Denne helgen går skeptikerkonferansen Kritisk masse av stabelen i Oslo. På konferansens hjemmesider skriver arrangørene at den ble etablert som en reaksjon mot alternativtrenden som rir landet, og at den skal oppfordre til kritisk tenkning.

En av deltagerne er Richard Wiseman, som både er tryllekunstner og professor i psykologi ved University of Hertfordshire i Storbritannia.

Han har blant annet skrevet bøker om hvorfor vi lar oss lure av magiske triks og hva som egentlig er forklaringen bak paranormale fenomener.

Helst hadde han imidlertid sett at vi ikke kalte ham ”skeptiker”.

– Jeg tror det hadde vært bedre for oss om vi droppet det ordet. Én ting er jo det PR-problemet vi har fått etter at klimafornektere begynte å kalle seg skeptikere, men i tillegg høres ut som at det eneste vi driver med er å fortelle folk at julenissen ikke finnes, sier Wiseman til forskning.no.

– Det vi skeptikere egentlig forsøker å gjøre, er å forstå folks opplevelser. Det interessante er ikke om levitasjon eller spøkelser er ekte, men heller hvorfor folk tror på slike ting.

Folkelige tema, men utenfor vitenskapen

Idealet er at alle vitenskapsfolk skal være skeptiske: Målet er å ha en kritisk distanse til det du holder på med, og at du skal forkaste teorien dersom eksperimentene dine ikke får det utfallet du forventet.

Så hva er egentlig forskjellen på en forsker og en skeptiker?

– Det jeg tror gjør en skeptiker til noe annet enn en vanlig forsker er at de ofte arbeider med tema som interesserer befolkningen, men som vitenskapen av en eller annen merkelig grunn ikke ser på, forteller Wiseman.

– Se på spøkelser for eksempel: én av tre sier de har sett et spøkelse, men likevel kan ikke psykologien si noen ting om fenomenet, 100 år etter at faget ble etablert.

Men skeptikermiljøet er ikke bare opptatt av gjenferd, homeopati og auralesing.

– Skeptikere er egentlig bare folk som spør “Hvilke bevis har du for dette?”, påpeker Wiseman.

– I dét ligger for eksempel det å stille spørsmål ved det politikerne sier. Ta for eksempel den stadige terpingen blant britiske politikere om at pornografi er skadelig – hvor er beviset for det? Det samme gjelder for dataspilling blant ungdom. Du kan ikke bare si at ”det er farlig for barna våre”, uten å underbygge den påstanden med reelle, vitenskapelige fakta.

Synsk? Ikke med riktig metodikk

Noen klassiske skeptikertema begynner sakte, men sikkert å bevege seg inn i mainstream-vitenskapen, forteller Wiseman. Det gjelder for eksempel undersøkelser av dietter og slankeprogrammer.

Andre tema, som hjemsøking eller synskhet, forblir utenfor de akademiske sirkler. Men Wiseman mener disse også kan undersøkes på en vitenskapelig måte. Du må bare finne rett vinkel for å angripe problemet.

Han forteller om én slik undersøkelse, der han, i samarbeid med skeptikeren James Randi, testet om en spådame faktisk var synsk:

– Problemet er at når et medium sier de kan se på en person og så fortelle deg alt om dem, så begynner de gjerne å prate med personen. Da tilpasser han eller hun alt det mediet sier til i sine egne liv. Mediene holder seg gjerne til vage utsagn og kommentarer, som vi alle kan få til å passe på en eller annen måte, påpeker han.

– Så vi fikk denne personen til å se på ti forskjellige personer, og så skrive ned beskrivelsen av dem på et ark. Så presenterte vi de beskrivelsene til personene, og ba dem gjette hvilken de trodde var om dem. Da unngår du det problemet.

– I praksis viste det seg jo at hun bommet totalt, forteller Wiseman.

– Helt forferdelig med selvhjelpsbøker

Wisemans bok ”Paranormalitet – Hvorfor vi ser det som ikke er der” lanseres på norsk i løpet av konferansen. Selv er han ferdig med det paranormale for en stund.

– Jeg er ekstremt interessert i selvhjelpsbøker for tiden. Jeg synes det er helt forferdelig at folk som har et reelt problem går inn i en bokhandel og kjøper seg en bok som skal løse problemene deres, uten at den boken på noen som helst måte er basert på beviselige fakta, sier han.

– Vi hadde aldri tillatt en slik tilnærming til medisiner– man kan ikke gå inn på et apotek og bli fortalt at ”nei, vi har vel ikke noe bevis for at noe av dette virker, men tro meg, ta den blå pillen”. Det ville vært galskap, men det er nettopp det vi gjør med psykiske problemer.

Wiseman mener det er store hull i psykologien, selv i den mest grunnleggende forståelsen av slike selvhjelpsbøker.

– Ta noe så enkelt som å samle en gruppe mennesker, gi dem tilfeldig valgte selvhjelpsbøker fra forskjellige sjangre og så, etter en stund, be dem om å snakke om erfaringene sine med dem. Det er ingen som har gjort selv en så enkel studie, påpeker han.

– Vi vet heller ikke noe sikkert om hvordan det å lese en selvhjelpsbok fungerer sammenlignet med det å gå i terapi, eller sammenlignet med det å snakke med en venn.

Ville ideer gir gjennombruddene

En slik tilnærming, der en forsker går inn og undersøker vitenskapelig noe han eller hun er lidenskapelig opptatt av, er ifølge Wiseman den beste oppskriften for å få frem virkelig banebrytende resultater.

– Veldig ofte blir forskere fanget opp i litt obskure hjørner av vitenskapen, og de bruker hele livet sitt på den ene lille tingen. Når du prater med dem, viser det seg imidlertid at de er lidenskapelig opptatt av noe helt annet.

Det kan være hva som helst, fra musikk til krimlitteratur til hesteveddeløp.

– Jeg tror de store gjennombruddene i vitenskapen som regel ikke kommer gjennom den klassiske, nitidige prosessen. Gjennombrudd kommer når noen gjør noe vilt og uventet fordi de har en annen interesse her i livet enn forskningen, og så forener de to, sier Wiseman.

– Det siste vi trenger er kalde og distanserte forskere som ser på arbeidet sitt fra en stor avstand. Vi trenger flere lidenskapelige forskere, avslutter han.