. Hvor er de eventuelt publisert? Vi er nå nok en gang inne på viktigheten av åpenhet - men denne gang i kombinasjon med kvalitetskontroll.

Fagfellevurdering?

Quists resultater ble publisert i Nature. Stort bedre går det nesten ikke an å gjøre det.

Blader som Nature, Science og andre godt renommerte vitenskapelige tidsskrifter har så mye prestisje å ta vare på, at de tillater kun det beste og mest interessante å komme på trykk. For å sikre dette, opererer de med en helt annen grad av kvalitetskontroll enn en avis, en fjernsynskanal eller for den saks skyld, forskning.no.

Artiklene som sendes inn blir grundig vurdert av høyt kvalifiserte fagfolk før de eventuelt publiseres. Denne fagfellevurderingen (også kjent som peer review) skal sikre at stoffet er faglig interessant og relevant, at arbeidet er korrekt utført, at det ikke trekkes konklusjoner som det ikke er dekning for, at forfatteren ærer dem som æres bør, og ikke unnlater å gjøre oppmerksom på det, dersom andre har gjort tilsvarende forskning tidligere, blant annet.

Er et forskningsarbeid publisert, for eksempel i Nature, er det derfor en tungtveiende grunn til å tro at du kan stole på at det du leser holder mål. Står historien derimot på trykk i en avis, uten tidligere å ha vært trykket i et fagfellevurdert tidsskrift - er det nok en gang på tide å slå på alarmen.

Historien om kald fusjon fra 1989 har blitt et klassisk eksempel. De to forskerne bak dette som de trodde var en verdenshistorisk oppdagelse hadde det så travelt med å sikre seg opphavsrettigheter, ære, penger og berømmelse, at de helt glemte de vitenskapelige prosedyrer. Resten av den vitenskapelige verden burde kanskje ha fattet mistanke, bare ved det faktum at nyheten ble publisert direkte på tv.

Dermed var nemlig sensasjonen ute - uten at noen hadde fått sjekke om det virkelig lot seg gjøre å lage kjernekraft i en bolle med vann. Hvilket man selvsagt ikke kan.

? ikke uten problemer

Men også Benvenistes huskende vann ble, som vi nevnte over, i sin tid publisert i Nature? Riktignok sammen med artikler som uttrykte redaktørens berettigede tvil.

Her på forskning.nos sider har vi det siste året hatt et par saker som viser at ordningen med fagfellevurdering ikke alltid fungerer så godt som vi skulle håpe.

I oktober 2002 uttrykte vi for eksempel vår undring over at den nå avslørte svindleren og nanoteknologen Jan Hendrik Schön fikk publisert det ene forfalskede forsøket etter det andre i blader som Nature og Science. I november samme år brakte vi historien om de to franske tvillingene, fysikerne og TV-stjernene Igor og Grichka Bogdanoff som publiserte artikler som ingen forsto - var det spøk? - i fagfellevurderte tidsskrifter.

Det er åpenbart at rutinene ved fagfellevurdering ikke alltid er like godt ivaretatt. Noen ganger rett og slett fordi dagens vitenskap er blitt så spesialisert at det knapt finnes andre mennesker enn forskeren selv som kan forstå hva som foregår, andre ganger fordi det slurves.

Nettopp av denne grunn setter Det britiske vitenskapsakademiet nå i gang en undersøkelse av rutinene rundt fagfellevurdering.

Sirkelen sluttet

Så, hva betyr det egentlig at David Quists artikkel ble publisert i fagfellevurderte Nature? Fremdeles veldig, veldig mye. Men at Nature og kolleger senere har kastet tvil over deler av Quists resultater betyr også en god del.

Det viktige spørsmålet er imidlertid: Hva er det ved artikkelen de trekker i tvil? Og hva er deres motiver?

Og dermed har vi bitt oss selv i halen. Vi er tilbake der vi startet, men begynner ikke forfra igjen? Verken jeg eller andre utenfor miljøet kan per i dag vite hvem som har rett og feil i denne saken.

David mot Goliat?

Det er imidlertid ett aspekt jeg tror vi kan rydde unna: konspirasjonen. Mange ser nok i Quist mot Monsanto en moderne utgave av David mot Goliat - og holder med David. Men, som noen kanskje husker fra religionsundervisningen på barneskolen, det var David som drepte Goliat, ikke omvendt.

Baltimore-saken, der nobelprisvinneren David (jada!) Baltimore ble konfrontert av studenten Margot O’Toole er et klassisk eksempel der publikum med ryggmargsrefleks tok stilling for den svake og antatt undertrykte - mens det altså til slutt viste seg at nobelprisvinneren hadde rett.

Det er ikke slik at den lille mann eller kvinne alltid har rett - og det er ikke slik, at dersom Nature finner det for godt å gi uttrykk for forbehold i forhold til deler av Quists artikkel, at det skyldes en eller annen diabolsk konspirasjon på vitenskapens mørkeloft, komplett med fete kapitalister og dulgte trusler.

Hvis vill meksikansk mais er forurenset med gener fra genetisk modifisert mais, så er den det - uansett hva politikere, forskere og industrieiere måtte mene. Dette er et faktum som alle kan sjekke, og det vil bli sjekket. Vitenskapen er så åpen (har jeg forsøkt å vise i denne artikkelen), at sannheten vil komme fram. Før eller siden. Den som forsøker å hindre den, vil bli stående med buksa nede. Industrien kan kanskje tåle å bli eksponert i en slik penibel situasjon, men for Nature, verdens eldste og mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift, ville det bety døden.

Så, inntil det motsatte er bevist, velger jeg å tro at alle involverte har handlet i beste hensikt og har rent mel i posen. Jeg tror Quist har rett, jeg tror Nature har rett, jeg tror Monsanto har rett - og venter spent på neste episode

Et feigt standpunkt, selvsagt - men jeg forsøker å kompensere med å drodle litt rundt sakens virkelig interessante aspekter: Betyr en slik forurensning egentlig noe, og i så fall, hva? Kanskje er forurensningen helt ufarlig? Kanskje er det meksikansk nasjonalfølelse som har mest å tape? Eller kanskje vi finner at vi har mistet en uerstattelig bok i livets bibliotek?

Dette er spørsmål som like gjerne bør bli besvart av politikere, filosofer, miljøaktivister, journalister eller av deg, som av forskerne selv.

Powered by Labrador CMS