– Vi må slutte å tenke at det er en defekt ved pasienten som gjør at vedkommende faller fra, sier Hanne H. Brorson. (Foto: Colourbox)
Å sørge for en bedre rusbehandling i Norge er en av regjeringens klareste målsettinger. En viktig del av dette er å hindre at pasienter faller ut av behandlingsopplegg.
Frafallsprosenten i rusbehandling er høy, men de som greier å gjennomføre et behandlingsopplegg klarer seg jevnt over bedre etterpå enn de som faller fra.
I rusforskningen finnes det ikke mangel på forskning på frafall. Så hvorfor har ikke all denne forskningen hjulpet flere til å gjennomføre rusbehandling?
Bortkastet forskning
Hanne H. Brorson og kollegaer ved Psykologisk institutt har gått igjennom 20 år med studier av risikofaktorer for frafall hos rusavhengige pasienter.
De sitter igjen med en god og en dårlig nyhet.
Den dårlige er at veldig mye av forskningen på frafall har vært bortkastet.
‒ Hovedfunnet er at de siste 20 årene med forskning nesten bare har handlet om forhold ved pasienten – alder, kjønn, utdanning, sivilstatus og lignende. Og når man leter etter årsaker til frafall blant disse faktorene, finner man med få unntak ingenting, sier hun.
– Det kan ha gått på bekostning av forskning på de faktorene som faktisk kan ha betydning.
Nesten ingen av studiene Brorson og kollegene har gått gjennom, har undersøkt om pasienten avbryter behandlingen på grunn av terapeuten eller behandlingsopplegget.
Den gode nyheten er at det sannsynligvis er nettopp her de avgjørende faktorene ligger, og i motsetning til pasientens kjønn eller alder, er det faktisk mulig å gjøre noe med behandlingsopplegget.
Må studere behandlingen
‒ Noe som ser lovende ut, men som det har vært forsket lite på, er det vi kaller allianse, sier Brorson.
Det kan sammenlignes med det å ha en god lærer: Mange kan huske en lærer de likte spesielt godt, fordi de likte måten læreren lærte bort stoffet på. Læreren hadde en evne til å formidle hvorfor dette var viktig, og elevene fikk inntrykk av at læreren ville en vel.
Sjansen var stor for at elevene fulgte ekstra godt med i disse timene og fikk noe ut av dem.
‒ Sånn er det også i behandling, sier forskeren.
Det er faktisk forsket mye på allianse hos andre pasientgrupper, men ikke hos ruspasienter. Innenfor rus har man i stedet vært opptatt av motivasjon.
– Forskjellen er at manglende motivasjon er noe man kan plassere hos pasienten, mens manglende allianse også handler om oss behandlere, sier Brorson.
Annonse
En annen opplagt ting forskerne mener man bør forske mer på, er selve behandlingsopplegget. Kan det være noe i behandlingen som øker faren for at pasienten avbryter?
Generell psykologisk forskning har vist at det er pasientens egen vurdering av behandlingen som har mest å si for om den blir vellykket eller ikke.
Til sammenligning spiller behandlerens vurdering liten rolle.
Pasienten vet best
‒ Terapeuter er generelt veldig dårlige til å identifisere hvem som får et godt utfall av behandling eller ikke. Det er en slags blindhet vi har, og det er naturligvis vanskelig å rette på feil når man ikke kan se dem, sier Brorson.
I følge henne viser det seg at hvis behandlerne først får beskjed om at behandlingen ikke går så bra, så er de veldig flinke til å finne alternative tilnærminger som gir bedre resultat.
Men da må de altså systematisk følge med på hvordan pasientene har det i behandling. Forskeren mener det gjøres mye for andre pasientgrupper, men lite innenfor rusbehandling.
Nettopp slik behandlingsforskning er Brorson selv involvert i nå. En gang i uken får pasientene hun følger tilgang til en datamaskin eller et nettbrett som de bruker til å svare på spørsmål om hvordan de har det.
Hvordan er symptomene deres, hva slags forhold har de til seg selv og andre, hvordan mestrer de hverdagen sin? Så brukes statistikk til å finne ut om det går bedre eller verre enn før.
‒ Noe av grunnen til at vi gjør dette, er at en vellykket behandling har visse kjennetegn, for eksempel at det skjer en stor endring tidlig i behandlingen. Hvis undersøkelsene viser at forløpet avviker fra dette mønsteret, så er det grunn til å endre på behandlingen, forklarer hun.
Helse eller moral?
Brorson spekulerer i om noe av grunnen til at forskning på rusavhengige har vært annerledes enn forskning på andre pasientgrupper, kan være at det først er de siste årene at rusavhengighet er blitt definert som et helseproblem.
Annonse
Tidligere har det vært mer vanlig å se på det som et moralsk og sosialt problem, og dermed noe rusmisbrukeren alene må ta ansvar for.
‒ Jeg tror det trengs et perspektivskifte. Vi må slutte å tenke at det er en defekt ved pasienten som gjør at vedkommende faller fra, og heller rette oppmerksomheten mot samspillet mellom pasient og behandling, sier Brorson.
