Saken er produsert og finansiert av Norges musikkhøgskole - Les mer
Kreftsyke Julie (2) får trekke ulike figurer ut av en magisk musikkhanske, og musikkterapeut Monika Overå tryller frem sanger som passer til.

Gjør musikken til det små barn husker fra sykehuset

Anerkjennelse er ekstra viktig for alle som er i sårbare situasjoner, mener professor i musikkterapi. Hun mener vi kan bruke musikk til å anerkjenne: Å lytte til hverandres musikk og bidra til at folk føler seg sett.

13.11 2017 05:00

To år gamle Julie dundrer løs på en tromme med høyrehånden, snur seg og gir mamma en klem og et kyss, før hun dundrer løs igjen. Prosessen gjentar seg. Tromme, kyss og klem, tromme, kyss og klem. Før jenta griper en trommestikke også i venstre hånd og gir seg totalt hen til musikken.

Sånn var det ikke for tjue minutter siden. Da ville ikke Julie se opp, men gjemte seg i hendene sine og lukket øynene. Redd og litt pjusk. Men det er begrenset hvor lenge toåringen kan motstå sangen, spillet og engasjementet som foregår rett foran henne. Der sitter nemlig en svært engasjert og smilende Monika Overå, musikkterapeuten som Julie er blitt godt kjent med på Akershus universitetssykehus. Hun har med gitar, trommer og en spennende hanske full av små dyr.

– For barna som er her, handler det meste om sykdommen, og de som kommer inn i rommet, behandler sykdommen. Men jeg har et annet fokus som musikkterapeut. Jeg er opptatt av hvilken musikk de liker, hva de kan fra før, og hva de har lyst til å holde på med, sier Overå.

Normaliserer tilværelsen

Julies leukemi ble oppdaget i januar. Nylig var hun hjemme i tre uker, men nå er hun tilbake i sykehusomgivelsene, omgitt av apparater, slanger og folk kledd i sykehusuniformer.

Det er jo alle disse tingene som egentlig skal gjøre henne frisk, men det kan være godt å vite at noen på sykehuset har vanlige klær – og at de eneste instrumentene de har med, er av den musikalske sorten.


Musikkterapeut Monika Overå. (Foto: David Engmo)

– Det er veldig bra at de får noen normale opplevelser, hyggelige ting som de kan kjenne igjen fra barnehagen, sier Julies mamma, Benedicte Bendiksen.

Musikkterapeuten poengterer også hvor viktig det er med å holde ting så normalt som mulig. 

– Når de er så små, er det spesielt viktig at ikke sykdommen blir en for stor del av identiteten deres. Jo flere opplevelser de har her som ikke handler om sykdom, desto mindre traumatiserende kan det bli i ettertid, mener Overå og legger til at musikkterapeutene er flinke til å se hele mennesket.

– Vi anerkjenner at de er mer enn bare syke, at de er hele mennesker som har masse annet ved seg også. Sånn at de kan tenke «jeg var syk, jeg ble frisk», i stedet for at sykdommen blir hengende ved dem hele livet.

Musikalsk smertelindring

Monika Overå vet at det virker. Mer enn én gang har barn bedt foreldrene sine om å få dra tilbake til Ahus fordi de forbinder sykehuset med musikk, ikke sykdom.

– Jeg har hatt pasienter som har kommet tilbake med foreldrene. Selv om det er mye fælt, så utgjør musikken de sterkeste minnene.

Overå er en av to musikkterapeuter på Akershus universitetssykehus. De jobber hver dag med å se ungene, være der med og for dem og gjøre sykehusverden litt lysere. Men de jobber også med smertelindring og i mer akutte situasjoner.

– Det er viktig å være der for barn og ungdom i krise, og at noen har en annen rolle enn å behandle det kritiske.

Eksempler på oppgaver utenom det daglige kan være å berolige pasienter som er redde og urolige, eller bruke musikken i smertelindring. Som når en pasient skal få skiftet bandasjer på et brannsår. Da går ikke Overå inn og er påtrengende med musikken, men kan ligge med melodier som en base – og bidra musikalsk til ro når det hele er over.

Livsviktig anerkjennelse

Akkurat dette med å bli sett, er ekstremt viktig. Faktisk essensielt for alle mennesker, mener professor i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole, Gro Trondalen.

– Anerkjennelse handler om vårt eksistensgrunnlag. Og anerkjennelse har så store forgreninger at det rett og slett er en holdning for hvordan vi møter hverandre, sier hun.

– Vi kan snakke sammen uten å bekrefte hverandre. Dette blir så synlig i musikken, for eksempel når vi spiller oppå hverandre uten å lytte, da fungerer det ikke. Derfor kan vi bruke musikk som anerkjennende handling: Å lytte til hverandres musikk og bidra til at folk føler seg sett.

Trondalen påpeker at anerkjennelse er ekstra viktig for alle som er i sårbare situasjoner. Da er det særlig viktig å skille mellom ros og anerkjennelse.

– Rosen har en evaluering i seg. Rosen sier «så flink du er». Vi trenger det også, men vi skal dyrke anerkjennelsen som handler om den vi er, ikke det vi får til ytre sett. Det handler om toleranse og bekreftelse.

Musikkterapeuter er spesielt trent i nettopp å se og bekrefte andre.

– I media er det stort sett fokus på alt vi gjør som er positivt og hyggelig. Men det er spesielt møtene på pasientrommet og det som skjer der jeg er fascinert av, sier Monika Overå.

Noe annet enn bare underholdning

Overå understreker at musikkterapi er et fag, ikke noe hvem som helst kan prøve seg på.

– Det krever mer enn bare å sette på musikk. Man trenger kompetanse for å kunne møte barn i alle slags situasjoner. Det er noe annet enn bare underholdning. Det handler om inntoning, å følge barnet, ta imot signalene som barnet sender ut og hele tiden tilpasse, sier hun.

– Det er ikke alltid ungene her er i toppform. Når jeg møter pasienten toner jeg meg inn på der pasienten er, og er oppmerksomt til stede i det som skjer.

– Det skjer en jevnlig tilpasning gjennom samspillet. Jeg følger med på «hvor er du nå?». Det er absolutt anerkjennelse i det: at pasienten får være som hun vil, og alle uttrykk er godtatt. Av og til skriver vi låter sammen og i stedet for å si at de skal skrive om å være syk, spør jeg hva de tenker på og hva de er opptatt av. Her om dagen var det en som svarte «sol, da kjenner jeg glede». Det ville hun skrive om, det var hun opptatt av. Det er dét vi skal ha inn i musikken. Jeg har ingen oppskrift, sier Overå.

Gleder seg

På rommet til Julie har Monika Overå spilt bort toåringens skepsis og blygsel. Da Julie dro en edderkopp ut av den magiske hansken, og musikkterapeuten satte i gang «Lille Petter edderkopp», ble det rett og slett bare for gøy. Tryggheten til musikkterapeuten er åpenbart smittsom.

– Hun synes dette er kjempegøy, forteller mamma Benedicte Bendiksen.

– Første gang var hun litt skeptisk, men det var også fordi hun var så dårlig. Nå vet hun hva som kommer, og når vi snakker om det, gleder hun seg og følger med på døren.

Hun bekrefter det musikkterapeuten sier, at musikken er spesielt viktig for de syke barna. For tryggheten, for at tilværelsen skal ha en smakebit av normalitet og for å fjerne angst – og kanskje til og med motvirke noen traumer.

– Det skjer ikke noe fælt når man spiller musikk, fastslår Julies mamma.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Musikkterapi

Musikkterapeuter jobber med mennesker i alle livssituasjoner, og bidrar til helse og behandling, livskvalitet og utvikling i individuelt og samfunnsmessig perspektiv.

Norges musikkhøgskole tilbyr årsstudium i musikk og helse, og master i musikkterapi.

Musikkterapistudiet fokuserer på kommunikasjon, sosialt samspill og musikalsk improvisasjon. Praksis er viktig, ofte innen rusomsorg, kriminalomsorg, rehabilitering av personer med multippel sklerose, eller arbeid med demens.

Musikkterapi i praksis: En samling unike fortellinger og casestudier fra erfarne, norske musikkterapeuter ble utgitt i bokform i 2017. Redaktører er Tom Næss og Even Ruud. Tittelen er Musikkterapi i praksis, og boken kan bestilles fra CREMAH sine nettsider.
Emneord