Homo florensiensis dukket opp denne uken, og fikk berettiget oppmerksomhet, ikke bare her på forskning.no, men også i aviser som normalt ikke synes forskning er morsomt.

Hvilket selvsagt er strålende, selv om vi nå må leve med at VG kaller ham en “hobbit”.

Det er uansett nå tid for spekulasjoner. I følge BBC og Cris Stringer (en mann med høy troverdighet i slike saker) er arten nå plutselig blitt 6 000 år yngre enn det vi meldte tidligere i uka, og hvem vet hvor lenge han egentlig fantes før han forsvant.

Øya han - eller hun, for individet som ble funnet var en kvinne - ble funnet på, ble lagt øde av et vulkanutbrudd for 12 000 år siden. Hvis dette var det eneste sted arten levde, kan det godt ha betydd slutten.

På den annen side: Øya Flores har aldri hatt fastlandsforbindelse, Homo florensiensis må altså ha nådd den ved hjelp av båt. Dette i seg selv er nokså sensasjonelt. Vi har hittil trodd at sjøfart var langt utenfor yteevnen til Homo erectus, som man tror den lille mannen stammet fra.

Men hadde de evnen til å reise på sjøen, kan det godt være at de også fantes på andre øyer i området.

Det kan være årsaken til at det i dag finnes muntlige overleveringer, legender, om små folk på øya. Ebu Gogo blir de kalt, de skal ha vært hårkledde, små og snakket sammen med en form for uforståelig mumling.

Når BBC videre forteller at den siste historien om møter med Ebu Gogo bare er 100 år gammel, våkner kryptozoologen i meg.

Noen av leserne husker kanskje at jeg omtalte Orang penek, den avskyelige skogmannen for tre eller fire uker siden. Historiene om han er mange, og fra samme område som de nå har funnet Homo florensiensis. Den jeg refererte, var om to britiske amatører som mente å ha funnet fotspor og hårrester i jungelen vest på Sumatra.

Hvis dette stemmer, og skogmannen er mer enn bare en eldgammel overlevering? Nei, jeg tør ikke tenke tanken helt ut. Verden er aldri SÅ morsom.

Når BBC også trekker inn irske historier om småfolk, trekker de vel strikken litt langt?

Fredspris, AIDS - og bushmeat

I august skrev jeg om problemene med bushmeat i denne spalten. Folk dreper aper, antiloper, elefanter, slanger etc., og spiser dem. Dette er farlig for truete arter, vi snakker om fem millioner tonn kjøtt, og det er farlig for folk: De kan få HIV.

Saken ble aktuell igjen denne uken, da det viste seg at tonnevis av ulovlig bushmeat smugles inn i Storbritannia årlig.

En amerikansk forsker har undersøkt 1 000 afrikanske jegere, og har funnet HIV-liknende retrovirus i flere av dem.

Det var antagelig slik HIV gjorde overgangen til mennesker, sier forskeren: Folk spiste aper, ble smittet.

Som et lite apropos til årets fredsprisvinner, som mener HIV er de hvites forsøk på å utrydde afrikanerne.

Øynenes opprinnelse

Insekter og mennesker har to grunnleggende ulike typer øyne. Insektenes fasettøyne baserer seg på såkalte rhabdomeriske fotoreseptorer, våre øyne på cilierte. De er helt forskjellig bygd opp.

Spørsmålet har dermed vært om øyet utviklet seg én eller flere ganger opp gjennom utviklingshistorien. Vi har ingen problemer med å forestille oss at det hele startet med en lysømfintlig celle i huden, for så å utvikle seg videre derfra.

Men hvor mange ganger skjedde dette, altså?

Vi vet fremdeles ikke svaret, men en artikkel i Nature forteller nå om en marin orm, Platynereis dumerilii, som har begge typer lysmottakere, både de vi finner hos insekter og andre virvelløse dyr, og de vi finner hos oss (og hos for eksempel blekksprut, som ser ut til å ha utviklet et menneskeliknende øye uavhengig av oss).

Kan dette være et indisium på at øyet utviklet seg bare én gang? Kanskje.

Nebbdyrets sexavvik

Som om nebbdyret ikke var merkelig nok fra før: Eggleggende, med pels, nebb og melkekjertler. Nå har forskerne funnet at denne arten også går sine egne veier når det gjelder kjønnslivet.

Vanligvis bestemmer pattedyr avkommets kjønn på følgende måte: Vi har to kjønnskromosomer, X og Y. I mors eggcelle er det to X-kromosomer, kombinasjonen XX, som betyr hunn. I fars sædcelle er det et X- og et Y-kromosom, kombinasjonen XY, som betyr hann.

Når sædcellen når fram til eggcellen, og befrukter denne, deler kromosomparene seg - de to Xene skiller lag, og det samme gjør fars X og Y. Deretter slår de seg sammen igjen - en fra far og en fra mor - men bare til ett par, de andre kromosomene blir til overs. Resultatet XX betyr en datter, XY betyr en sønn.

Hvis du tegner det opp og setter piler mellom dem, ser du at det er like stor sjanse for begge deler. Det er derfor vi har 50 prosent menn og 50 prosent kvinner i verden.

Nebbdyret er for sikkerhets skyld utstyrt med hele ti kjønnskromosomer. Kombinasjonen XXXXXXXXXX gir et hunndyr, YYYYYYYYYY gir et hanndyr.

Dyret har fremdeles bare to kjønn (i motsetning til for eksempel enkelte slimsopper, som har 12!), men systemet er likevel uvanlig, og forskerne lurer på hvorfor det har utviklet seg slik.

Nebbdyret tilhører den lille gruppen kloakkdyr, en gruppe som skilte lag fra andre pattedyr (pungdyrene og oss, de placentale pattedyrene) for mange, mange millioner år siden. I den ene enden av nebbdyrets kjønnskromosomer synes forskerne de ser likhetstrekk med kjønnskromosomene til fugler.

Hva kan vi slutte av dette? At vi må slutte å basere for mange evolusjonære antakelser på genetikk alene? Eller at opprinnelige pattedyr hadde kjønnskromosomer som liknet fuglene - og dinosaurene?

Bare for å minne om det: Pattedyr er en eldgammel dyregruppe som oppsto før dinosaurene tok sine første skritt, og som foreløpig har overlevd dem med 65 millioner år. Vi stammer fra pattedyrliknende reptiler, og eventuelle likheter i kromosomene må stamme fra felles stamformer.

Fiks ferdig fugl

Vi plukker med oss et par andre evolusjonssaker før vi tar helgen: Et 121 millioner år gammelt kinesisk fossil av en fuglunge gir hint om fuglenes utvikling.

Ungen ble funnet sammenkrøpet inne i egget sitt - med komplett fjærdrakt.

Dette tydes dit hen at fuglen ble født nesten fiks ferdig, og kanskje kunne fly kort tid etterpå.

Dagens fugler følger to strategier i så måte: Procoicale fugler, som ender, høns og struts, føder unger med fjær. De klarer seg godt etter kort tid. Andre, såkalt altrikale fugler - som de fleste småfuglene - føder nesten nakne unger som krever mye stell de første ukene. De har ofte beskyttede reder hvor ungene trygt kan vokse seg store og sterke før de begir seg ut i verden.

Dette nye kinesiske funnet antyder at endene og hønsenes strategi kanskje var den opprinnelige, og at intenst barnepass er noe som har utviklet seg etter hvert.

Dinosaurene i god form da de døde

Jeg nevnte så flott for noen avsnitt siden at vi pattedyr oppsto før dinosaurene - og har overlevd dem.

Det stemmer, men så hadde Tyrannosaurus rex og gutta fryktelig uflaks, også da!

I følge New Scientist (16. oktober) ble ikke dinosaurene utryddet da deres karriere var på hell, slik mange har ment fram til nå, og slik du for eksempel kunne høre det i BBC-serien “Walking with dinosaurs” som NRK viste for få år siden.

Paleontologen David Fastovski har studert mangfoldet av dinosaurer på slektsnivå (Altså ikke arter, men slekter. Hos mennesker er for eksempel Homo en slekt, og vi er den eneste arten. Det fantes imidlertid andre menneskeslekter tidligere, som Australopithecus), og konkluderer at dinosaurene ble revet bort mens de var helt på høyden.

Dinosaurene oppsto for 230 millioner år siden og forsvant for 65 millioner år siden, sannsynligvis på grunn av en kombinasjon av et meteornedslag i Mexico og ekstrem vulkanisme i India.

Mange, som undertegnede, har i tillegg ment at de hjalp til litt selv også. De ble færre og færre.

Det kan fremdeles godt hende at det er tilfelle, telt i antall arter. Men antallet slekter var meget høyt - og det er et tegn på vitalitet. Ulike slekter har ulikt levesett - og gruppen som sådan burde da være bedre beskyttet mot å bli utryddet.

Ved overgangen jura-kritt var det 40 forskjellige slekter dinosaurer (som hver kunne ha mange arter), ved slutten av kritt teller vi 245, sier Fastovski.

Men det hjalp tydeligvis ikke?