Norsk narkotikapolitikk hviler på en oppfatning om at problemet kan stenges ute eller løses, mens det faglige arbeidet også må ta opp hvordan vi best kan leve med problemene skapt av narkotikabruk.

Svanaug Fjær, forsker ved Rokkansenteret ved Universitetet i Bergen, la fredag fram sitt forskningsprosjekt “Kunnskapsbasert? Politikkutforming og kunnskapsleveranser i norsk narkotikapolitikk” på en konferanse i regi av Forskningsrådet.

Lite kunnskap

- Mange forhold som ligger til grunn for politikken burde i det minste undersøkes nærmere. Politikken har basert seg på viktige forutsetninger, for eksempel at tilbudet øker etterspørselen, at legalisering vil føre til mye større problem enn det vi har, og at straff fungerer avskrekkende.

- En hovedbegrunnelse for å holde på kriminaliseringen av bruk, er å bidra til normdanning i samfunnet, men vi vet ikke om det faktisk gjør det. Politikken har vektlagt at ungdommen er i fare, men graden av fare er vitenskapelig omstridt.

- Vi har lite samlet kunnskap om bruk av straff og sanksjoner i forbindelse med mindre narkotikasaker i Norge i dag, og hvilken betydning det har i livene til ungdommene det angår, sier Svanaug Fjær.

Mangfoldig praksis, ortodoks informasjon

På 1980-tallet ble lovgivningen i forhold til narkotikahandel dreiet i restriktiv retning i mange land, mens et fåtall, deriblant Norge, kriminaliserte bruk og besittelse.

Strafferammene for omsetning av narkotika økte på slutten av 1980-tallet. For noen år siden anbefalte et flertall i straffelovkommisjonen å avkriminalisere bruk, men politikerne fulgte mindretallet, blant annet med vektlegging på behovet for entydighet og klare signaler.

Vektleggingen på entydighet har også satt sterke rammer rundt prinsippene for forebygging og informasjon.

- Informasjonsstrømmen til offentligheten er fortsatt preget av at en må være entydig, og for eksempel ikke kan gjøre informasjonen kompleks. Holdningen styrte også 1970- og 1980-tallets behandlingspraksis, som la vekt på absolutt stoffrihet. Prosjektet var å rehabilitere hele mennesket til en anerkjent normaltilstand. Behandlingen i dag er mye mer mangfoldig.

Behandlingsmiljøene har akseptert behovet for medikamentell behandling, som metadon, og for å senke terskelen på en del tilbud til misbrukere. Holdningene har endret seg raskere enn noen hadde spådd. Man er mer nøkterne til målsettinger om total friskmelding, en aksepterer at behandlingsforholdet blir mye mer langvarig, og tror at det går å bli frisk og fungerende på mange ulike nivåer.

- Et slikt gradert bilde av måter man kan fungere på tror jeg er mer hensiktsmessig, sier Fjær.

Vanskelig forskerrolle

Det er lett for forskning på narkotikabruk å bli sugd inn i en felles problemforståelse der man blir avkrevd klare svar. Det har vært vanskelig å etablere en kritisk, uavhengig posisjon uten å bli mistenkeliggjort, mener Fjær.

- Det er veldig vanskelig for forskere å finne en annen type rolle enn å være handlanger til politikere. Stiller du spørsmål om premissene, får du motspørsmål om din faglige kvalifikasjon og din moralske konstitusjon. Dette trekket ved fagfeltet har holdt seg lenge, selv om det er blitt mindre tydelig de siste årene, sier Fjær.

Dette har gjort at det har vært vanskelig å få til forskning på rekreasjonsbruk av narkotika - omfang, hvordan folk mestrer og håndterer det, og hva som kan være god rekreasjonsbruk. Vi har også lite kunnskap som kan understøtte alternativer til dagens reguleringsmåter.

- Fordi det ikke finnes noen seriøs diskusjon om alternativer til dagens regulering av narkotika har vi ikke noe kunnskapsbasert strategi for hvordan vi eventuelt kan legalisere bruk og regulere. Jeg mener vi aktivt bør søke alternativer der vi tydeligere etablerer et skille mellom sosiale og psykologiske problemer og kriminell virksomhet.

Politikk er en øvelse i kompromisser, og det finnes ikke ressurser til å løse alle problemer, understreker hun.

- Narkotikaproblemet får mer politisk oppmerksomhet og spalteplass enn alkoholproblemet. Utsatte og utslåtte opiatmisbrukere er godt synlige og misbruket får dramatiske konsekvenser - de dør.

- Politikken er ikke rasjonell, men griper fatt i det opinionen bryr seg om. En veldig viktig målsetning for politikere er å ikke få skylden for noe. Større endringer kan få konsekvenser man ikke kan spå på forhånd. Det kan nok forklare at narkotikapolitikken framstår som uforandelig, avslutter Svanaug Fjær.

Svanaug Fjær la fram sitt prosjekt på avslutningskonferansen for Forskningsrådets program Helse og samfunn, i Oslo 9. desember 2005.