I følge en stortingsmelding skal vi tilrettelegge for egen bolig, investere i venner og sosiale nettverk og opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv. – Jeg vet ikke om jeg synes det er rørende naivt eller provoserende at det lages en reform som ber gamle folk om å skaffe seg venner, sier aldersforsker Bodil Hansen Blix.
(Foto: Siw Ellen Jakobsen)
Har gamle folk blitt den nye «generasjon prestasjon»?
Aldersforsker er lei av å høre at vi må ta større ansvar for vår egen alderdom.
Helseminister Ingvild Kjerkol sa i et intervju tidligere i år at gamle folk heretter må ta større ansvar for sin egen alderdom.
Årsaken til oppfordringen hennes er at vi i fremtiden vil få store utfordringer med kapasiteten i helsesektoren.
Bodil Hansen Blix mener at Kjerkols ord ikke var en fiks idé hun hadde kommet på helt av seg selv.
– Dette er en retorikk som griper om seg i hele samfunnet.
– Vi skal eldes med suksess
Blix er aldersforsker og professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.
De siste årene har hun tatt for seg en rekke stortingsmeldinger som handler om aldring. Dette fortalte hun nylig om på konferansen «Aldring i en ny tid» på Fornebu.
Når Blix leser disse dokumentene, finner hun et tydelig budskap:
– Vi skal eldes med suksess.
Å ta ansvar for egen alderdom er et mantra i flere av stortingsmeldingene. Det er ikke bare et mål i seg selv, men et middel for å sikre bærekraften til velferdsstaten.
Selvstendig og selvberga
Et av budskapene er at vi skal være fysisk aktive og holde oss friske. Det er ikke bare bra for den enkelte av oss. Det er også bra for velferdsstaten, for da vil vi ikke trenge helsetjenester.
Et annet budskap er at vi skal være selvstendige og selvforsynte når vi er gamle, mener hun.
I Perspektivmeldingen fra 2021 står det for eksempel: «Den offentlige ressursbruken vil avhenge av hvor godt de eldre er i stand til å ivareta seg selv sammen med familie og nærmiljø».
– Stort tydeligere kan det ikke sies. Folk må ta vare på seg selv, av hensyn til den offentlige ressursbruken. Igjen ser vi at dette presenteres som et individuelt ansvar.
Skaff deg venner!
Hva dette ansvaret består av, blir presisert reformen «Leve hele livet», forteller Blix.
Der står det blant annet at vi skal tilrettelegge for egen bolig, investere i venner og sosiale nettverk og opprettholde best mulig funksjonsevne gjennom et aktivt liv.
– Jeg vet ikke om jeg synes det er rørende naivt eller provoserende at det lages en reform som ber gamle folk om å skaffe seg venner, sier aldersforskeren.
Vær produktiv!
Et annet tenkt budskap i disse stortingsmeldingene er at vi skal være produktive når vi blir gamle, mener Blix.
– Ikke nok med at vi skal stå lenger i arbeid og holde gjennomsnittlig arbeidstid oppe. Vi skal også være aktive i frivillig sektor i alderdommen.
Og vi må for all del ikke bli passive mottaker av tjenester. Vi skal være aktive forbrukere av dem.
– Det er flere eksempler i disse meldingene på at tjenestene omtales som en blanding av coach og portvakter, som både skal maksimere egeninnsatsen til den enkelte og minimere kostnader til tjenestene.
Dette er en retorikk som er hentet direkte fra markedslogikken, mener Blix.
Mye handler om flaks og gener
Det er vanskelig å motsi at aktivitet, produktivitet, selvstendighet og valgfrihet er fine ting.
Problemet er bare hvis dette blir et moralsk imperativ som gamle mennesker må etterleve, mener professoren.
– For mange gamle går det helt fint å følge myndighetens oppfordringer. De lever aktive liv og har en enebolig de kan selge og kan kjøpe seg en leilighet med livsløpsstandard. Og de har venner, familier og nettverk.
Men vi må ikke glemme dem som ikke har forutsetning for å eldes med suksess. Vi har ulike forutsetninger til selv å «ta ansvar», mener hun.
– Jeg blir oppgitt over at det er mulig å tro at sykdom og funksjonshemning er noe du kan kontrollere selv. Som om sykdom og funksjonsnedsettelser nødvendigvis er et resultat av dårlige valg og dårlig innsats. Det handler faktisk ganske mye om flaks og gener, sier hun.
Enorm variasjon
Gamle mennesker er minst like forskjellige som andre folk. Derfor er det absurd å snakke om dem som en gruppe, mener Blix.
Dette bekrefter også Geir Selbæk. Han er professor ved Universitetet i Oslo og forskningssjef ved Nasjonal kompetansetjeneste for aldring og helse.
På den samme forskningskonferansen holdt han et innlegg hvor han blant annet fortalte om den såkalte Dunedin-studien.
Forskere har fulgt over 1.000 barn fra Dunedin i New Zealand og sett hvordan de har utviklet seg siden 1970-tallet. Dette er en av de mest ambisiøse studiene av menneskets utvikling som noen gang har blitt satt i gang. Målet er å følge deltakerne gjennom et helt liv.
25 års forskjell
I en av studiene har forskerne målt forskjellen mellom kronologisk og biologisk alder blant deltakerne. De fant betydelige forskjeller mellom folk som var like gamle.
For en 70-åring er det opptil 25 prosent variasjon i biologisk alder, forteller Selbæk.
– Dette understreker hvor urettferdig det blir å bruke kronologisk alder når man skal vurdere hvor mye folk er i stand til å bidra med i samfunnet. For eksempel når det gjelder pensjonsalder, mener han.
Store sosiale forskjeller
Helsedirektør Bjørn Guldvog var også inne på dette med ulikhet i sitt foredrag under konferansen.
– Selv om mye tyder på at vi vil leve lenger med bedre hele, er vi fortsatt ikke i mål når det gjelder reduksjon av lidelser som diabetes, overvekt og fedme. Andelen med psykiske lidelser og ensomhet går ikke ned, sa Guldvog.
For mange av disse lidelsene er det fortsatt stor sosial ulikhet. Selv om vi har hatt markert nedgang i hjerteinfarkt og hjerneslag de siste årene, er det fortsatt store sosiale ulikheter også i disse lidelsene.
De fleste lever alminnelige liv
Bodil Hansen Blix sier at hun blir oppgitt over at også alderdommen gjøres til et livsområde som vi skal ha suksess på.
– Det er skrevet mye om at dagens ungdom er «generasjon prestasjon». Men jeg er fristet til si at det er jammen de gamle også.
På den ene siden fremstiller vi gamle som en bølge som skyller inn over oss og skaper en krise. Men på den andre siden fremstilles gamle som vellykkede mennesker som skal konkurrere om å bli Norges sprekeste pensjonist, mener hun.
– De aller fleste befinner seg ikke i noen av disse ytterlighetene. De fleste lever ganske alminnelige, men veldig forskjellige liv.
