ADHD er en nevrologisk forstyrrelse som kjennetegnes ved
impulsivitet, uro og vanskeligheter med konsentrasjon og oppmerksomhet.
– Hvis disse egenskapene bare var negative, så
ville vel evolusjonen sørget for at de var mindre til stede enn det de er i
dag, sier nevrolog David Barack ved University of Pennsylvania til
avisa The Guardian.
Funnene fra hans
nylig publiserte studie antyder at disse egenskapene er en fordel i enkelte
situasjoner. Det kan forklare hvorfor ADHD er mer utbredt enn man kunne
forvente ut ifra tilfeldige genetiske mutasjoner og hvorfor egenskaper som å
bli lett distrahert og å være impulsiv er så utbredt, mener Barack.
Det antas at mellom tre og fem prosent av befolkningen har ADHD. Antallet diagnoser har økt de siste årene, særlig under pandemiårene 2020 til 2022, viser tall
fra Folkehelseinstituttet.
Sanking av bær i dataspill
For å undersøke hypotesen sin, har Barack og kolleger testet et dataspill på 457 personer.
I spillet var deltakerne i ulike områder med busker
der det vokste bær. Målet var å samle så mange bær som mulig i løpet av åtte
minutter. Deltakerne kunne velge å holde seg på samme plass og plukke bær eller bruke tid på å bevege seg til nye plasser og plukke fra nye busker. Jo
mer bær som ble plukket fra en busk, jo færre bær ble igjen å plukke fra
denne busken.
Deltakerne ble screenet for ADHD-symptomer ved å svare på
spørsmål. Hele 45 prosent av deltakerne screenet positivt for ADHD. Disse gikk
raskere fra et område med bærbusker til et annet, sammenlignet med dem som ikke
hadde symptomer. Strategien viste seg å gi uttelling: ADHD-gruppa samlet flere
poeng i dataspillet enn de andre.
Forskerne tenker seg derfor at i et forhistorisk samfunn der
jegere og sankere trengte å være i stadig bevegelse for å finne mat, var det
nyttig å ha litt ADHD.
«Vi spekulerer i at ADHD fungerer som en tilpasset spesialisering
for sanking, som dermed forklarer dens utbredelse og fortsatte tilstedeværelse
i den menneskelige befolkningen», skriver de.
Åpenbare svakheter
– En åpenbar svakhet ved studien er at vi ikke vet
om noen av deltakerne har ADHD, fordi dette ikke ble undersøkt, sier Jan
Haavik, professor ved Institutt for biomedisin ved Universitetet i Bergen.
Å ha symptomer på ADHD, er ikke nok til å få en diagnose. Da må du også oppleve et «betydelig funksjonstap». Mennesker med
ADHD-symptomer som ikke har funksjonstap, har ikke ADHD.
En annen svakhet er utvalgskriteriene, ifølge Haavik.
Foruten det at nesten halvparten av utvalget screenet
positivt for ADHD, så har forskerne utelatt ti prosent av deltakerne fordi de
ikke skåret høyt nok på oppmerksomhet.
– Da har de muligens også utelatt deltakerne som
faktisk har ADHD, kommenterer Haavik.
Et tredje problem er i hvilken grad resultater fra et
dataspill faktisk speiler virkeligheten.
Men Haavik synes det er interessant at personer som
rapporterte at de har ADHD-symptomer, også valgte en litt ulik strategi for å sanke
bær i dataspillet.
– Studien kan være relevant for å forstå hvordan
høyt fungerende mennesker med noen «ADHD-trekk» kan ha nytte av slike
egenskaper. I mange sammenhenger kan det være gunstig å være aktiv og impulsiv,
sier professoren.
Genetisk studie ga motsatt konklusjon
Diskusjonen rundt evolusjon og ADHD, derimot, mener han er
spekulativ og ikke basert på data.
– Det er klart at ikke alle mennesker er like godt
tilpasset et moderne samfunn der man skal sitte lenge i ro på skolebenken og
arbeidsplassen og ha kontroll på saker og ting. Det kan være ugunstig for
mennesker med kort konsentrasjonsspenn og mye impulsivitet, det er «common
sense», sier Haavik.
– Men forskerne har ikke gode argumenter og viser
heller ikke til noen data som underbygger påstanden om at evolusjonen har
favorisert disse genene. Her bedriver de åpenbar synsing.
Haavik viser til en studie publisert i
Scientific Reports i 2020 der spanske forskere har analysert ADHD-gener fra
forhistorisk tid og frem til i dag. De konkluderer med at evolusjonen har virket
mot ADHD-genene i lang tid.
– Når vi gjør genetiske studier på mennesker med
klinisk ADHD, så er det på gruppebasis en opphopning av ugunstige mutasjoner som
er forbundet med dårlig helse og nedsatt reproduktiv evne, forteller Haavik,
som selv har forsket på ADHD i over 20 år.
Farlig å snakke om superkraft
I 2004 startet Haavik et
stort og tverrfaglig forskningsprosjekt med mål om å forstå blant annet de
grunnleggende mekanismene i hjernen hos dem som har ADHD.
På gruppebasis har folk med ADHD økt risiko for å røyke,
bruke rusmidler, få barn tidlig og dø i trafikkulykker, forteller Haavik. Samtidig
understreker han at ADHD-pasienter er en veldig sammensatt gruppe.
– Noen fungerer godt, andre fungerer dårligere.
Noen har ingen alvorlige sykdomsfremkallende mutasjoner, men mange vanlige genetiske
varianter som til sammen disponerer for økt impulsivitet, hyperaktivitet og
konsentrasjonsvansker.
– Men å si at man har en «superkraft» ved å ha
ADHD, kan være litt farlig. De fleste mennesker, både med eller uten ADHD, har
ikke superkrefter. De er bare helt vanlige mennesker.
Ikke en fordel for bønder eller jegere
Denne problematikken er ikke ny, påpeker Geir Øgrim, forsker
og psykologspesialist ved Sykehuset Østfold.
Amerikanske Thom Hartmann har satt debatten på
dagsordenen med bøker som «ADHD – A Hunter in a farmer’s world», og
oppfølgeren om voksne med ADHD og hvordan lykkes som jeger i det moderne
bondesamfunnet.
– Han har fått mye motbør, forteller Øgrim, som selv
både utreder og forsker på ADHD.
– Det har vel aldri vært en fordel å ha en stor
grad av disse symptomene om man er jeger eller bonde, og genetiske endringer
skjer dessuten ikke over så kort tid, påpeker nevropsykologen.
Når det gjelder den nye studien, mener Øgrim den foretar noen
kvantesprang fra dataspillet sitt og over til refleksjonene om at ADHD har vært
utviklingsmessig nyttig.
– Dette med å si at hvis noe ikke var
evolusjonsmessig nyttig, så burde det ha forsvunnet – motspørsmålet der er hva
da med de mange sykdommene som har sterke genetiske komponenter som ikke er
nyttige, men som ikke har forsvunnet. Vi har ikke utviklet oss til perfekte
skapninger, resonnementet har klare begrensninger, sier Øgrim.
– Det forskerne egentlig finner her, er at
personer som anser seg selv for rastløse og impulsive, raskere hopper fra den
ene bærbusken til den andre. Og det er jo ikke så veldig revolusjonerende.
