Over hver fjerde norske arbeidstakere mener de blir møtt med uvilje fra sjefen hvis de kommer med kritiske synspunkter om arbeidsforholdene der de jobber.

Det viser en ny rapport om ytringsfrihet i Norge som blir lansert i dag.

Skriftlig avtale med sjefen

– Overraskende mange, 34 prosent, sier de har en skriftlig arbeidsavtale med arbeidsgiver som begrenser deres mulighet til å omtale arbeidsplassen offentlig, forteller Sissel Trygstad ved Fafo.

Hun har ledet arbeidet med den delen av rapporten som handler om ytringsfrihet på arbeidsplassen.  

Forskerne har også spurt om varsling av kritikkverdige forhold.

64 prosent av arbeidstakerne som har vært vitne til, avdekket eller observert kritikkverdige forhold de siste tolv månedene har varslet om det. Over halvparten av dem som varslet, mener det hjalp.

15 prosent ble møtt med overveiende negative eller bare negative reaksjoner da de varslet.

Mørketall om varsling?

Birthe Eriksen skriver doktorgrad om varsling ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere jobbet som advokat og er lokalpolititiker, og har vært derfor erfart disse problemstillingene fra ulike ståsted.

– Som jurist tenker jeg umiddelbart at denne undersøkelsen ikke fanger opp de som er utstøtt av arbeidslivet, de som har mistet jobben, er syke eller uføre som følge av at de har sagt fra om ting de har vært kritisk til på arbeidsplassen.

Hun frykter nemlig at det er store mørketall på dette området.

– Det vi som jurister også ofte ser, er at  mange blir «kjøpt» ut av stillingene sine som følge av konflikt i kjølvannet av  ytringer om kritikkverdige forhold på sin egen arbeidsplass.

Å håndtere varsling krever både juridisk og organisasjonspsykologisk kompetanse, mener hun.

– Ytringsfrihet er et alvorlig problem

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen er ikke overrasket over resultatene av denne undersøkelsen.

– Ytringsfrihet er stort og alvorlig problem i norsk arbeidsliv, sier han.

Dette skyldes at vi ikke har et varslervern som ikke er godt utbygget, mener han 

– Lovverket er så ullent at de fleste arbeidstakere rett og slett ikke tør å si fra i frykt for å miste jobben.

Utgangspunktet i Arbeidsmiljøloven er at ”Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten”. Men så er det er tatt med et forbehold hvor det står: ”Arbeidstakers fremgangsmåte må være forsvarlig”.

– Når dette forbeholdet er tatt med, virker det lett avskrekkende for varsleren. For alle vet at arbeidsgiver selvsagt vil hevde at dette skulle man bare tatt opp internt, eventuelt tatt opp en gang til. Det burde ikke stått mer i loven enn at man har rett til å varsle. 

Kan være i strid med Grunnloven

Bernt mener det at de begrensningene i ytringsfriheten vi nå ser mange arbeidsgivere legger på sine ansatte, kan være i strid med et grunnleggende prinsipp i Grunnloven.

Grunnlovens § 100 slår fast at begrensninger i borgernes ytringsrett vare skal aksepteres der det er svært gode grunner for det. Vårt demokrati bygger på en forutsetning om åpenhet og fri tilgang til informasjon til allmennheten om kritikkverdige forhold.

Lovgiver må ikke akseptere at offentlige og private arbeidsgivere legger munnkurv på tilsatte hvis de ikke har tungtveiende og legitime grunner til hemmelighold, mener Bernt.

– Dette er et demokratisk problem. Når varsleren skal være vernet, henger det ikke så mye sammen med ytringsfriheten for den enkelte, men at samfunnet har behov for at folk kan si i fra når noe er galt. 

Kamuflert under personalsaker

Birthe Eriksen mener det er et problem at det ofte kan være vanskelig å skille mellom ytringer om politisk og faglig uenighet og varsler om kritikkverdige forhold.

Men hva er egentlig politisk og faglig uenighet i forhold til kritikkverdige forhold?

– Alle type ytringer, også fra arbeidstakere, er vernet av den alminnelige ytringsfriheten i Grunnloven § 100. Den store forskjellen er at dersom man gir uttrykk for politisk eller faglig uenighet, så må man akseptere at arbeidsgiver har siste ord, for eksempel i spørsmålet om hvordan et arbeid skal utføres eller finansieres.

Ved varsling  om kritikkverdige forhold, for eksempel om brutt på rettslige eller etiske normer,  slår ikke arbeidsgivers styringsrett igjennom. I stedet utløses det særskilte krav til hvordan ytringen, altså varselet, skal behandles og arbeidstaker beskyttes, forklarer Eriksen.

Hun mener det ikke er uvanlig at byråkratisk eller politisk ledelse kamuflerer alvorlige varslersaker under merkelappen personalsaker. Og putter du den merkelappen på en sak, da slår personvernet inn. Verken journalister eller andre får innsyn i saken.

– Den farlige konsekvensen er da at det legges lokk på samfunnskritisk informasjon.

Mer står på spill

Eriksen tror det i dag står mer på spill i norsk arbeidsliv enn tidligere, særlig med hensyn til betydningen tap av renommé, samt politiske interesser.

– Vi ser blant annet stadig eksempler fra kommunesektoren på at sterke politiske interesser kan oppleve seg truet dersom ansatte får uttale seg fritt. Det inngås derfor ofte skriftlige avtaler på arbeidsplassen som begrenser de ansattes ytringsfrihet. Et typisk eksempel er at det etableres instruks eller avtale om at det kun er avdelingsleder som får uttale seg til media.

Slike avtaler vil lett komme i konflikt med Grunnloven § 100 og vil være ulovlige, sier juristen.

Offentlig sektor kommer dårligst ut

Undersøkelsen fra Fafo viser også at ansatte i offentlig sektor mener ytringsfriheten på jobben er dårligere enn ansatte i privat sektor.

Prosjektlederen er forsiktige med å konkludere bombastisk.

– Vi kan ikke si at det er mye verre i det offentlige enn i det private, med hensyn til ytringsfrihet. Kanskje er kritikkverdige forhold i det offentlige mer av interesse for offentligheten enn i det private.

– Som lærer har du kanskje mer å gi beskjed om av kritikkverdige forhold i samfunnet, enn du har som sekretær på et tannlegekontor, for eksempel.

Jan Fridthjof Bernt er enig.

– Jeg tror det dreier seg om at de som jobber i det offentlige har mer å fortelle. I det offentlige er det hele tiden historier om mennesker som lider eller ressurser som er for knappe. Mange som jobber i denne sektoren har også en yrkesetikk i forhold til å stå på klientens side, og føler derfor de må si fra.

Birthe Eriksen mener at det like gjerne handler om at private selskaper i større grad tvinges til å ha fokus på selskapets samfunnsansvar, særlig de store internasjonale selskapene. Her banker internasjonal rettsutvikling på døra.

Hvor demokratisk er egentlig norsk arbeidsliv?

Vi liker å tenke på norsk arbeidsliv som demokratisk. Arbeidstakernes rettigheter er sikret godt, både i tariffavtaler og i arbeidsmiljølov. Norske ledere er også karakterisert som likhetsorienterte, uformelle og sosialt ansvarlige i forskningen.

Trygstad sier at hun ikke har noe grunnlag for å si at norske arbeidstakere har fått mindre ytringsfrihet de siste årene.

– Men i sin årsmelding for 2013 uttrykker Sivilombudet bekymring for utviklingen i offentlig sektor. Og i SSBs levekårsundersøkelse framgår det også at en del norske arbeidstakere opplever det som risikabelt å komme med kritiske synspunkter på jobben.

Idylliserer norsk arbeidsliv

Birthe Eriksen mener det er en fare for at vi har idyllisert norsk arbeidsliv for mye.

– Vi har velutviklede bedriftsdemokratier, sammenliknet med mange andre land. Faren er at vi tror at dette bedriftsdemokratiet gjør varslingsmekanismen overflødig. Poenget er at varsling er den demokratiske sikkerhetsmekanismen som slår inn, nettopp når de ordinære mekanismene som skal fange opp kritisk informasjon, ikke virker etter formålet.

Hun har som advokat sett flere eksempler på at tillitsvalgte som har bistått i varslersaker, i neste runde selv har blitt sanksjonert og satt ut av spill.

– Jeg er bekymret for at verken arbeidsgiverforeningene og fagbevegelsen har tilstrekkelig kompetanse om varslermekanismen og varslingsprosessen, sier hun.