Klokka er tre-halv fire om natta. Idet utestedene stenger, velter berusede og høyrøstede gjester ut. Politiet får plutselig mye å gjøre.

Lovløsheten regjerer. Folk drikker og urinerer åpenlyst på gata.

Men om du blir tatt for slike forbrytelser, kommer blant annet an på hvilken politibetjent du møter. Mens noen lar mye passere, er andre allerede grundig lei fulle folk. De har lavere terskel for å kaste deg i arresten.

Hissigpropp i tjeneste

«Betjenten spør om navn og adresse på en lite hyggelig måte. Mannen har vanskelig for å stå oppreist, og han spør betjenten om han kan sette seg på fortauet. Betjenten skriker plutselig: «Nei! Gi meg navn og adresse», mens han tar tak i mannens jakke og stirrer ham strengt inn i øynene.»

Slik beskriver Kristin Buvik en politimann på nattevakt i Oslos gater. Forskeren har fulgt noen titalls politifolk på jobb i helgene i hovedstaden.

– Det er forskjell på politibetjentene som typer. Noen er mer hissige enn andre i møte med publikum. Mens noen tenker mest på forebygging, er andre ute etter å ta skurker, sier sosiologen ved Folkehelseinstituttet til forskning.no.

Politifolkene har også ulike syn på rollen sin. Buvik deler dem opp i reaktive og proaktive: De som først og fremst vil bevare orden og de som mener at det å overse mindre lovbrudd kan svekke tilliten til politiet.

Må velge sine kamper

Det kan altså være litt tilfeldig om du åker inn. I kaoset nattestid må politiet bruke skjønn, og en rekke forhold påvirker deres vurderinger. Et av dem er politibetjentens verdier og temperament.

Buvik har nylig tatt doktorgraden på håndtering av drikkekulturen i Oslos uteliv, med avhandlingen «Everybody is drunk. Street-level alcohol policy in Oslo».

Nettopp det at «alle» er fulle, gjør at politiet må prioritere. De er konstant underbemannet og har ikke kapasitet til å slå ned på alle mindre forbrytelser, som drikking eller urinering på offentlig sted.

Politiet må velge sine kamper, forklarer Buvik. Hun kaller dem bakkebyråkrater fordi de hele tida tar selvstendige avgjørelser på bakkeplanet om hvordan de skal håndheve – eller ikke håndheve – loven.

– De ønsker å løse situasjonen på lavest mulig nivå. De vil unngå å kjøre folk inn i arresten for småting, for det tar mye tid og ressurser, sier hun.

Har skylapper på

Politifolkene setter noen eksempler, de kan for eksempel be noen om å helle ut ølen de drikker på gata.

Men i mengden av mindre lovbrudd må de overse mange. De ønsker å være klare til mer alvorlige oppdrag.

«Jeg kjører med skylapper på. Det er mye drikking og urinering. Jeg føler at jeg ikke kan bruke tida mi på å håndtere det, fordi det ikke er så alvorlig som at noen blir slått ned et minutt etter», sier en politibetjent.

Andre forskere har også funnet at politiet er svært selvstendige i sine prioriteringer. De prioriterer oppdrag ut fra egne følelser og interesser, men er ikke alltid så flinke til å vite hvor de mest alvorlige hendelsene skjer.

Eldre orker ikke fylla lenger

Det er ikke bare politibetjentens personlighet som har betydning. Buviks funn kan tyde på at alder og erfaring også former beslutningene om å gripe inn.

Eldre politifolk ser ut til å gå fortere lei av fulle folk enn de nyutdannede. De snakker om at de skal ut og «lempe fyll», at de «jobber i en dyrehage».

De unge har mer tålmodighet, for de har ikke stått i de samme situasjonene i årevis.

«De yngre er motiverte. Når du blir eldre, orker du ikke fylla lenger», sier en som har jobbet i politiet en stund.

Samtidig liker de yngre i større grad action – de eldre tar gjerne rolige oppdrag i forebyggende arbeid.

• Les også: Adrenalin, action og heltestatus frister politistudentene

Politiet bestemmer selv

Fordi hun har snakket med så få, kan ikke Buvik si at politifolk generelt utvikler visse holdninger med alderen.

Hun fulgte noen titalls betjenter og intervjuet ti om deres vurderinger av situasjoner nattestid.

Forskeren satt bak i politibilen, gikk gatelangs med politifolkene og pratet med dem om det meste de gjorde. Det hun observerte fulgte hun opp i intervjuene.

Hun skildrer noen få politifolks hverdag. Men funnene hennes er interessante og stemmer overens med større undersøkelser, sier Silje Bringsrud Fekjær, professor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun jobber på samme prosjekt om utelivet i Oslo som Buvik, men de to forskerne samarbeider ikke.

– Politiet har et stort handlingsrom, og de gjør sine egne vurderinger. Hvordan politiarbeidet blir utført, har mye å gjøre med hvem politibetjenten er, sier Fekjær til forskning.no.

• Les også: Styres av magefølelsen i dramatiske situasjoner

Dirty Harry

Sammen med andre forskere gjennomførte hun en stor spørreundersøkelse blant politifolk. Der kom det fram at de har ulike holdninger til hvordan jobben skal gjøres.

– Noen, særlig yngre menn, er mer innstilt på å gjøre det som er nødvendig enn alltid å følge reglene til punkt og prikke, sier Fekjær.

Forskeren fant at politifolkene blir røffere i kantene etter hvert som de får erfaring. De nærmer seg den ukonvensjonelle filmkarakteren Dirty Harry, politimannen som gjorde som han ville.

Selv om det gjelder yngre menn enn i Buviks studie, er det først etter en tid i tjenesten at de utvikler disse holdningene.

Provoserer publikum

Spørreundersøkelsen sier ikke noe om hvorvidt politimenn med kort lunte er mer troende til å reagere med å arrestere folk.

Men Fekjær kjenner igjen de reaktive og proaktive politifolkene, de som helst vil roe ned situasjonen og de som vil «ta skurker».

I den svenske delen av prosjektet hun har vært med på, forteller politifolk at noen kolleger provoserer lovbryteren unødig. Dette så ikke Buvik. Hun tror det kan ha påvirket politiet at hun var med dem på jobb. På den annen side opplevde hun at de var ærlige da de snakket med henne. Kanskje de ikke var av typen som brukte unødvendig makt.

Uproft politi?

Politiinstruksen, reglene for hvordan politiet skal gjøre jobben sin, sier at politiet skal opptre rolig og behersket. De skal ikke forsterke en konfliktsituasjon. Men hva om politimannen er en hissigpropp? Er det profesjonelt å la temperamentet styre? Kan vi stole på et politi der behandlingen du får, avhenger av hvilken betjent du møter?

– De er bare mennesker, sier Buvik, som mener det er urealistisk at alle politifolk skal handle nøyaktig likt.

Det samme synes Fekjær.

Hun er mer bekymret fordi Buviks funn viser at behandlingen av publikum er avhengig av hva de har gjort tidligere.

Politibetjentene forteller at de har en magefølelse for hvem som kommer til å klare å oppføre seg i en situasjon og hvem som ikke gjør det. Når de kommer til et åsted må de raskt gjøre seg opp en mening om hvem som er «snille» og «slemme». Gjengangere slipper vanskeligere unna.

– Folk skal få en likeverdig behandling av politiet uansett hvem de er, sier Fekjær.

Snakker seg inn i arresten

Det er mye mer enn politimannens humør som bestemmer om det blir en reaksjon fra lovens lange arm eller ikke, fant Kristin Buvik: Hvor mange ansatte politiet har til rådighet den kvelden, hvor mange lovbrudd som skjer samtidig, hvor alvorlig lovbruddet er og hvordan folk oppfører seg.

En lovbryter kan fort snakke seg inn i arresten. Slik en ung mann gjorde etter å ha skjelt ut en av politifolkene Buvik intervjuet:

«Dette er ikke bra for blodtrykket mitt, la oss kjøre ham til stasjonen og arrestere ham», sa politimannen.

Selv små situasjoner kan eskalere og ende på politistasjonen. Har politiet bedt en fyr om å helle ut ølen og han har nektet, kan de ikke la være å følge det opp. Det handler også om hvor synlig politiets reaksjon er. De vil ikke at folk skal miste respekten for dem.

Særlig de eldre politifolkene ser ut til å ha fått nok av kverulerende fyllefanter. De yngre har større tro på at de kan diskutere med berusede.

Det har ikke lyktes forskning.no å få en kommentar fra politiet i Oslo.

Referanse:

Kristin Buvik: The hole in the doughnut: a study of police discretion in a nightlife setting. Policing and Society: An International Journal of Research and Policy, online 8. desember 2014. DOI: 10.1080/10439463.2014.989157. Sammendrag.