– Rusavhengige påfører store skader på seg selv, og ofte også andre. Mange av dem sier de angrer på at de har ført seg selv inn i situasjonen de er i, forteller Edmund Henden.

Han er filosof og forsker ved Senter for studier av rasjonell språklig og moralsk handling ved Universitetet i Oslo (UiO). Sammen med en psykolog og en samfunnsøkonom prøver han å forstå hvorfor mange rusmisbrukere fortsetter å ruse seg til tross for at de tilsynelatende ikke vil.

– Mange av teoriene som finnes nå er for dårlige. De er basert på urealistiske antakelser og anekdoter og får problemer når de prøver å forklare ulike sider ved avhengighet i det virkelige liv, mener Henden.

Null selvkontroll?

Ifølge Henden er det to tradisjonelle forklaringsmodeller knyttet til rusavhengighet:  

Den medisinske modellen ser på avhengighet som en hjernesykdom og en tvangsforstyrrelse. Rusbruken har ført til store endringer i hjernen og fjernet evnen til selvkontroll. Den rusavhengige har mistet viktige evner som frihet og rasjonalitet og kan derfor heller ikke holdes ansvarlig for egne handlinger.

Den andre modellen betrakter rusbruken som en moralsk svakhet. Det selvdestruktive atferdsmønstret kan ikke forklares ut fra tap av evner til selvkontroll, men tvert imot ut fra bevisste valg hvor kostnad vurderes opp mot nytte. Tilhengerne av denne modellen viser til at rusavhengige ofte klarer å slutte uten hjelp.

– Hvordan folk oppfatter årsakene til avhengighet, har betydning for hvordan man håndterer rusproblematikken i samfunnet. Det gjelder for eksempel straff og behandling, påpeker samfunnsøkonom Hans Olav Melberg, som er en del av forskergruppen.

Kan takke seg selv

I samarbeid med Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har forskerne spurt rundt 2000 nordmenn om hva de mener avhengighet er, hvilke årsaker det har, hva slags ansvar de rusavhengige selv har og hvilken hjelp de bør få.

– Resultatene viser at flertallet i befolkningen heller mot den moralske modellen. De fleste mente at årsaken til rusavhengighet ligger hos individet og ikke samfunnet, og de må selv ta ansvar for å slutte, forteller Melberg.

Prosjektet har også gjennomført en undersøkelse blant over 50 forskere som har skrevet vitenskapelige artikler om såkalt rasjonell avhengighet. Forskerne støttet ikke sykdomsmodellen, men kun få av dem mente det var gode nok bevis for at rusavhengige handler ut fra nytte versus kostnad.

En gyllen middelvei

Ifølge forskerne ved UiO ligger svaret midt imellom de to teoriene.  

– Vi mener den medisinske modellen har rett i at det er snakk om en form for skade i hjernen som påvirker evnene til selvkontroll og fører til gjentatt rusbruk til tross for negative konsekvenser, sier Henden.

– Men vi støtter også den moralske modellen i at det blir feil å si at de rusavhengige har mistet all selvkontroll og er som roboter. Det er mer riktig å si at selvkontrollen er svekket, og at det igjen påvirker kontrollen over vaner og gjør det vanskelig å bryte uheldige mønstre, fortsetter Henden.

Å få mer teoretisk kunnskap om og forstå mekanismene bak rusavhengighet har stor praktisk betydning, blant annet for behandlingsopplegg, mener forskerne.

Heroin som behandling

Et slikt behandlingsopplegg er heroinassistert behandling. Det innebærer blant annet utdeling av gratis heroin med det formål å skape et tryggere og mindre kriminelt liv for heroinmisbrukerne.

Heroinassistert behandling er omstridt, og 1. september konkluderte en rapport med at kunnskapsgrunnlaget ikke er godt nok for å innføre behandlingen i Norge.

Rapporten er et resultat av en konferanse om heroinassistert behandling som Forskningsrådet arrangerte i juni.

Forskning på slik behandling har flere etiske utfordringer. Blant annet er det usikkert om behandlingen gir reell rehabilitering og om den gjør helsevesenet medansvarlig for mulige negative konsekvenser av heroin bruk.

For Henden er det sentrale etiske problemet om heroinbrukerne som rekrutteres til denne typen forskning eller behandling, kan gi frivillig samtykke til å delta. For er de i stand til å si nei til gratis heroin, selv om de egentlig ikke ønsker å delta i studien?

– De heroinavhengige har i utgangspunktet selvkontroll nok. Men livssituasjonen deres begrenser oppfatningen av reelle valgalternativer, og det å si nei til gratis heroin kan være svært vanskelig for mange. Vi kan ikke bare anta at samtykket deres vil være frivillig. I så fall er dagens rekrutteringsordning til slike studier etisk problematisk, mener Henden.

Mer informasjon:

Forskningsrådets program Rusmiddelforskning (RUSMIDDEL)