Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Stipendiat og sosialantropolog Samwel Ntapanta har gjennom sine feltstudier fått innpass i en verden som de færreste av oss engang visste eksisterte. Blant annet har han vært på jobb med innsamlere i Dar-es-Salaam i Tanzania.
Stipendiat og sosialantropolog Samwel Ntapanta har gjennom sine feltstudier fått innpass i en verden som de færreste av oss engang visste eksisterte. Blant annet har han vært på jobb med innsamlere i Dar-es-Salaam i Tanzania.

Forskere sikrer bevis på skadelig elektronisk avfall

Forskningsprosjektet AnthroTox samler krefter fra natur- og samfunnsvitenskap for å kartlegge skadevirkningene av elektronisk avfall på miljø og helse.

Publisert

Ola Nordmann har et hjerte som banker for elektronikk. Stor kjøpekraft, teknologisk nyvinning og høyfrekvente skifter i trendbildet skaper et strømmende tilsig av nye produkter på det norske markedet.

Samtidig varer mobiltelefonene, nettbrettene og vaskemaskinene stadig kortere.

Planlagt foreldelse ble et begrep allerede med den amerikanske finansmannen Bernard Londons pamflett Ending the Depression Through Planned Obsolescence (1932). Under den økonomiske krisa på trettitallet fikk den amerikanske regjeringen råd om å åpne for lovlig foreldelse av forbruksvarer. Gjenstander som tidligere kunne vare i generasjoner, begynte å gå i stykker på noen år.

Forbruk gir avfall

Tall fra 2016 viser at Norge innehar en lite flatterende posisjon i verdenstoppen hva angår elektrisk og elektronisk avfall, såkalt ee-avfall, selv om Miljødirektoratet rapporterer om en nedgang fra 28,5 kilo per nordmann i 2016 til 24,4 kilo i 2018.

Den ferske Brennpunkt-dokumentaren Søppelsmuglerne bekrefter mistanken som en internasjonal studie antydet allerede i 2018: Mye av det norske ee-avfallet havner på avveie. Brukte biler brukes som emballasje i transporten av tonnevis med forkastet elektronikk, skjult og ulovlig eksportert, til land i Afrika. Her videreselges de avlagte datamaskinene, kjøleskapene og hårfønerne på bruktmarkeder, hvis ikke gjenstandene demonteres og utvinnes for enkeltkomponenter og metaller.

Forskningsprosjektet AnthroTox befinner seg midt i begivenhetens sentrum. Som en del av den tverrfaglige satsingen UiO: Livsvitenskap, har antropologer, toksikologer og kjemikere gått sammen om å undersøke de miljømessige, sosiale og politiske konsekvensene av ee-avfall, på tvers av samfunn og økosystemer.

Marked i Dar-es-Salaam.
Marked i Dar-es-Salaam.

Feltarbeid gatelangs

Stipendiat ved Sosialantropologisk institutt, Samwel Ntapanta, er nylig kommet tilbake fra feltarbeid i Tanzania, hvor han har levd tett på dem som finner sitt levebrød i elektronikken vi i Norge har avskrevet som søppel.

Ntapanta har vandret gatelangs med avfallsinnsamlerne, jobbet i verkstedene som bearbeider råmaterialene og på den måten fått innpass i en verden som de færreste av oss engang visste eksisterte.

– Selv om mange av de jeg snakket med visste at de ville bli syke av jobben sin, mangler håndfast kunnskap om miljøgiftene elektronikken inneholder, sier Samwel Ntapanta.
– Selv om mange av de jeg snakket med visste at de ville bli syke av jobben sin, mangler håndfast kunnskap om miljøgiftene elektronikken inneholder, sier Samwel Ntapanta.

Ntapanta forteller om en vanlig dag i Dar-es-Salaam:

– Etter å ha drukket en kopp kaffe med innsamlerne om morgenen trasket vi av gårde ved åttetida. Med oss hadde vi en høyttaler hvor vi annonserte at vi kjøpte ødelagt elektronikk. Folk tok med tingene sine ut på gata og solgte unna veldig billig. På én dag kunne vi gå tolv til femten kilometer. Tralla ble fullastet. På kvelden gikk vi til verkstedet, hvor de som drev med reparasjonsarbeid sikret seg deler de trengte til sitt arbeid neste dag. Andre ville kjøpe aluminiumsrammene til hvitevarene for å kunne lage keramikkovner. Noen ville utvinne kobber fra ledningene vi hadde samlet inn. En type agenter tok alt det som var igjen, forklarer Ntapanta.

Stipendiaten forteller at disse agentene lastet restene av elektronikk og hvitevarer på en stor lastebil og kjørte til et regulert smelteverk, hvor armeringsjern ble produsert.

Ved én anledning fikk Ntapanta være med på en leveranse. Han kan fortelle om vakter med våpen som skulle sørge for å holde uvedkommende ute.

– Jeg måtte kle meg ut som lastebilsjåfør. Vi snakker sosialantropologi «under cover», sier Ntapanta.

Uoversiktlig bransje

Verkstedene som Ntapanta gjorde sitt feltarbeid ved, er ikke anerkjent av myndighetene i Dar-es-Salaam. Innehaverne betaler heller ikke skatt. Denne typen uregulerte virksomheter er utbredt i Tanzania, ifølge stipendiaten.

– Det er umulig å oppgi hvor mange som faktisk er involvert i avfallshåndteringen. Fortrinnsvis fordi bransjen er såpass uformell. Aktørene er spredt ut over hele byen. Jeg besøkte bare noen av dem, men det er tusenvis av slike verksteder. Selv om mange av de jeg snakket med visste at de ville bli syke av jobben sin, mangler håndfast kunnskap om miljøgiftene elektronikken inneholder, sier han.

Medisinsk antropolog Peter Mangesho ved National Institute for Medical Research i Tanzania har lokalt veiledet stipendiatene fra AnthroTox-prosjektet.

Mangesho har tilrettelagt for kontakt med andre forskere på feltet i Tanzania, sykehus og leger, i tillegg til å sette stipendiatene fra Norge i forbindelse med NGO-er som forsøker å formidle kunnskap om miljøgifter og avfallshåndtering til både arbeidere og politikere. NGO (Non-Governmental Organization) er en samlebetegnelse på frivillige, ikke-statlige organisasjoner.

– NGO-ene vi snakket med har etterlyst beviser på at ee-avfall er et problem. Med vår forskning kan vi gi dem disse bevisene. Deretter blir utfordringen hvordan man redistribuerer informasjonen, slik at de involverte forstår den. Det har vært vanskelig, fordi en del av dataene fra forskningen vår kan tenkes å skape panikk, sier Mangesho.

Medisinsk antropolog Peter Mangesho ved National Institute for Medical Research i Tanzania har tilrettelagt for kontakt mellom norske og andre forskere på feltet i Tanzania.
Medisinsk antropolog Peter Mangesho ved National Institute for Medical Research i Tanzania har tilrettelagt for kontakt mellom norske og andre forskere på feltet i Tanzania.

Bidrar til innsikt

I regi av AnthroTox-prosjektet er det i Dar-es-Salaam blitt samlet inn en rekke prøver fra luft, jord og sedimenter.

Stipendiat ved Kjemisk institutt, Maja Nipen, har analysert datamaterialet. Hun har spesielt sett på et utvalg stoffer som i produksjonen blir inkludert i elektronikk for å fylle spesifikke funksjoner, men som kan ha problematiske egenskaper når de havner i miljøet. Et eksempel er bromerte flammehemmere, som sørger for at de elektroniske produktene ikke tar fyr. Flammehemmerne brytes ikke ned når de havner i miljøet og kan være giftige.

– De organiske stoffene jeg forsker på er flammehemmerne PBDE som nå er regulert og nye flammehemmere som ofte er erstatningsstoffer for PBDE. Jeg ser også på den gamle industrielle miljøgiften PCB og klorparafiner som ofte blir brukt som erstatning for PCB. I tillegg til disse organiske miljøgiftene fins det en rekke potensielt giftige metaller i elektronikk som jeg også er interessert i, sier Nipen.

Prøvene er ennå ikke ferdigbehandlet, men miljøkjemikeren kan avsløre foreløpige resultater fra en sedimentkjerne hentet fra et elvesystem i Dar-es-Salaam.

Prøvetakingsmetoden baserer seg på at sedimenter avsetter seg på en regelmessig måte, slik at forskerne får et slags arkiv av gammel forurensning nedover i leiren på elvebunnen.

– Vi kan se at gamle miljøgifter har en nedadgående trend i Tanzania, en liknende trend til hva vi ser mange steder på den nordlige halvkule. For miljøgifter som har blitt regulert nylig, ser vi ikke tilsvarende trend, her er kurven fortsatt økende.

– Trenden er også økende for miljøgifter som ennå ikke er regulert. Spesielt klorparafiner finner vi i mye av i øvre lag av sedimentkjernen, sier Nipen.

Isbjørn med mobil i magen

Men miljøgiftene fra ee-avfallet forsvinner ikke bare ned i bakken. Stoffene som Maja Nipen har studert er såkalt semiflyktige. Ved høyere temperaturer vil semiflyktige stoffer kunne gå over i gassfase og dermed lettere forflytte seg. Generelle vindmønstre vil så transportere miljøgiftene mot Arktis på den nordlige halvkule og Antarktis på den sørlige halvkule.

Når miljøgiftene kommer til kaldere strøk, vil de lettere kondensere, slik at de vanskelig kan forflytte seg igjen. Dette kan føre til en oppsamling av miljøgifter i disse områdene.

– Det er særlig dyrene lenger opp i næringskjeden har fått påvist nokså stor konsentrasjon av stoffer som ikke har sitt naturlige utspring i den polare regionen. Satt på spissen, kan vi se for oss at en isbjørn har i seg restene av en norsk mobiltelefon, prosessert et sted i Afrika, sier Nipen.

Stipendiat ved Kjemisk institutt, Maja Nipen har analysert prøver samlet inn fra luft, jord og sedimenter.
Stipendiat ved Kjemisk institutt, Maja Nipen har analysert prøver samlet inn fra luft, jord og sedimenter.

Kreftfremkallende

Stipendiat Ane Haarr ved Institutt for biovitenskap kan fortelle hvordan miljøgiftene hopes opp i fisk og grønnsaker, som gjennom matveien kan påvirke mennesker.

Toksikologen har studert hvordan giftene tas opp i organismer direkte gjennom sine omgivelser eller via føde, samt hvordan ulike stoffer oppfører seg i et nettverk av næringskjeder.

I Haarrs forskning er utgangspunktet at fisk og sjømat er en viktig eksponeringskilde for mennesker. Vi blir det vi spiser, også når det kommer til giftige substanser fra ee-avfall.

Ane Haarr dissekerer fisk i Dar-es-Salaam.
Ane Haarr dissekerer fisk i Dar-es-Salaam.

– PCB er et svært persistent stoff som kan akkumulere i menneskekroppen og lagres i fettvev. Siden det brytes så sakte ned, kan man fortsatt måle høye nivåer av PCB i mennesker og dyr til tross for at det har vært forbudt å produsere og bruke i flere tiår, sier Haarr.

Ved inntak enten gjennom direkte eksponering – som ved verkstedene i Dar-es-Salaam – eller indirekte – gjennom blant annet sjømaten vi spiser – kan miljøgiftene fra elektroniske produkter være svært helseskadelige.

– Noen typer PCB.er er mer giftige enn andre, men generelt er PCB-er kreftfremkallende. De kan ha effekter på hormonsystemet, stoffskifte- og immunsystemet, og også ha effekter på tidlig utvikling hos barn, dersom mor er eksponert for PCB-er under graviditeten, sier Haarr.

I de nye stoffene som produseres, er industrien pålagt å unngå miljøgiftene vi allerede kjenner til. Like fullt er det mulig at de nye bromerte flammehemmerne, og også de klorerte flammehemmere, har liknende effekter som de gamle. De produseres tross alt for å ha oppfylle de samme funksjonene.

– Her blir ofte forskningen hengende litt etter industrien, sier Haarr.

– Det kan ta tiår fra et stoff blir målt i miljøet, til man kan vise at det har negative effekter og til det blir regulert eller forbudt, sier hun.

Fra hva til hvorfor, og tilbake igjen

På sitt kontor i Eilert Sundts hus er Samwel Ntapanta i full gang med å bearbeide notatene fra feltarbeidet i Tanzania. I tillegg til deltakende observasjon, har antropologen gjort elleve dybdeintervjuer med informanter innen avfallshåndteringsbransjen i Dar-es-Salaam.

I bokhyllene ligger det stabler med fillete notatbøker: Transkripsjoner og øvrige notater som må bearbeides og analyseres. Men Ntapanta ønsker å begynne i en annen ende. Fra hukommelsen skriver han i første omgang ned alt han kan huske: historier, øyeblikk, hendelser, fortellinger. Uten å vite om disse i det hele tatt kommer med i avhandlingen.

– Historiefortelling er enormt viktig for meg og et vesentlig aspekt ved sosialantropologien, slik jeg ser det. Vi finner fram til historier om mennesker og ting og undersøker samspillet mellom dem, sier Ntapanta.

Tilsynelatende skiller metoden seg markant fra Maja Nipens kjemiske analyser av sedimenter eller Ane Haarrs sporing av miljøgifter i fisk. Ntapantas fortellinger er tufta på egen stipendiatens egen erfaring, inntrykk og refleksjoner i møte med mennesker. Ut fra fortellingene kan han trekke vitenskapelige slutninger. Men også Maja Nipens kartlegging av forurensningsnivåene over tid kan sies å inneha fortellingens logikk.

– Mange av dem jeg har jobbet med, brenner kabler for å utvinne kobber. PCB-er er plassert i kablene for å forhindre dem fra å smelte. Ilden forløser PCB-ene og sender dem ut i miljøet, sier Ntapanta.

Jeg vet dette fordi jeg har sett det. Min fortelling veves inn i Majas fortelling, sier antropologen.

Arbeid ved verksted i Dar-es-Salaam.
Arbeid ved verksted i Dar-es-Salaam.

Ntapanta er ikke i tvil om at natur- og samfunnsvitenskapen utfyller hverandre. Han mener den tverrfaglige profilen er en helt nødvendig forutsetning for utviklingen av en fullstendig kunnskap om miljøgifter og en god forståelse av et globalt fenomen som ee-avfall.

– Nivåene for miljøgifter i Dar-es-Salaam er høyere i jordsmonnet på gitte plasser i byen. Hva er det snakk om? Miljøkjemikeren forteller oss at det er PCB-er, PBDE-er. Toksikologen forteller oss hva som skjer i kroppene våre når vi kommer i kontakt med disse stoffene. Med bakgrunn i mitt antropologiske arbeid kan jeg forklare at miljøgiftene lekker ut i miljøet fordi dette er områder hvor avfall håndteres slik og sånn. Metallet havner der. Kablene brennes av disse menneskene. På disse måtene. Av disse grunnene. Maja og Ane gir oss et presist bilde på hva. Jeg håper jeg kan bidra med et hvorfor, sier Ntapanta.