Sjefer krever taushet – også når de ikke har lov til det. (Foto: racorn, Shutterstock, NTB scanpix)
Offentlig ansatte knebles ulovlig
Det er ulovlig, men offentlige etater begrenser ytringsfriheten til de ansatte likevel. Verst er det hos dem som har rutiner for hvem som skal uttale seg til journalister.
Et av eksemplene som Sissel C. Trygstad presenterte da hun holdt foredrag om de første funnene sine for Fritt Ord nylig, handler om en miljøarbeider som fikk skriftlig advarsel etter å ha skrevet avisinnlegg om påståtte brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid.
Sivilombudsmannen fant at kommunen ikke hadde rettslig grunnlag for å reagere og at dette ga arbeidsgiver en mulighet til å rette opp ulovlige forhold.
«… Selv om denne typen leserinnlegg fra ansatte vil være ubehagelige for arbeidsgiver generelt og ledelsen spesielt, vil de samtidig kunne bidra til at de ansvarlige i kommunen får kjennskap til forhold i systemet».
Lov til å ha meninger
Et annet eksempel fra sakene som Sivilombudsmannen har behandlet:
En lærer, omtalt som A, skrev leserinnlegg og deltok på folkemøter og foreldremøte da det ble debatt om skolen hun arbeidet på, skulle nedlegges. Ledelsen på skolen ga uttrykk for at synet til de ansatte skulle tas opp gjennom personalets kanaler.
Sivilombudsmannen sier:
«A hadde rettslig adgang til å ytre seg slik hun gjorde. Skoleledelsens handlemåte hadde karakter av ulovlig inngrep i lærerens ytringsfrihet, slik denne er sikret i Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.»
– I mange tilfeller pålegger arbeidsgiver de ansatte restriksjoner som det ikke er rom for i lovverket. Det konstaterer forskningssjef Sissel C. Trygstad i Fafo.
Uenige ledere
Hun har presentert de første funnene fra en undersøkelse om ytringsfriheten til offentlig ansatte. Her ser hun både på hvilke begrensninger som legges på ytringsfriheten til offentlig ansatte og på om de begrensningene er lovlige.
– Det er ikke lett å si akkurat hvor ofte det skjer eller om det er forskjell på for eksempel store og små kommuner. Men sakene som Sivilombudsmannen har hatt til behandling, viser at det skjer. Så viser også tallene våre at ledere i kommunal sektor ikke nødvendigvis er enige i at ansatte bør ha vide fullmakter til å uttale seg mot egen kommune, sier Trygstad til forskning.no.
Skriftlige avtaler
I tillegg til å gjennomføre en spørreundersøkelse har hun og kollegene sett på 18 saker som Sivilombudsmannen har behandlet. Der har offentlig ansatte uttalt seg i flere sammenhenger – som ansatte, som profesjonelle fagutøvere eller som borgere som har meninger om en sak samtidig som de er offentlig ansatte.
Forskningssjefen har tidligere latt seg overraske over hvor mange som har en skriftlig avtale med arbeidsgiveren som begrenser muligheten deres til å snakke offentlig om arbeidsplassen.
– Vi ser at de som arbeider i virksomheter der det er utviklet rutiner for hvem som kan snakke med journalister, vurderer ytringsbetingelsene sine som dårligere. Det betyr at rutinene snarere begrenser enn klargjør at det er ytringsfrihet, ifølge Sissel C. Trygstad.
– Overivrig organisering
Hun har flere forklaringer på hvorfor det blir slik:
– Det er ikke nødvendigvis vond vilje, men heller en slags overivrig organisering av hvem som kan få lov til å si hva til hvem. Det kan skyldes at man ikke kjenner regelverket godt nok.
Men samtidig:
– I en del virksomheter ønsker man heller ikke at kritikk skal bli offentlig.
Stopper offentlig innsyn
Er det generelt en lukkethetskultur i norske kommuner? Det vil ikke Trygstad si. Men Fafo har også undersøkt om kommunene gir offentligheten innsyn i saker slik offentlighetsloven krever.
– Der ser vi også at det er ganske stor grad av uklarhet knyttet til når det gis innsyn eller ikke. Ofte er kommunene tilbøyelige til å tolke reglene snevrere enn de egentlig har mulighet til, forteller hun.
– Om det skyldes en lukkethetskultur eller rett og slett at de ikke kan regelverket eller mener at det blir for brysomt å sladde dokumentene, det kan vi ikke si noe om. Men spesielt ledere er tilbøyelige til å svare at det er riktig å avslå innsyn enn de egentlig har muligheten til.
Annonse
Det kan skyldes manglende kunnskap, men det kan også skyldes hardt arbeidspress.
– I noen tilfeller er de nok tilbøyelige til å svare nei fordi det blir litt ekstra jobb. En del av lederne er ekstremt presset på tid, sier Sissel C. Trygstad.
Nye tiltak på vei
Sivilombudsmann Aage Thor Falkanger vil gjøre mer for å styrke ytringsfriheten til offentlig ansatte.
– En undersøkelse fra 2015 viste at det var behov for konkrete tiltak, sier Falkanger, som anbefaler å informere kommunene bedre og å revidere de etiske retningslinjene for statstjenestemenn.
Nå har Kommunaldepartementet varslet nye etiske retningslinjer, og kommunenes organisasjon KS har satt i gang arbeid for å informere kommunene om ytringsfriheten til de ansatte.
Ingen økning
Sivilombudsmannen kan ikke si noe om ytringsfriheten får bedre eller dårligere kår i norske kommuner og offentlige etater.
– Det ligger i sakens natur at vi ikke kan dømme ut fra antallet klager eller saker hos oss. Det blir som å måle et sykehus etter antall døde, sier Falkanger til forskning.no.
De siste årene har han hatt i snitt tre varslingssaker i året til behandling. 20 henvendelser har handlet om ytringsfrihet. Åtte av dem er avvist, tre har ført til kritikk og de andre handler om andre forhold enn klager. Dessuten har flere av sakene som handler om tjenstlige reaksjoner, dreid seg om ytringsfrihet.
Referanser:
Annonse
Sissel Trygstad, Elin Svarstad og Anne Mette Ødegård: Offentlig ansattes ytringsfrihet. Presentasjon for Fritt Ord PDF
Sissel C. Trygstad, Anne Mette Ødegård, Marit Skivenes og Elin Svarstad: Ytringsfrihet og varsling i norske kommuner og fylkeskommuner. Fafo-rapport nr. 4/2017. PDF
Sissel C. Trygstad og Anne Mette Ødegård: Varsling og ytringsfrihet i norsk arbeidsliv 2016. Fafo-rapport nr. 33/2016. PDF