Fiskerne drar opp fiskenoten fra 800 meters havdyp utenfor kysten av British Columbia en novemberdag i 2000. Denne dagen får de en helt uvanlig fangst. Havet koker “som et hav av selters”, som fiskerne beskriver det.

Men hva slags fangst har de gjort?

De store havdyp skjuler fortsatt store hemmeligheter. En fiskeobservatør er tilfeldigvis om bord, og like tilfeldig har han sett en dokumentarfilm på National Geographic om et noe ukjent naturfenomen. Han gjetter høylytt: “Det er gasshydrater”. Og som formodet: I noten ligger ikke mindre enn 1000 kg med gasshydrater.

Enorme mengder energi

Gasshydrater lyder gåtefulle, men er langt vanligere enn vi aner. Forskere har gjettet at dobbelt så mye energi finnes i gasshydratene i forhold til andre fossile energiressurser i verden - inkludert kull.

Gasshydrater er metangasser som er fanget i et isgitter. Det ser ut som is, men tar fyr når de antennes. De dannes under høyt trykk og lav temperatur, og dannes derfor i arktiske strøk og på store havdyp. Forholdene ligger derfor perfekt til rette for dannelse av gasshydrater på norsk sokkel.

Nylig har norske forskere vært på tokt ute i Norskehavet for å starte kartleggingen av gasshydratforekomster på norsk sokkel. Dette er startskuddet for en storsatsning på slik kartlegging, og prosjekt involverer PETROMAKS-programmet i Norges forskningsråd og en rekke oljeselskaper.

- Men vet forskerne egentlig noe om mengdene gasshydrater som finnes ute i dyphavet på norsk sokkel?

- Vi har ingen anelse. I dette prosjektet er målet å få en oversikt over den totale mengden gasshydrater på norsk sokkel. Samt forstå hvordan man kan utvinne gasshydratene, sier Haflidi Haflidason, leder for prosjektet og professor ved Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen.

Gasshydrater funnet på norsk sokkel

De første prøvene av gasshydrater overhodet funnet på norsk sokkel ble gjort for ti år siden ved Håkon Mosby-vulkanen. Dette er ikke en vulkan som spyr ut lava, men leire. I sommer ble også gasshydrater hentet opp fra dypet fra Nyegga i Norskehavet.

Alberto Mancini, forsker ved Universitetet i Oslo, tok metanisen opp i prøvene fra havbunnen. Han tente på, og isen tok fyr. Sporadiske funn er gjort, men den store oversikten mangler.

- Men hvordan kan dere kartlegge gasshydratene?

- Kartleggingen av gasshydrater blir hovedsakelig gjort med seismikk eller såkalt BSR (Bottom Simulating Reflector). Når lydbølgene treffer gasshydratene blir det registrert et avvik som kan tolkes. Vi skal også bruke undervannsubåter (ROV) og hente prøver fra bunnen, sier Haflidason.

Gasshydrater har fått skylden for globale oppvarminger i jordens fortid. Når temperaturen stiger kan enorme slike mengder med is smelte, og metangass frigjøres ut i atmosfæren.

Ettersom metangass er en over 20 ganger kraftigere klimagass enn CO2 fører dette til rask global oppvarming. Mange frykter også antennelse av gasshydrater som er lagret i permafrost. som for eksempel i Sibir. Og andre spekulerer i om store frigivelser av gasshydrater kan ha senket skip i Bermudatriangelet.

Er det virkelig mulig?

Fagmiljøene strides imidlertid hvor viktig gasshydrater kan bli for fremtiden, men med en høy oljepris søker oljeselskapene etter nye energikilder. Spørsmålet er om det finnes nok gasshydrater samlet at det kan bli lønnsomt å produsere.

De første forsøkene på å produsere gass fra ishydratene er allerede forsøkt i McKenzie-deltaet i Canada der enorme mengder er lagret. De klarte å produsere i to dager, så stanser alt opp. Fagfolkene måtte derfor innrømme at det er fortsatt et stykke frem til kommersiell utvinning av gasshydratene.

- Men vil noen gang metan bli produsert fra gasshydrater på norsk sokkel?

- Ja, men det kan ta over 50 år før dette vil skje. Problemet er både teknologisk og det å finne konsentrerte forekomster av gasshydrater, sier Haflidason.

- Hvor kan vi ha slike store konsentrerte forekomster?

- Det er mest i Norskehavet og Barentshavet. Forholdene ligger best til rette øverst på skråningen. Langs disse skråningene er det oppdaget mange forekomster der gass siver ut fra reservoaret dypere nede i undergrunnen. Et av formålene er å identifisere der det kommer gass fra olje- eller gassressurser i undergrunnen. I dette prosjektet er vår oppgave å kvantifisere og identifisere. Vi må begynne ett sted, sier Haflidason.

Mange steder på norsk sokkel siver altså gass ut av olje- og gassreservoarene i undergrunnen. Det er ofte i forbindelse med slike seeps eller oppkomster at gasshydratene forekommer.

-Slike oppkomster er oppdaget på Håkon Mosby (en leirvulkan i Norskehavet) og Nyegga. Gassboblene siger opp mot overflaten, og vi skal bruke ekkolodd for å måle disse gassutslippene.

Gasshydrater - også en risiko

Steinaldermenneskene på Vestlandet fikk seg en svært uventet overraskelse for over 8000 år siden. En diger flodbølge på nesten fem meter knuser bosetningene deres. Ute i havet har en enorm del av sokkelen rutsjet ned kontinentalsokkelen, det såkalte Storeggaraset.

Men hva har dette med gasshydrater å gjøre?

Mange forskere mener at gasshydratene bidro til rasets enorme størrelse. På grunn av oppvarmingen av havet etter siste istid, ble gasshydratene utstabile. Da sokkelen først begynte å rase ut, fulgte derfor disse ustabile områdene med i raset.

Haflidasons forskningsprosjekt vil også være viktig for å kartlegge potensielle farer som kan oppstå ved produksjon av olje. Når varm olje pumpes gjennom lag med gasshydrater, kan hydratene smelte, og grunnen kollapse. Det kan derfor være fare for utblåsninger og stabilitet til installasjonene på havbunnen slik som plattformer. Gasshydratene kan også utløse små ras som lett kan ødelegge installasjoner som rør, kabler og så videre.