Saken er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - Les mer

Er ketsjupflaska et kulturminne?

Forfalne bygninger, knust glass og ølbokser. For folk flest er det søppel. For arkeologene er det en fortelling om tida vi lever i.

19.4 2018 05:00

Snøen fyker inn gjennom knuste vindusruter og legger seg i et kritthvitt og flortynt lag over det røffe betonggulvet. Dekker restene av ei flaske myggolje, en tom sigarettpakke og en liten, rød barnesokk.

Bjørnar Olsen tråkker forsiktig over gulvet. Han er professor i arkeologi ved Institutt for arkeologi og sosialantropologi ved UiT Norges arktiske universitet, og de siste årene har han oppholdt seg mye her – på det nedlagte internatet på Sarnes, noen kilometer fra Honningsvåg sentrum i Finnmark.

Internatet ble åpnet på slutten av 1950-tallet under navnet Solvang Internatskole. Etter 13 år i drift ble skolen lagt ned i 1971. Etter den tid har bygget hatt en rekke bruksområder, blant annet som motell med kafe og restaurant.

På begynnelsen av 2000-tallet var det over. Bygget ble forlatt og siden har de mange hundre kvadratmeterne stått til forfall.

– Vi befinner oss nå i en ruin, sier Olsen.

Han smiler. Tydelig innforstått med at påstanden må utdypes.


Sarnes internat ligger noen kilometer fra Honningsvåg sentrum i Finnmark. (Foto: Jørn Berger-Nyvoll)

– Når man snakker om gamle ruiner, så er de gjerne ferdigruinerte. De består av “ekte” materialer som stein eller torv eller tre, og vi synes de er pittoreske fordi de går i ett med naturen. Men denne bygningen er laget av betong, glass, armert jern og andre moderne materialer. Den forfaller ikke like grasiøst som en ruin skal – etter den klassiske forståelsen av hva en ruin er. De fleste oppfatter den som stygg og ubehagelig og noe som vi må få bort.

Olsen sparker lett borti en sammenklemt ølboks, skritter forbi en dreieskive fra en gammel telefon og en langvegg med “Homo-Hans” i ustø sprayboks-font. For på samme måte som de fleste forbinder en ruin med gamle steinurer, er det også mange klare forestillinger om hva en arkeolog beskjeftiger seg med. De fleste av dem er langt fra hverdagen til Olsen.

– Normalt forbinder man arkeologi med veldig gamle dager og ting som tilhører den fjerne fortiden. Men det finnes også en gren som heter samtidsarkeologi, og det er altså denne jeg har viet mye av min forskning til de siste årene.

Bli med på omvisning på Sarnes internat:

Frossen stemning på Svalbard

Forskningsfeltet samtidsarkeologi oppsto i USA på 1970-tallet og er i dag et av de hurtigst voksende i arkeologifaget. Feltet fokuserer på vår egen tid og den nære fortid og undersøker hvordan studiet av moderne ting, søppel og ruiner kan bidra til ny kunnskap.

– Jeg begynte som arkeologer flest med å studere gamle tider, og jeg har jobba tradisjonelt med alle perioder fra eldre steinalder, steinalder, jernalder og mellomalder – og fram til i dag, sier Olsen.

Han forteller at det var spesielt én case som fikk ham til å bli spesielt opptatt av samtidsarkeologien.

– I 2006 gjorde jeg undersøkelser av den forlatte gruvebyen Pyramiden på Svalbard sammen med min kollega Hein Bjerck og fotograf Elin Andreassen. Vi var på feltarbeid der om sommeren, helt alene inne i denne forlatte byen hvor nesten alt sto igjen. Vi opplevde nærmest en frossen stemning. På hotellet var det kopper og kar, det var flasker i baren, og rundt omkring i leilighetene til arbeiderne var alle ting bevart. Gjennom disse undersøkelsene som vi gjorde da så jeg det potensialet som ligger i denne type tilnærming.

Ifølge Olsen arbeider prosjektgruppa med å skape nye plattformer for å debattere arkeologi, og samtidig studere de ofte ignorerte og vanskelige sidene ved vår kulturarv. For hva skjer når tingene går ut av bruk, blir til søppel og fortsetter sine liv etter at deres funksjonelle periode er forbi?

– Se på denne, sier Þóra Pétursdóttir og setter seg på huk ved en bitte liten bamse av glass. Hodet er knust, det samme er nisselua på toppen. 

Hun tar fram kameraet og fotograferer gjenstanden.


Þóra Pétursdóttir og Bjørnar Olsen. (Foto: Jørn Berger-Nyvoll)

Þóra Pétursdóttir er forsker ved UiT og en av lederne i Unruly Heritage-prosjektet. Hun har jobbet tett med Bjørnar Olsen i en årrekke. Mye av feltarbeidet på Sarnes har de gjort sammen. Ifølge Olsen dreier feltarbeidet seg i stor grad om observasjoner og detaljert dokumentasjon over tid. Det handler om å fange detaljer, endringer som skjer, og hvordan stedet påvirkes av skiftende årstider og av de mennesker, dyr, fugler og vekster som tar seg inn her. Mye av denne dokumentasjonen skjer ved hjelp av foto som suppleres med detaljerte beskrivelser, oppmålinger og tegninger.

– Tingene står alltid i fokus, og noen steder foretar vi også utgravinger for å avdekke dem. Vi bruker på mange måter de samme metodene som arkeologien har utviklet for å forstå forhistoriske samfunn, sier Olsen.

Pétursdóttir synes det er interessant å se hvordan bygget har forandret seg i løpet av den tiden de har arbeidet her.

– Vi har vært her mange ganger over flere år. Man tenker ofte på en forlatt bygning som avsluttet og frosset i tid, men det er den absolutt ikke. Hver gang vi kommer hit er det noe nytt. Ting har flyttet på seg, endret seg, eller blitt borte. Nye ting har kommet til. Det er spennende å se hvordan bygningen blir brukt av både mennesker og dyr. Og at den egentlig ikke har blitt forlatt.

Et ufrivillig minne

Etter at driften opphørte på Sarnes, har bygget vært særdeles omdiskutert på Magerøya. Kritikken består blant annet i at det er en visuell forsøpling, som årlig passeres av hundretusener av turister på vei til Nordkapp-platået. Andre igjen mener bygget representerer vonde minner for de som den gang var elever ved skolen – under streng disiplin, høye krav og med uker og måneder mellom hver gang de fikk se familien.

Nordkapp kommune har i flere omganger forsøkt å kvitte seg med eiendommen. Men da med et klart krav til kjøperen om at bygget må rives.

– Det er interessant å tenke på at bygninger som dette en gang representerte fremtiden. Sammen med nye industrianlegg, sildoljefabrikker og svømmehaller ble de sett på som det moderne, de representerte den fremtida som Finnmark og nordområdene skulle bli. Og når de nå står her i en slik forfatning, så ytrer de på et vis en kritikk og utgjør en kritisk hukommelse i vår egen samtid. Byggene minner oss om sårbare og feilslåtte prosjekter i vår nære fortid, om det som ikke ble som forventet. Et slags ufrivillig minne om ting som vi kanskje ønsker å fortrenge eller glemme. Slik sett ville jo det letteste være jo å rive dette og dermed enkelt viske ut slike ubehagelige minner for oss, sier Olsen.

Ifølge ham er vi opplært til å tro at det bare er mennesker som erindrer. Han er imidlertid opptatt av at også ting og bygg kan erindre – eller i hvert fall hjelpe oss å erindre. Og på den måten bidra til historisk og kulturell kunnskap.


Det er delte meninger om internatet på Sarnes, som har stått tomt i mange år. (Foto: Jørn Berger-Nyvoll)

– En ruin som Sarnes er veldig interessant og har lag på lag av hukommelse i seg. Den minner oss om tiden der skoleungdom kom og bodde hjemmefra i ukevis i strekk, den minner om folk som arbeidet på fastlandsforbindelsen og bodde her, og den minner oss også om tiden da bygget var i bruk som overnattingssted med kafé. Alle de lagene er blandet sammen her. Man skulle tro at disse minnene ødelegger for hverandre, men det blir på et merkelig vis en slags tydeliggjøring å se barneklær, barnebøker og skrivebøker fra internat- og barneskolen – sammen med disse voksentingene. Kontrastene aksentuerer disse minnene og griper oss på en særegen måte.

Olsen og Pétursdóttir er opptatt av det de kaller det materielle minnet – som de beskriver som langt mindre styrt enn den menneskelige hukommelsen.

– Det materielle minnet husker i stort og smått og er også på mange vis tilfeldig. Det husker trivialiteter og ting som vi kanskje ikke vil minnes. Og er på det viset et viktig korrektiv til det historiske minnet og til hvordan vi ofte forholder oss til kulturarven – der vi ser fortida som noe som vi kan kontrollere og redigere slik at vi kan få fortellinger som passer inn i hvordan vi i dag ønsker å forstå oss selv.

Gjennom sin forskning ønsker de også å problematisere oppfatningen av fortiden som avsluttet og endelig.

– Vi lever alle med denne forståelsen av at fortiden er noe som er over, av det som var er forbi. Vår arkeologiske tilnærming viser derimot å si at fortiden er her i dag, og at vi er fullstendig involvert i fortiden. I de byene vi lever i er det hus, gateløp, havner og bruer ifra ulike aldre. Det vi kaller samtid er egentlig en akkumulasjon av fortider. Den er på mange vis nettopp det begrepet tilsier, en tid der ulike tider smelter sammen. Og de bestandige fortiden påvirker oss på en svært direkte måte. Den er med på å bestemme hvordan vi tenker, handler, hvordan vi skal agere, hvor vi skal gå, hva slags veier vi skal følge.

Nettopp dette ser de tydelig på Sarnes.

– Bygget står her standhaftig og opponerer mot forståelsen av at fortida er forbi, at den ikke finnes lenger og at vi bare kan glemme den. Ruinen står her. Her er fortida – viktig fortid. Og den er et godt eksempel på hvordan samtidsarkeologien både er måte å forstå vår nære fortid og samtid på, men også en måte for å forstå hvilken betydning fortida har i vår egen samtid. Hvordan vi alle må forholde oss til en konkret og aktiv fortid.

Dag T. Andersson, professor emeritus i filosofi ved UiT, beskriver forskningen til Olsen og Pétursdóttir som svært viktig.

– Den stiller vårt gjengse begrep om “kulturarv” i et kritisk lys. Ikke minst er den viktig fordi den stiller avgjørende spørsmål til forståelsen av forholdet mellom natur og kultur, sier Andersson.

– I en tid som kan karakteriseres som en epoke med “naturglemsel”, med et syn på naturen som en “ressurs” til menneskelig utnyttelse, frigjør Olsens og Petursdottirs forskning en form for erindring som er i stand til å minne oss om grunnleggende trekk ved vårt forhold til naturen, trekk som den rådende kulturen nettopp overser og glemmer. Slik får vi en rikere forståelse av hvordan menneskelivet leves i spenningen mellom natur og kultur, sier Andersson.

Utviklet søppel-arkeologi

Minusgradene biter hardt fra seg på Sarnes. Noen fugler har søkt ly for vær og vind, og inntatt et gammelt sikringsskap ved siden av det som en gang var en sovesal.

Pétursdóttir tar igjen fram kameraet. Dokumenterer og fotograferer.

– Er det noen som mener at det dere driver med bare er tull? 

– Samtidsarkologi har fått et fotfeste som en sub-disiplin innen arkeologi. Men det er nok noen som mener at dette er noe arkeologer ikke bør holde på med. Det er sikkert en del andre fag som beskjeftiger seg med nåtiden som kan mene at en arkeologisk tilnærming til disse tingene er fullstendig overflødig. At man bare kan gå ut og spørre folk, isteden for å se på tingene, svarer Olsen.

Som tilsvar trekker Olsen fram et eksempel fra samtidsarkeologiens barndom i USA på 1970-tallet.

– En av de første tingene som ble gjort her, var å utvikle noe som man kalte for søppel-arkeologi. Folk hadde rapportert sitt eget forbruk i spørreskjemaundersøkelser. Hvor mye drikker du per uke? Hva slags mat spiser du? Så sammenlignet man svarene med som faktisk fantes i søppelbøttene.

Kanskje ikke så uventet. Ifølge Olsen var det en sterk underrapportering av blant annet alkohol og junk food. Dette viser tydelig at det er en forskjell mellom rapportert liv og levd liv.

– Det er denne forskjellen som samtidsarkeologien fanger opp, og som er en viktig drivkraft for det vi holder på med.

Tingene fortsetter sine liv

Med vante steg spretter Þóra Pétursdóttir mellom glatte steiner. Himmelen veksler hyppig mellom snø og sol, mens havet velter seg innover land – før det like kjapt trekker seg sakte tilbake. De siste årene har samtidsarkeologen tilbrakt utallige timer i fjæra. Ikke for å nyte denne vakre naturen, men derimot med fokus på det som er langt mindre pent.

– Jeg jobber med det de fleste vil kalle for strandsøppel, men som jeg omtaler som drivmateriale. For vi må også huske på at drivmateriale – drivgods – har vært en viktig resurs for mange nordlige kystsamfunn, og at strendene har blitt høstet ut fra behov for byggemateriale og brensel.

Gamle ketsjupflasker, korker, ledninger og istykkerrevne sandaler er blant de mange gjenstandene Pétursdóttir har samlet inn fra strender både i Nord-Norge og på Island. 

– Jeg får ofte spørsmål om poenget med forskningen min er å finne ut hvor tingene opprinnelig kommer fra. Det kan for så vidt være interessant, men jeg synes det er minst like interessant å se på hva ting har blitt til – hvordan de har forlatt sine opphav, funksjoner og navn, for å finne nye strender og nye relasjoner. På den måten føler jeg at de så å si inviterer til refleksjon over tings virkninger og liv, og om hvordan vi som samfunn forholder oss til tingene våre, sier Pétursdóttir.

 

 

Pétursdóttir synes det er interessant at vi ofte tenker at vi har kontroll over tingene, også etter at de er kastet.

I likhet med Bjørnar Olsen startet også Pétursdóttir sin karriere med tradisjonell arkeologi, blant annet med en mastergrad om vikingtiden på Island.

– Arkeologi har vokst opp som et fag som handler om en fjern fortid og hvor det er ganske nytt å se på samtidens materiale som arkeologisk. Men arkeologi er også og kanskje først og fremst, et fag som handler om materiell kultur, om menneskers relasjoner til ting og hvordan våre liv blir manifestert i vår omgang og bruk av dem. Vi har jo bare blitt mer og mer avhengige av ting. Og selv om vi ikke vier dem mye oppmerksomhet i hverdagen, er vi omringet av dem hele tiden.

Hun mener derfor at det arkeologiske blikket er like relevant for vår forståelse av samtidens samfunn og like mye arkeologi som det å se på fortida.

– Fra 2000-tallet har samtidsarkeologien vokst raskt og mye, ikke minst i Skandinavia. Da jeg var ferdig med mastergraden, begynte det å dukke opp mange spennende forskningsprosjekter som handlet om dette, blant annet i Tromsø.

Hun fant raskt ut at dette var midt i blinken for henne.

– Du kan bruke metodene fra tradisjonell arkeologi i en ny sammenheng. Du utfordrer arkeologien på en annen måte, og du blir tvunget til å tenke nytt. Jeg synes det er spennende å strekke litt på metodene og teoriene på den måten, og se potensialet som så å si allerede ligger i faget.

Søppel på museum

I et magasin på UiT har Pétursdóttir sirlig kategorisert funnene fra fjæra. Utallige pappesker er fylt med små poser med alt fra små plastbiter til bleika ketsjupflasker.

– Noen vil kalle dette en samling søppel og skrot?

– På mange måter er det jo det. Men mye av det materialet som vi har på museer rundt omkring i verden, er jo faktisk søppel. Ting som folk før i tiden kastet bort, men som vi i dag ser på som veldig viktig og betydningsfull kulturarv.

– Når går søppel over til å bli kulturarv?

– Vi vil jo gjerne at ting skal være gamle før det kan kalles kulturarv. Men hvor gamle skal de da være? Det er et spørsmål som er veldig vanskelig å svare på. Vi tenker kanskje også at kulturarv skal være noe av stein, torv og tre, det er liksom ålreit kulturarvmateriale – mens betong, rustent armert jern eller bleika plast er litt mer vanskelig. Hvor grensen går er kanskje umulig å svare på, men det er interessant og viktig å tenke over forestillingene som ligger bak de grensene vi ofte drar.

– Er en ketsjupflaske et kulturminne?

– Den er jo det. Den er vår arv, som alt annet vi etterlater oss. Og etter hvert blir den jo gammel – hvis det skal være kriteriet. Den vil overleve oss i hvert fall. Det kan jeg garantere.


En ketsjupflaske kan faktisk være et kulturminne fordi den er et spor etter mennesker liv og virke. (Foto: Jørn Berger-Nyvoll)

Hanna Geiran, avdelingsdirektør ved Riksantikvaren, forteller at Kulturminneloven har en vid definisjon av hva som er et kulturminne.

– Alle spor etter menneskers liv og virke i vårt fysiske miljø regnes som et kulturminne. Dette er en vid definisjon og kan dermed gjerne inkludere en ketsjupflaske, sier Geiran.

Det store skillet kommer imidlertid når man snakker om fredning og vern. Her er ketsjupflaska langt unna en slik status.

– Alle spor av mennesker fra før 1537 er automatisk fredet. Dette gjelder ting både over og under bakken.

Geiran synes samtidsarkeologenes forskning er spennende. 

– Men for oss er det viktig å skille mellom hva som har et vern gjennom loven – og alt det andre. Det andre kan også fortelle spennende historier, men det inngår ikke i vårt formelle bevaringsregime, legger hun til. 

– Det er klart at vi ikke kan ta vare på alt. Men, selv om vi så å si er opplært i å tro at fortiden går tapt om vi ikke hegner om den, så kan man også si at gjenstander på nordlige strender, forlatte bygninger, søppel langs veien og det arkeologiske materialet generelt tilsier det motsatte. At vår arv ikke bare er sårbar og truet, men også robust og seiglivet, mener Pétursdóttir. 

Menneskets epoke

Inntil nå har vi befunnet oss i en geologisk tidsalder som kalles holocen. Ifølge Pétursdóttir mener mange geologer at holocen ikke lenger klarer å fange den geologiske tilstanden til vår planet.

– Dette skyldes at menneskene har påvirket kloden på en så betydelig måte at det representerer en ny geologisk tidsalder. Det er foreslått at denne skal kalles antropocen – menneskets epoke.

Hun forklarer at mye av plasten i havet brytes ned, men den bare blir til mindre partikler – som hoper seg opp i nye forbindelser.

– Partiklene samles opp i hav og på strender hvor de bidrar til en ny geologi. De tas også opp av levende organismer og forplanter seg oppover i næringskjeden, og er på det viset ikke bare i naturen, men har også blitt en del av den.

På strender i Nord-Norge har Pétursdóttir funnet flere eksemplarer av det geologer oppfatter som en ny bergart og som kalles for plastiglomerat. 


Plastiglomerat er en bergart som består av alt fra småstein, sand, skjell og plast. (Foto: Jørn Berger-Nyvoll)

– Dette er en bergart som er dannet av strandmateriale, sedimenter, småstein, sand og skjell – men også plast, altså menneskeskapt materiale. Den blir dermed en blanding av natur og kultur – og bør ikke minst være en vekker for oss, mener hun. 

Pétursdóttir understreker at arkeologenes jobb ikke er å rydde opp eller løse problemene. 

– Vi ønsker at arbeidet kan bidra til at vi tenker over hvordan vi forholder oss til tingene våre. Med disse litt utradisjonelle tilnærmingene vil vi rette fokus på om det fremdeles er relevant å skille mellom kulturarv og naturarv, og dermed bidra til å tenke nytt om dagens miljøproblem.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord

Annonse

Annonse