Hitlers vitenskapsmenn

Forbli i Tyskland i håp om å oppnå noe godt, eller rømme og overlate arenaen til nazistene selv?

Publisert

Fritz Haber er et godt bilde på vitenskapens dilemma. Tysk krampenasjonalist, mannen som reddet Tyskland i Den første verdenskrig: Britisk blokkade tørket ut råstoffene for sprengstoffindustrien. Opp kommer Haber, med en alternativ kjemisk prosess for fremstilling av eksplosiver.

Senere, når tyskerne nærmer seg akutt mangel på ammunisjon i skyttergravskrigen, kommer Habers giftgasser - og gassmasker.

Ikke så rart, kanskje, at det kom enkelte protester da han fikk Nobelprisen i 1918?

Så brygget det opp til nok en verdenskrig - og Haber var nok en gang klar til å ofre seg for fedrelandet.

Men den gang ei!

Da han til slutt emigrerte til England i 1934, 64 år gammel, hadde han hatt god tid til å tenke over at han, presidenten for Kaiser Wilhelm-instituttet, ikke bare var vitenskapsmann, men også jøde. Og at han ikke bare hadde bedrevet vitenskap?

Vitenskap og ideologi

John Cornwells bok “Hitler’s Scientists” er en bok om hvordan vitenskapen forholder seg til ideologier.

Det er et ideal, men dessverre også til tider bare en illusjon, at vitenskapelige resultater er nøytrale, uavhengige av det som ellers rører seg i samfunnet. I en perfekt verden er et resultat et resultat, uansett. Lyset beveger seg like fort, enten det måles under Stalin, Hitler eller Churchill. Men slik er det altså ikke alltid i virkeligheten.

Ikke slik å forstå at forskerne ikke helst vil ha det slik. De har metoder som skal sikre objektivitet, og de tilstreber objektivitet - ofte går de til ekstreme anstrengelser for å lykkes med dette. Det er derfor, og fordi den er vår beste metode for å skaffe kunnskap, at vi skal stole på vitenskapen. Men vi må altså samtidig passe på.

Vi ser det i dagens demokratiske samfunn - forskningens resultater kan påvirkes av hvordan man designer forsøk, hvordan man tolker data, hvilke resultater man velger å ta hensyn til, hvilke kilder man benytter og hvilke man overser osv - og klimadebatter, alternativ medisin og Bjugn-saker er alle eksempler på hvordan vitenskapelige “sannheter” preges av holdninger ellers i samfunnet.

Vi så det mye, mye tydeligere under de store diktaturene i Sovjet og Tyskland.

Helter og torturister

John Cornwells bok tar for seg alle aspektene av dette - hvilket forklarer hvorfor den er så vidt tykk. Over 535 sider spenner han fra Joseph Mengeles grusomme medisinske eksperimenter på barn i konsentrasjonsleire, til det nesten heroiske, forskere som risikerte livet for å verne jødiske studenter.

Og her er det nok av anledning til å undres. Ikke bare over hvilke motiver og hva slags psykologi som skal til for gitte personer i gitte situasjoner, men også over forstyrrende paradokser, for eksempel det at kreftforskningen skjøt fart under nazismen. Tyskerne så sammenhengen mellom røyking og lungekreft lenge før noen andre.

I tillegg har vi selvsagt alle de syke historiene. Alt det merkelige og fantastiske tyskerne oppfant - vidundervåpnene.

Ofte var dette, etter forholdene, meningsløse prosjekter som ikke kunne vinne krigen, men som snarere bandt opp midler som kunne vært benyttet bedre. Men de ble likevel gjennomført, kanskje fordi de tilfredsstilte Hitlers behov for hevn.

Et klassisk eksempel er V-bombene som regnet over London også etter at det var klart for alle som kunne se at Hitler hadde tapt. Selv om dette selvsagt for sin tid var hyperavansert raketteknologi, gjorde de bare begrenset skade. Men de var psykologisk viktige for folket, forklarte rustningsminister Albert Speer etter krigen.

Heinrich Himmler, en i ettertiden velkjent dyrker av alt som var feil, avså så sent som i januar 1945 tid og krefter på et prosjekt for å utvinne bensin fra fururøtter. Noe tidligere gikk han med liv og sjel inn i et prosjekt for å utvinne alkohol (som drivstoff, selvsagt) fra pipene på alle landets bakerier? Og hans Welteislehre, hans kosmologiske visjon, var jo bare skrullete - en Velikovsky verdig - men dette skulle det like fullt forskes på!

Et annet luftig prosjekt var folkejageren, en slags folkevogn på vinger, en billig og heldigvis ubrukelig liten sak som drepte testpiloter, men aldri en fiende. Man så for seg at dette lille flyet skulle lette fra motorveiene - styrt av hitlerjugend som skulle ofre livet i kamp mot invaderende allierte horder. Men motorene var i kraftigste laget for limet som holdt den lette trerammen sammen, og flyet rev seg selv i stykker.

Hitler hadde derimot liten tro på jetfly - de fløy jo alt for fort til å kunne egne seg i kamp. Dermed ga tyskerne fra seg forspranget innen denne teknologien. Man får uvegerlig den samme tanken som under lesning av Beevors “Stalingrad”; han var SÅ nær, men heldigvis litt for gal.

Og som med krigskunst, så også med vitenskap: Førerens evner og innsikt var nok en smule overvurdert.

Raselære

Forholdet nazisme-vitenskap kan angripes fra mange vinkler.

Vi har den rene nazistiske, ideologiske vitenskap, og de som gikk med på denne. Som regel har ettertiden vist at tyskerne her var totalt på vidåtta (med enkelte foruroligende unntak, som den ovenfor nevnte kreftforskningen).

Den suverent mest kriminelle av alle perverterte nazistiske vitenskaper var selvsagt raselæren, som ga kreditt til rasehygienen, og derigjennom til verdenshistoriens største forbrytelse.

Cornwell klarer dessverre ikke å gi noe godt bilde av de faglige vurderinger som lå til grunn for nazistenes raselære. En av grunnene kan være at feltet nazistisk vitenskap er så stort, og 530 sider ikke er så mye, tross alt.

En annen grunn er selvsagt at det ikke fantes noe faglig grunnlag.

Han klarer derimot godt å beskrive hvilke bestialiteter tyske leger, antropologer, kjemikere og rakettfysikere påførte sine ofre, enten de inngikk som en del av medisinske studier av menneskets utholdenhetsevne, slavearbeid for IgFarben eller slavearbeid i gruvene i Dora.

Den tyske fysikk

Andre former for ren nazistisk vitenskap var forsøkene på å etablere en tysk fysikk og en tysk matematikk. I dag fremstår denne dyrkningen av det intuitivt forståelige, i kontrast til den jødiske fysikk, som jo er helt uforståelig (les: relativitetsteori og kvantefysikk) som temmelig latterlig. Men i sin tid var det alvorlig nok.

Werner Heisenberg fikk merke det da hans erkefiender, nobelprisvinnerne Johannes Stark og Phillip Lenard, forsøkte å få denne “hvite jøden” fjernet og helst arrestert. Men Heisenbergs mor, som var venninne med Himmlers mor, klarte å redde sønnen, til tross for hans forsvar for Einsteins lære.

At samme Heisenberg senere ble leder for tyskernes forsøk på å bygge en atombombe, er vel et tegn på at Den tyske fysikk ikke sto veldig sterkt, men det bringer oss over på den andre siden av den tyske vitenskap: De som ikke var nazister, men likevel spilte med.

2 300 vitenskapsfolk fordrevet

Etter Hitlers makovertagelse i 1933 ble mer enn 2 300 vitenskapsfolk fordrevet fra riket. Det var som en årelating; Einstein, Bohr, Born, Schrödinger, Meitner, Frisch, Sommerfeldt, Haber, von Neuman, Szilard, Teller…

Det sto nok av kyniske opportunister klare for å ta over de mange ledige stillingene. Det var imidlertid en grunn til at disse samme opportunister ikke allerede besatt slike stillinger. Fordrivelsen av de jødiske akademikerne ble en årelating som langsomt tynet livet ut av tysk vitenskap.

Men, selv om enkelte ikke-jødiske forskere forlot sine poster i solidaritet med sine kolleger, valgte de aller fleste å forbli i Tyskland og i sine stillinger.

Hvorfor? Var de naive? Kyniske?

Heisenberg står sentralt også her. Han var tysk nasjonalist, men ikke nazist.

Hva var hans rolle?

Cornwell serverer alle historiene, fra Lise Meitner, Otto Hahn, Otto Frisch og splittingen av atomkjernen, til Heisenbergs mystiske reise til København, og Niels Bohr, høsten 1941 (Hva var motivet? Var han der for å true Bohr, eller for å redde verden fra atombomben?). Og; forsøkte tyske forskere å sabotere utviklingen av en atombombe - eller var de rett og slett ikke dyktige nok til å klare å lage en?

De fleste historikere enes i dag om at tyskerne ikke kunne klart å utvikle en bombe - landet var rett og slett for lite. Utviklingen av en atombombe ville krevd så store industrikomplekser - amerikanerne bygget i løpet av tre år opp en industri rundt sin bombe, som var større enn den samlede amerikanske bilindustrien! - at de garantert hadde blitt oppdaget og bombet av de allierte.

I tillegg hadde de rett og slett ikke ressurser nok.

Mot slutten av krigen jobbet tyske forskere ikke i retning av en bombe, men i retning av kjernekraft - de ville ha energi.

Men dette visste ikke de allierte.

Først da tyske atomfysikere ble overvåket under fangenskap i britiske Farm Hall etter krigen, forsto man hvor lite de egentlig hadde forstått. Heisenbergs påstander om at han forsøkte å sabotere det hele, lyder dermed noe hult.

Mye har vært skrevet om vitenskapen under Hitler. Noe adskillig tyngre enn dette, noe adskillig mer overfladisk. Hitlers’ Scientists er sånn sett akkurat nok - en god innføring for den interesserte amatør, eller den interesserte historiker, for den saks skyld - men for grunn for de ti ekspertene som finnes i Norge, de som jobber spesifikt med “Hitlers vitenskapsmenn”.

Hitler’s Scientists - Science, War and the Devil’s Pact
Av John Cornwell
Penguin - Viking, 2003
535 sider