Overvektige får blodforgiftning oftere. De dør også oftere av en blodforgiftning. (Foto: Colourbox)

Overvektige får blodforgiftning oftere

Høy vekt, lite fysisk aktivitet og røyking gjør oss mer utsatt for alvorlig blodforgiftning. Det øker også dødeligheten.

20 prosent av personene som får blodforgiftning, dør av det. Det er en ganske vanlig sykdom som tar livet av over seks millioner mennesker i verden hvert år.

I Norge får nesten fire av 1000 personer blodforgiftning årlig.

Forskere ved Midt-norsk senter for sepsisforskning har sett nærmere på sammenhengen mellom livsstil, overvekt og risikoen for både å bli rammet av blodforgiftning og risiko for død.

De har undersøkt nesten 2000 nordtrøndere med blodforgiftning som har deltatt i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT).

Overvekt spiller stor rolle

– Vi ser at overvekt er en viktig risikofaktor for å få blodforgiftning, sier lege Julie Paulsen, stipendiat ved NTNU og tilknyttet Institutt for klinisk og molekylær medisin.

– Hos lettere overvektige økte risikoen med 30 prosent ved BMI mellom 30 og 35, sammenliknet med normalvektige. Personer med BMI over 40 hadde tre ganger så høy risiko som normalvektige, forklarer Paulsen.

Det viser seg at personer med BMI over 35 som røyker og er lite fysisk aktive, har nesten fem ganger så høy risiko for å få alvorlig blodforgiftning som normalvektige fysisk aktive ikke-røykere.

Dør oftere

Det er samtidig høyere dødelighet blant overvektige som får sykdommen sammenlignet med normalvektige.

Hos lettere overvektige økte risikoen med 35 prosent, mens personer med BMI over 40 har tre ganger så høy risiko for død som normalvektige.

Denne studien viser at tiltak som har med livsstil å gjøre, kan redusere forekomsten av alvorlige infeksjoner.

Grunnlaget for studien var 64 000 deltakere i HUNT. 

Referanse: 

Julie Paulse m.fl: Associations of obesity and lifestyle with the risk of mortality of bloodstream infection in a general population: a 15-year follow-up of 64.027 individuals in the HUNT study. International Journal of Epidemiology juni 2017. DOI: 10.1093/ije/dyx091

Powered by Labrador CMS