Siden sultkatastrofen midt på 1980-tallet har Etiopia levd i en konstant underskuddssituasjon når det gjelder mat. Landet har derfor vært avhengig av løpende nødhjelp for å unngå nye, omfattende katastrofer.

Svein Ege er førsteamanuensis i sosialantropologi, og har hatt Etiopia som sitt spesialfelt gjennom hele forskerkarrieren. Han mener at den etiopiske bondens funksjon i den lokale økonomien ofte mistolkes.

Karrig landskap

- Flertallet av etiopiske bønder mangler okser og er avhengige av andre for å få pløyd jorden sin. Den rådende modellen er å se på dette i et klasseperspektiv, altså at bønder med oksepar utnytter folk uten egne trekkdyr. I virkeligheten er de fattige jordeierne, som ofte er kvinner, eldre eller syke, helt avhengig av de aktive bøndene med okser for i det hele tatt å overleve, sier Ege.

Han mener at dersom man ikke fullt ut ser og verdsetter de aktive bøndenes funksjon, kan det gjøre at matproduksjonen forverres ytterligere. Dette er en viktig bakgrunn for den etiopiske krisen.

Klassesamfunn?

En bonde som eier to okser, defineres som rik. Med to okser kan han pløye åkerlappene til dem som mangler trekkdyr, i tillegg til sin egen. Som motytelse tilfaller halvparten av kornet ham.

- Ifølge tradisjonell klasseanalyse defineres dette som utnytting. Man tenker at eieren av åkerlappen fratas halvparten av maten som produseres, sier Ege.

- Men om man hadde satt dette inn i et virkelig klassesamfunn, kunne man spurt: Når en leilending pløyer storbondens mark med sine egne trekkdyr, og får halvparten av kornet som betaling - hvem er det da som utnytter hvem? Og hvordan kan leilendingen overleve under disse vilkårene?

Eksemplet viser nødvendigheten av å se nærmere på egne forestillinger om hva som foregår, mener Ege.

Rettferdig reform

Da Etiopias keiser Haile Selassie ble styrtet og regimet til oberst Haile Mariam Mengistu overtok i 1974, ble en omfattende jordreform satt i verk. Ege karakteriserer dette som antakelig den mest rettferdige jordreformen i menneskehetens historie. Ikke fordi den var perfekt, men fordi det er vanskelig å se noen som har vært bedre.

- Man registrerte alle husholdninger med medlemmer og jordstykker. Så fant man en fordelingsnøkkel for hvor mye jord den enkelte husholdning skulle ha, forteller han.

Jorda ble deretter i prinsippet delt med like stor andel per person, kvinne som mann, barn som voksen. Samtidig ble arealet delt i tre kategorier - jord som var nær boligen, og derfor kunne gjødsles, samt én god og én dårlig åkerlapp et godt stykke unna.

- Alt dette ble gjort gjennom lokale komiteer og fungerte svært godt, sier Ege.

Kløkt, helse og viljestyrke

Svein Ege har inngående kjennskap til levekårene på den etiopiske landsbygda, og tror ikke det er mulig å forestille seg hvilket hardt liv disse menneskene lever.

- At de fattigste sulter, kan vi nok forstå. Men det enorme slitet som ligger bak den relative “rikdommen” til dem med to okser, er lett å glemme. Det kreves kløkt, god helse og en enorm viljestyrke, sier han.

Kvinneslit

Kona arbeider i og rundt huset. Hun er først oppe og sist i seng. Bonden må bære plogen og drive fram oksene, kanskje til et jordstykke langt oppe i fjellsida. Når de lykkes, har de mat hele året. Men også for dem er sultperioder en normal del av livet. Barnas framtid er kanskje det man helst ikke snakker om.

- Den etiopiske bondens liv er i praksis et underskuddsforetak. Han har for lite jord til seg selv, og pløying av andres jord til halvparten av overskuddet er nødvendig - men lønner seg egentlig ikke. De fleste har det slik. I sum blir dette for lite, og derfor er Etiopia permanent, og i økende grad, avhengig av nødhjelp fra utlandet, slår Ege fast.

Klassisk sultområde

På mange måter representerer Etiopia et klassiske sultområde, ved at den mer eller mindre permanente hungersnøden her ganske enkelt skyldes for mye folk på for lite matjord - og ikke konflikter eller politiske forhold.

Og det ser ikke ut til å bli bedre. Det finnes ingen enkle løsninger, og etter den store sultkatastrofen for over 20 år siden er strukturproblemene bare blitt verre. Det brukes store ressurser på å flikke på symptomene, men landet har nå langt flere avhengige av nødhjelp enn i 1985.

I gode år sulter fem millioner

- Så lenge Etiopias bønder vesentlig dyrker korn, vil det være sult, ganske enkelt fordi mange områder er lite egnet for korn. Selv i et godt år er mer enn fem millioner bønder avhengig av nødhjelp for ikke å sulte i hjel, forklarer Ege.

- Den langsiktige løsningen ligger i å få folk ut av kornjordbruket, for eksempel ved at de stimuleres til å dyrke andre vekster som kan selges til såpass gode priser at man får råd til å kjøpe seg mat. Grønnsaker, frukt, og ikke minst trær (snarere enn skog) er langt mer lønnsomt enn korn.

Tilliten som forsvant

Men verken myndigheter eller bistandsorganisasjoner har ført en produksjonsfremmende politikk i landet, oppsummerer Ege. Han viser til et eksempel fra tidlig nittitall:

- Etter Mengistus fall tok bøndene seg til rette og meiet ned mye skog på statlige prosjekter. Dette ble sett på som et problem, men var det beste som noen gang skjedde med disse prosjektene, av mange grunner. Det viktigste var at folk oppdaget at trær kunne hogges og at trær var meget lønnsomme.

Populær treplanting

Kort tid etter var treplanting så populært at folk til og med begynte å stjele planter fra hverandre. Men så slo myndighetene ned på dette, og forlangte at man måtte søke regionale myndigheter for å få lov til å hogge, og selvfølgelig betale en høy avgift til staten.

- Dermed forsvant tilliten i systemet, og bøndene gikk bort fra skogplanting. Det var å rykke tilbake til start.

Gammel stat

Etiopia er en av verdens eldste nasjonsstater og den eneste afrikanske staten som aldri har vært kolonisert. Etiopias dype historie og eldgamle sivilisasjon har gitt landet en spesiell plass i akademia, av grunner som ikke alltid kommer til syne i dagens hektiske mediebilde, forteller førsteamanuensis Harald Aspen.

- Etiopia har vært preget av kriser, konflikter og katastrofer de siste tiårene. Likevel er det forhold knyttet til menneskehetens evige spørsmål, ja sågar menneskehetens opprinnelse, som har vært den vedvarende grunnen til at Etiopia har vært et spesielt forskningsområde på en bred front, sier han.

Dette er også bakgrunnen for en lang tradisjon blant verdens “etiopianister” (forskere med Etiopia og etiopiske forhold som sine spesialfelt), nemlig den internasjonale Etiopia-konferansen som i år arrangeres for 16. gang, ved NTNU i Trondheim, i perioden 1.-6. juli.