Det er så lett å tro at du kan forberede deg på den neste katastrofen ved å se på den forrige, og deretter forberede deg på at det samme eller noe lignende skal skje igjen. Sånn er det ikke. (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)
Det er så lett å tro at du kan forberede deg på den neste katastrofen ved å se på den forrige, og deretter forberede deg på at det samme eller noe lignende skal skje igjen. Sånn er det ikke. (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)

Ikke alle er blitt bedre på sikkerhet etter 22. juli

– Alle vet at kommunene har begrenset med ressurser. De skal drive risiko- og sårbarhetsanalyser. Men fotfolket kom aldri helt med i satsingen på samfunnssikkerhet, ifølge forsker.

Published

Samarbeid

Forskningsprosjektet NEXUS er utført av ti forskere fra Sintef, NTNU, NTNU Samfunnsforskning og Safetec.

Leder for prosjektet er Eirik Albrechtsen, førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

«Har samfunnssikkerheten blitt bedre etter 22. juli 2011?»

Det har forskere ved NTNU og Sintef forsøkt å svare på i et nylig avsluttet forskningsprosjekt. Målet er å gjøre oss best mulig forberedt neste gang en katastrofe inntreffer.

– Mye er endret, men spesielt noen områder bekymrer oss, sier sikkerhetsforsker Stian Antonsen ved Sintef Teknologi og samfunn.

Sammen med kolleger fra ulike institusjoner har han tatt for seg ulike sider ved samfunnssikkerheten. De har fått råd fra flere andre eksperter på samfunnssikkerhet og fra folk som var involvert i hendelsene 22. juli på ulike vis. I alt 50 personer er intervjuet.

Ikke alt er som det bør være.

Kultur er hovedproblemet

Den såkalte Gjørv-kommisjonen leverte sin rapport om 22. juli allerede i 2012. Mye er gjort for å endre strukturen innenfor sikkerhetssektoren siden den gang.

Men Gjørv-kommisjonen mente at kulturen, altså måten man tenker og jobber på, stort sett var hovedproblemet, ikke strukturen. Sånn er det ennå.

– Vi har fått store strukturendringer. Der diagnosen var kultur, har medisinen i stor grad vært struktur. Det kan godt være at disse strukturendringene vil lede til kulturendring på sikt, men den store masterplanen mangler. Når skal vi evaluere om den store kulturendringen har skjedd? Fungerer tiltakene? Blir det noe bedre? Slik det ser ut nå, er det mye som gjenstår før vi kan si at vi har lært tilstrekkelig av 22. juli, sier Antonsen.

Ressursene som ikke fant hverandre

Gjørv-kommisjonen snakker om «ressursene som ikke fant hverandre». Noe er bedret. Brannvesen, politi og helsepersonell har for eksempel fått nye retningslinjer og prinsipper for samarbeid i akutte situasjoner som krever rask samordning. Men det er mye som gjenstår når det gjelder samordning.

– Samordningsproblemet er overhodet ikke løst, sier Antonsen.

«Et nytt samvirkeprinsipp er innført, men vi kan ikke se at dette er tilstrekkelig til at ressursene skal finne hverandre», heter det i rapporten.

Spesielt kan samarbeidet om det forebyggende arbeidet bli bedre. For arbeidet med å gjøre samfunnet tryggere handler ikke bare om hvordan vi reagerer når noe inntreffer. Det handler også om å hindre at noe inntreffer i første omgang.

I noen tilfeller er det viktig å dele informasjon på tvers av etater. Dette handler om hvordan vi klarer å jobbe i samme retning i det forebyggende arbeidet, og å reagere mest mulig effektivt den dagen noe inntreffer. Dette er ikke alltid like enkelt.

Dette er organiseringsproblemer. Andre ganger handler det rett og slett om penger.

Når pengene frem til de rette?

– Vi har brukt vanvittige summer på toppen. Men kommer dette de til gode som skal håndtere truslene lokalt? Mye ansvar skyves nedover, men ressursene følger ikke nødvendigvis etter. Jeg sliter med å se hvordan vi skal løse samfunnets sikkerhetsproblemer ved å fokusere bare på toppen, sier Antonsen.

Politikere og andre ledere kan ha andre hensyn å ta enn praktikere på grasrota. Noen på toppen må vise handlekraft, og det er det lettest å gjøre ved hjelp av svært synlige tiltak, selv om disse kanskje ikke er de mest effektive tiltakene.

– Det ville være naivt å tro at dette ikke betyr noe, mener Antonsen.

For lite lokale ressurser

Den dagen det smeller er det de lokale politifolkene, det lokale helsevesenet, de lokale brannfolkene, alle de som står nærmest som først blir påvirket.

Får disse lokale folkene den hjelpen de trenger og har de tilgang på nødvendige ressurser? Kan de greie å stoppe en terrorhandling eller dempe effekten av den?

Lokale myndigheter har mye av ansvaret for samfunnssikkerheten. Men penger og muligheter har ikke fulgt med på lasset.

– Alle vet at kommunene har begrenset med ressurser. De skal drive risiko- og sårbarhetsanalyser. Men fotfolket kom aldri helt med i satsningen på samfunnssikkerhet etter 22. juli. Om et hus skal stå trygt, må grunnmuren være bunnsolid. Den må stå trygt når vi skal reparere andre ting med huset også, påpeker Antonsen.

Mye penger er brukt på sikkerhet de siste årene. Men når det kommer til stykket må kommunene fremdeles gjøre vanskelige prioriteringer mellom mange gode formål, og det vil være krevende å prioritere sikkerhetsarbeidet i alle sammenhenger.

Det som er bedre

Blant det gode som er skjedd siden 2011 er dette, ifølge en oppsummering i rapporten:

  • Folk flest er blitt mer opptatt av og bevisste på risiko. Det gjelder også folk som arbeider med samfunnssikkerhet og beredskap, der virkningen ligner den som Alexander Kielland-ulykken hadde på HMS-arbeidet i norsk petroleumsvirksomhet.
  • Hendelser med lav sannsynlighet og store konsekvenser er kommet på dagsordenen og blitt prioritert.
  • Det øves mer, og scenarioene er mer krevende enn tidligere – ikke bare i form av større og flere hendelser, men også gjennom involvering av flere aktører og økt fokus på samvirke.

Men siden 2011 er trusselbildet også endret.

Sikkerhetsarbeid i endring

– Prosjektet fikk navnet «The next disaster - Den neste katastrofen». Det er ikke tilfeldig, påpeker Antonsen.

Det er så lett å havne i ei felle og tro at du kan forberede deg på den neste katastrofen ved å se på den forrige, og deretter forberede deg på at det samme eller noe lignende skal skje igjen. Men sånn er det jo ikke.

Sikkerhetsarbeid handler blant annet om å forberede seg på det fullstendig uventede. Det handler om å forstå vår egen sårbarhet og legge forholdene til rette for at vi reagerer på en klok måte i møtet med noe helt nytt.

Området cybersikkerhet er for eksempel blitt enda mer aktuelt siden 2011. Vi er blitt enda mer sårbare for svikt i IKT-systemer eller bevisste cyberangrep. Dette er et område der samarbeidet mellom ulike instanser som skal håndtere denne typen risiko faktisk ser ut til å virke mye bedre enn før. Vi må huske at bildet ikke er svart-hvitt, og at det er mange som legger ned en voldsom innsats i å skape et sikkert samfunn.

Sentrale verdier

Kanskje er det likevel viktig å huske én ting: Helt sikre kan vi aldri bli. Vi kan aldri beskytte oss mot alt.

– Samfunnssikkerhet handler også om å beskytte sentrale verdier, som tilliten og friheten i det norske samfunnet, mener Antonsen.

Dette er verdier som vi kanskje må ofre noe for å beholde. Vi kan ikke, og skal ikke overvåke alt og alle hele tida. Vi kan aldri være helt trygge, for kostnadene er så enorme, og slett ikke bare i penger. Da mister vi noe sentralt ved det vi er.

– Kanskje er det naivt å verdsette åpenhet og tillit så høyt. Men noen ganger skal vi kanskje kjempe for å beholde denne egenarten, for det spørs om ikke alternativet er verre, undrer Antonsen.

Referanse:

Albrechtsen, E. m.fl: Har samfunnssikkerheten blitt bedre etter 22.juli 2011? Populærvitenskapelig rapport fra forskningsprosjektet The next disaster (NEXUS). Rapport fra Sintef og NTNU. (2017) [pdf.]