Alle trenger vi strøm, og verdens fattige trenger den aller mest. En afrikansk kvinne på landsbygda bruker opptil seks timer hver eneste dag på å hente vann og brensel og tilberede råvarer til bruk i matlagingen.

Uten strøm blir det dårlig med både skole og moderne helsestell - og resten av verden blir nesten ikke-eksisterende.

Ifølge FNs såkalte millenniumsmål skal verdens fattigdom reduseres med femti prosent i løpet av ti år. En slik velstandsvekst kan ikke skje uten en massiv vekst i energiforbruket.

I noen av de fattigste landene bruker en husholdning en tredel av alt de tjener, på energi.

Hvordan kan man så forsyne verdens fattige med den energien de trenger, uten at de blir enda fattigere og uten at verden drukner i kullos?

Å plante skog for å gi mer ved, er som å bære vann i en sil. Store vannkraftutbygginger er ofte både dyre og kompliserte. Oljeavhengighet er en farlig felle. Andre løsninger må til.

Solceller kan være en slik løsning. Alt burde ligge til rette: Små lokale solcelleanlegg kan etableres uten dyr infrastruktur. De er relativt enkle å drive og vedlikeholde. Og er det noe Afrika har nok av, er det sol.

Men erfaringene med solcelleanlegg i Afrika er ikke bare gode. Det er mange skjær i sjøen: økonomi, politikk - og kultur.

Mat, fruktbarhet, ånder

Tanya Winther er forsker ved Universitetet i Oslo. Hun har fulgt de sosiale og kulturelle endringene i kjølvannet av at Zanzibar ble tilkoplet strømnettet i 1991, og kan fortelle om rent vann, utvidet skoletid, TV-titting og flere muligheter for å utføre arbeid på kveldstid.

Men kvinnene, som omsider kunne spare seg for noen av alle vedsankings- og matlagingstimene, benyttet seg ikke av akkurat den muligheten. De fortsatte på den tidkrevende gammelmåten. Det samme ser vi i andre afrikanske land, og Winther mener det har sammenheng med dype kulturelle forhold:

- Mat er knyttet til fruktbarhet, som igjen er knyttet til åndeverdenen. En blanding av smakspreferanser, tradisjoner og uberegnelige ånder får afrikanere til å avstå fra strøm til matlaging.

Dette har også konsekvenser for økonomisk utvikling. En av Zanzibars tradisjonelle næringsveier er fiske. En forutsetning for å drive industrielt fiske er nedfrysing av råvarene. Men skepsisen til kombinasjonen strøm/mat gjør at få benytter seg av nedfrysingsanlegg.

Ingen levedyktige modeller

Solcelleanlegg er billige i drift. Det trengs ikke stort annet enn å skifte ut batteriene nå og da. Men cellene består av silisium, og det er et stoff som koster.

- «Rent for service» er en modell for fattige lokalsamfunn uten kreditt, forteller Åse Lekang Sørensen, vit.ass. ved NTNUs Institutt for energi- og prosessteknikk.

- Ved å leie systemet, kan landsbyen klare den økonomiske biten, og eieren av anlegget kan tjene penger. Det er i hvert fall tanken.

Jonas Sandgren i Fredskorpset har arbeidet med solcelleprosjekter i Tanzania og Mosambik i en årrekke. Han forteller at maksimum 15-20 prosent av landsbyene der har råd til å kjøpe solcelleanlegg, og at han ennå ikke har sett en forretningsmodell som har vist seg levedyktig:

- Man kommer ikke utenom bistand de første årene. I tillegg er strømforbruket såpass lavt at det ikke blir store inntektene av det.

Solcelleanlegg krever lite av opplæring. Likevel oppstår problemer.

- Det er lite kultur for preventivt vedlikehold. Tradisjonelle redskaper brukes til de går i stykker, deretter reparerer man dem. Det er verre med mer kompliserte systemer, mener Sandgren.

Fra uventet hold

Verdensbanken er aktiv på fornybar energi, og har forpliktet seg til store investeringer i årene framover, blant annet på solcellesystemer for de fattigste.

Likevel kan de fattigste møte problemer fra uventet hold: Solstrøm kan bli en konkurrent til statlige energimonopol. Sandgren forteller at energiselskaper i Sør-Afrika ville satse på solstrøm i områder uten nett. Men det statlige kraftselskapet påvirket regjeringen i en slik grad at de økonomiske rammebetingelsene for utbyggingen ble underminert.

En annen bøyg er tyveri av solcellepanelene.

- Tyverier kan bli et så stort problem at det hemmer mulighetene for kommersiell utbredelse av solcellesystemer i enkelte afrikanske land, sier Sandgren.

Bygger energikompetanse

I Uganda har bare én prosent av folk på landsbygda tilgang til strøm. Nesten all energibruken kommer fra ved - og avskoging er et stort problem. Regjeringen i Uganda har nå som mål å gi ti prosent av utkantområdene strøm innen 2020, mest mulig basert på fornybar energi.

NTNUs og SINTEFs Senter for fornybar energi samarbeider med Makerere-universitetet i Uganda. Her møtes norske og ugandiske studenter. Kunnskap og erfaringer flyter begge veier.

- Vi lærer norske studenter å forstå energiproblematikk i u-land, land med helt andre energiutfordringer enn Norge, sier professor Johan Hustad, som er leder for senteret.

- Spesielt er det viktig å bygge energikompetanse i land uten olje. Oljeavhengighet er en dyp fattigdomsfelle. Uganderne skal kjenne til alternativene.

Hustad har vyer om å etablere en mastergrad i energi og miljø for hele Øst-Afrika.