Globalisering og stadig raskere endringer skaper nye muligheter verden rundt. Men det skaper også sinne og avmakt.

I et stort forskningsprosjekt har Thomas Hylland Eriksen og hans kolleger undersøkt hvordan globaliseringen blir håndtert ulike steder i verden.

– Vi har rettet søkelyset mot at verden nå gjennomgår eksplosive og maniske endringsprosesser som skaper en avmaktsfølelse i mange samfunn. Dette er viktig for å forstå nye politiske konfliktlinjer, for å forutse nye flyktningstrømmer og for å stoppe klimaendringene, sier Eriksen, som er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo.

• Les også: Gangstere blir jihadister

Tre kriser

Mellom 2012 og 2017 undersøkte han og et team av forskere og masterstudenter lokalsamfunn som opplevde store endringer på grunn av globaliseringen. Stedene de valgte ut var alle spesielt rammet av det forskerne kaller globaliseringens tre kriser – knyttet til miljø, økonomi og kultur.

Eriksen var selv på feltarbeid i en industriby i Australia, mens andre forskere har vært i Filippinene, Peru, Canada, Sierra Leone, den karibiske øya Dominica, Nepal, Korsika og lokalsamfunn i Europa.

– Gleden ved å være flere personer ute i felt samtidig er blant annet at du oppdager så mange likheter mellom de ulike stedene. Det som skjer i Canada ligner det som skjer i Australia og på Filippinene. Det å oppdage slike linjer og fellestrekk når vi jobber komparativt er spennende.

Det viste seg blant annet at følelsen av avmakt gikk igjen i mange forskjellige lokalsamfunn.

Når de som bestemmer er i Kina eller India

Eriksen forteller at en viktig årsak til at mennesker føler avmakt, er at de ikke lenger opplever at de har innflytelse over viktige avgjørelser som gjelder deres lokalsamfunn. Det er mennesker langt unna som bestemmer over deres liv og hjemsteder:

– Mange opplever et demokratisk underskudd, altså at avgjørelser tas høyere og høyere opp i systemet, og at det blir vanskeligere å vite hvem de skal henvende seg til.

Det var lettere å vite hvem man skulle klage til når fabrikkeieren var en lett identifiserbar kapitalist med flosshatt, reflekterer Eriksen. Nå er det gjerne flere store utenlandske selskaper som er eierne. Konsekvensen av dette observerte han på nært hold i Australia.

– Den nye kullhavnen i Gladstone, der jeg jobbet, eies 13 prosent av kinesere og 23 prosent av en samling av indiske selskaper. Så hvem skal den lokale innbyggeren henvende seg til med sine klager?

• Les også: Mener Kina har mest økonomisk makt i verden

Et skinndemokrati

I et demokrati som Australia blir innbyggere gjerne oppfordret til å komme med innspill, men har i realiteten ingen påvirkning på beslutningene som fattes:

– Myndighetene kommer og sier at de gjerne vil høre hva folk mener. De arrangerer høringsmøter og serverer te og kjeks. Jeg har vært på en del slike møter. Aktivister, fiskere, miljøaktivister og fagfolk kommer til orde, myndighetene nikker og smiler og sier tusen takk for innspillene, vi skal ta dette med oss videre – og så skjer det ingenting.

Eriksen kaller dette et skinndemokrati: Innbyggerne har full ytringsfrihet, men det får ingen konsekvenser.

Hastigheten har økt voldsomt

Ifølge Eriksen skjer endringene i verden raskere og raskere. Denne økningen i hastighet kan spores tilbake til den industrielle revolusjonen.

– På 1800-tallet eksploderte utviklingen av teknologi knyttet til kull og fossilt brennstoff. Dampskipene førte til at reisen fra Europa til Amerika tok uker i stedet for måneder. Det var en revolusjon! Så kom telegrafen, og deretter de undersjøiske telegrafkablene som gjorde det mulig å telegrafere fra London til New York. Det var dramatisk, og det har senere vært sagt at internett bare er en fotnote til telegrafen.

Og etter 1991 har endringene skjedd enda raskere, ifølge Eriksen. Han trekker frem at internett ble mer tilgjengelig for vanlige mennesker. Og ikke minst at folk fikk mobiltelefoner de kunne ha i lomma. At den kalde krigen tok slutt, åpnet også opp for globaliseringen.

– Siden tidlig på 1990-tallet har vi hatt galopperende vekst blant annet av byene i sør, turisme og kulleksport.

Disse og mange andre raske endringer var bakgrunnen for forskningsprosjektet Overheating.

Lykkelige for økt velstand i Sierra Leone

Selv om de raske endringene skaper problemer mange steder i verden, forteller Eriksen at ikke alle samfunn opplever hurtig endring som negativt:

– Vi hadde lenge snakket om de tre store krisene ved globalisering, knyttet til økonomi, miljø og kultur og identitet. Men vi oppdaget raskt at ikke alle opplevde de raske endringene som en krise. Folk i Sierra Leone hadde for eksempel nylig kommet ut av en blodig borgerkrig og syntes det var fantastisk at det kom investeringer.

– For å si det litt flåsete, så hadde de lite imot å bli utnyttet av kineserne, fordi de skapte jobber og utvikling. Nå kunne de for eksempel kjøpe brød uten et tykt støvlag på langs veikanten, fordi kineserne hadde asfaltert veien. Ingen brydde seg da om hvem som tok beslutningene eller hvor pengene kom fra – de var lykkelige fordi de fikk ta del i det de så på som en positiv utvikling.

Kan ikke påvirke eget liv

Men i flere av lokalsamfunnene forskerne undersøkte, var det altså avmakt som rådet når innbyggerne ikke visste hvem de skulle henvende seg til med problemene sine.

– Hva når klimaendringer for eksempel fører til vannmangel, som i Peru der en av forskerne var – hvem skal man da henvende seg til for å klage? Kineserne? Amerikanerne? Vi ser tydelig både her og mange andre steder at gapet mellom stor og liten skala, gjør effektiv politisk handling vanskelig.

Eriksen mener denne konflikten mellom det som skjer på globalt nivå, og det som skjer i lokalsamfunnene, kan gi grobunn til misnøye og mistillit i befolkningen.

– Beslutninger tas på et stadig mer abstrakt nivå. Det blir vanskeligere for vanlige borgere å oppleve at de kan påvirke betingelsene som former deres egne liv. Dette skaper en avmaktsfølelse og mistillit overfor elitene. Og det fører ofte til en tilbaketrekking til tradisjonelle identiteter som tar avstand fra globaliseringen. Dette er forståelige reaksjoner i lys av disse overopphetede prosessene.

Islamisme og høyrepopulisme er identitetskriser

Professoren knytter flere populistiske bevegelser til behovet for å finne tilbake til det tradisjonelle og en egen identitet. Han nevner politiske bevegelser i hver sin ende av skalaen, fra islamisme til høyrepopulisme, og fra nostalgisk sosialisme til tradisjonell nasjonalisme.

Ifølge Eriksen handler ikke disse nye identitetskrisene dypest sett om etnisitet, nasjon eller religion. De handler heller om at folk plutselig ikke kjenner igjen sine egne hjemsteder:

– Mange innflyttere og rask endring kan gjøre folk usikre og utrygge. Når nabolaget plutselig endrer seg, begynner folk å spørre seg om hvem de er, og identitetskriser kan oppstå. Særlig hvis det er økonomiske nedgangstider samtidig.

• Les også: Muslimer og ikke-muslimer er ekstreme på samme vis

Men det finnes andre måter å reagere på, som forskerne mener kan skape en positiv endring. Å engasjere seg i politiske bevegelser som går inn for sosial rettferdighet, økologisk bærekraft eller miljøorganisasjoner som tenker globalt kan være med på å kjøle ned den overopphetede verden vår, mener Eriksen.

Han trekker frem en kvinne i sekstiårene som han ble kjent med i Australia. Hun var blitt miljøaktivist etter at hun oppdaget døde skilpadder i vannet utenfor hjemmet sitt, og gikk fra å være en hjemmekjær husmor til å kjempe mot industriutslipp i Australia og tjæresandindustrien i Canada.

Dette handlet også om den nære erfaringen, og forskerne mener det er her engasjementet må starte.

Brukte en ung assistent for å nå 20-åringene

Eriksen forteller at en av de største utfordringene med å forske på befolkningen i et lokalsamfunn er å nå alle samfunnslag.

– Det var et viktig poeng for meg å snakke med ulike grupper mennesker på hvert sted. Et samfunn består av ulike lag og klasser, og jeg ville ha med de viktigste, nemlig beslutningstakere, middelklasse, aktivister og fattige. Så er spørsmålet i hvilken grad vi har klart det. Det er ikke alltid det er mulig å komme i kontakt med alle du ønsker – de må jo ville snakke med deg også.

I sitt eget feltarbeid snakket han med folk på flere nivåer av samfunnet om hvordan de håndterte de raske endringene. Gikk det bra eller dårlig? Hvilke problemer oppstod? Og hvem sin skyld var det?

Men for å få kontakt med ungdommer måtte han imidlertid bruke en ung forskningsassistent:

– Jeg fikk god kontakt med foreldrene deres, som var i 40- og 50-årene, og med ordførere og andre voksne, men jeg måtte ha hjelp for å finne ut hva de rundt 20 år tenkte og gjorde.

Hør mer om forskningen til Thomas Hylland Eriksen i denne podcasten fra UiO.