Przewalskihesten ligner på en fjording, men lever på steppene i Sentral-Asia. Leksikon sier at den er verdens siste gjenlevende ekte villhest.

Feil og atter feil. Det vil si – feil i to etapper.

Overlevde i dyrehage

For det første – Przewalskihesten døde ut i vill tilstand på 1960-tallet. Bare noen titalls dyr overlevde i dyrehager.

Prewalski-føll ble så født i fangenskap. De ble satt ut i Mongolia, og nå dundrer hovslagene atter fritt over en nasjonalpark opprettet til deres ære.

Så – hvis vi ser bort fra årene i zoo med gulrot bak gitter – er ikke Przewalskihesten likevel den siste villhest?

Atter feil. Przewalskihestens fjerne forfedre var nemlig ikke helt ville.

Melket og spiste hester

Genanalyser kobler faktisk Przewalskihesten til Botai-hesten – den aller første hesten vi kjenner til som ble holdt som husdyr, ifølge en studie i tidsskriftet Science.

• Les mer om botaihestene: Slik temmet de hester – og endret genene deres

Botaiene var nomader i det nordlige Kasakhstan. De holdt hester for 5500 år siden. De drakk melken deres. De spiste kjøttet deres. Faktisk spiste de ikke stort annet.

Mye tyder nemlig på at Boitai-folket fullt og helt levde av og for hester. Utgravningene som forskerne har gjort i Kasakhstan, inneholder lær som kan ha vært brukt til lassoer og pisker og innhegninger med rester av hestepiss og hestemøkk.

Og når botaiene hadde slaktet hestene, begravet de hodeskallene med nesa mot sørøst, der sola stod opp om høsten – tida da hestekjøttet var feitest etter en sommer på beitet.

Tamme gener

I skallene sitter fortsatt tenner. Tennene og andre bein inneholder fortsatt arvestoff nok til genanalyse.

Slik fant forskerne ut at botaienes tamhester var fjerne aner til Przewalskihesten. Resultatene er publisert i tidsskriftet Science.

Przewalskihesten har altså ikke en slektslinje av ekte villhester. Leksikon må skrives om. Eller – må de?

Gråsoner

– Hva er det egentlig vi kaller en tamhest her? Botaihesten var halvvill. Den var mer som reinsdyra til norske samer, sier zoolog Petter Bøckman fra Naturhistorisk Museum ved Universitetet i Oslo til forskning.no.

– Det er mange gråsoner i temming av dyr, kommenterer Alan Outram fra University of Exeter i en e-post overfor forskning.no. Han er en av mange forskere bak studien i Science.

De ble holdt i fangenskap og melket. De ble avlet fram. Arvestoffet var ikke lenger som i ville dyr.

– Slik sett kan vi ikke kalle dem ville, skriver Outram. De var på skalaen mellom villdyr og husdyr – slik som tamrein.

• Les mer: Når begynte steppefolkene å ri på hest?

Ser vill ut

På den andre siden – Botaihestens etterkommer – Przewalskihesten – ser mer ut som villdyr enn som tamdyr.

– Pewalskihesten er langbeint og kompakt. Den ser ut som hulemaleriene i Lascaux, hestene som ble jaktet på. Den er veldig lik urhesten, sier Bøckman.

Tamdyr har derimot andre trekk. De har korte hoder med snuter som ungdyr.

– Se på katter for eksempel. De har rund kropp og korte bein, fortsetter han.

Ingen andre ville

Hvis Przewalskihesten har delvis tamme aner, betyr det at ekte villhester ikke lenger finnes? Tenk om noen få dyr fortsatt beiter i en bortgjemt, glemt dal et sted!

– Det ville vært fint, men jeg tror ikke egentlig at de finnes, svarer Outram.

– Det ser ut til at mennesket har gjort en svært grundig jobb med å ta dette dyret i bruk, fortsetter han.

• Også tidligere studier har trukket Przewalskihestens villskap i tvil.

Kan finne levninger

Den ekte villhesten har altså ridd inn i fortidas solnedgang. Vil forskerne noensinne finne levninger av den? Ikke umulig, mener Bøckman.

DNA-analyser har blitt så gode at forskerne kan finne ut om det er slektskap mellom gamle levninger og dagens hester.

– Det graves opp nye knokler hele tida, sier han.

Referanse:

Charleen Gaunitz m.fl: Ancient genomes revisit the ancestry of domestic and Przewalski’s horses, Science DOI 10.1126/science.aao3297 (2018).