Mount Everest er 8848 meter høyt. Dette er et fiendtlig sted for mennesker, og ingen er tilpasset et liv i en så ekstrem høyde.

Over 8000 meters høyde kalles ofte dødssonen. Her er det under en tredjedel av oksygennivået som finnes på havnivå, og mennesker kan ikke tilpasse seg forholdene der oppe. De fleste overlever ikke lenge der oppe.

Men lenge før dødsonen kan høydesyken komme krypende. Dette er begynnelsen på en potensielt dødelig lidelse som har tatt livet av mange fjellklatrere gjennom årene, og høydesyken kan merkes allerede ved 2100 meter.

Men det er stor forskjell på hvordan folk reagerer på høyden.

Den spanske fjellklatreren og langdistanseløperen Kilian Jornet, som er bosatt i Romsdalen, skapte overskrifter over hele verden da han klatret til toppen av Mount Everest for andre gang på en uke, uten medbrakt oksygen.

Første gang han var på toppen, 22. mai, hadde han som mål å slå hastighetsrekorden på 16 timer. Det klarte han ikke, Jornet brukte 26 timer, ifølge hans egen blogg. Det skal sies at han begynte lavere enn vanlig (5100 moh mot 6500 moh), så han har satt en rekord allikevel.

Men fem dager senere gjorde han det igjen, denne gangen fra 6500 meters høyde. Han nådde toppen for andre gang uten oksygen den 27. mai.

Jornet har kanskje opplevd litt høydesyke på vei opp, men det har tydeligvis ikke vært nok til å stoppe han. Hva han gjorde for å klare bragden, skal vi komme tilbake til.

Men først: Hva er egentlig høydesyke?

• Les også: Kan ha kommet til bunns i høydesyken

– Apatisk

Det starter uskyldig nok, med hodepine og tung pust, ifølge Norsk helseinformatikk.

– Nesten alle får det i varierende grad, sier Sven Christjar Skaiaa til forskning.no.

Han er lege og fjellklatrer, og har jobbet med høydemedisin i blant annet Nepal og Alaska.

– Jeg har opplevd det mange ganger, og det kan beskrives som fyllesyke.

– Du blir småkvalm, apatisk, usosial og får vondt i hodet, men jeg har aldri fått alvorlig høydesyke. Disse symptomene må tas som en advarsel, og man skal ikke fortsette oppstigningen før det har gått 24 timer.

– Hvis det blir verre må pasienten evakueres til lavere høyde og eventuelt få oksygen og medisiner.

Når høydesyke blir verre kan det være dødelig, og det kan utvikle seg på forskjellige måter, men de opptrer ofte sammen.

Livsfarlig

HACE og HAPE er to forkortelser som brukes mye i både fjellklatrerfilmer og i det virkelige fjellklatrerliv. HACE (High Altitude Cerebral Edema) er når kanalene rundt hjernen fylles med for mye væske.

– Ved siden av hodepine og oppkast får man gjerne balanseproblemer og redusert bevissthet, som kan utvikle seg til koma og så død, sier Skaiaa.

Dette kan være så alvorlig at man dør i innen 24 timer, og halvparten av de som blir rammet dør hvis de ikke får behandling, ifølge denne studie-samlingen fra 2013. Det skjer med rundt en prosent av de som går til 4000-5000 meter.

Den andre varianten kalles HAPE (High Altitude Pulmonary Edema). Da fylles lungene med væske, og det blir vanskelig å puste. Sjansen for å utvikle HAPE øker kraftig hvis en fjellklatrer stiger raskt opp til 5500 meter på kort tid.

Årsakene til disse sykdommene er fortsatt litt mystiske, men det har med trykkfallet å gjøre.

– Det kommer av at trykket i oksygenet i blodet blir lavere. Dette skaper endringer i blodårene som igjen gjør at det kan lekke væske ut i lungene eller i hjernen - veldig enkelt forklart, sier Sven Christjar Skaiaa til forskning.no.

• Les også: Folk tålte ekstreme høyder for tusenvis av år siden

Ikke fysisk form

Men, det har lite med fysisk form å gjøre, noe som ikke henger helt på greip.

Folk som er godt trent har større sjanse for å komme til toppen, men det er ingen sammenheng mellom god form og sjansen for å utvikle høydesyke, ifølge denne artikkelen i New England Journal of Medicine (NEJM).

– Det har mye med genetikk å gjøre, sier Skaiaa til forskning.no.

Når kroppen blir utsatt for et miljø med mye mindre oksygen, må den regulere dette på en eller annen måte. Noen er rett og slett utstyrt med kropper som klarer dette bedre.

– Når det er mindre oksygen tilgjengelig, må kroppen respondere med å puste fortere og dypere. Hvis denne evnen blir dårligere hos en person, er det større sjanse for å bli syk.

– Dette er en av mange foreslåtte mekanismer som kan ligge i genene.

Det er flere folkegrupper som lever livene sine i høyden, og mange studier har undersøkt deres høydetilpasning. For eksempel tibetanere produserer mindre hemogoblin i høyden enn folk som kommer fra lavlandet.

Når det er lite oksygen, reagerer kroppen med å produsere mer hemoglobin, som frakter oksygen rundt i blodet. Dette gjør blodet mer tyktflytende, og kan øke sjansene for blant annet slag. Tibetanerne får ikke noe særlig tykkere blod i høyden, ifølge denne studien.

Men arvelighet er bare en del av bildet, akklimatisering er vel så viktig.

– Tar en risiko

– Det er flere måter å komme seg opp et fjell, sier Skaiaa.

Han forklarer at det tar litt tid før høydesyke gjør seg gjeldene, så en måte å omgå problemene er å være raskt opp og ned.

– Kilian Jornet har valgt å satse på at han er i så god form at han klarer å komme seg raskt opp på toppen og ned igjen. Det er mer risikabelt, i tilfelle det skulle skje noe.

Flere har dødd på Mount Everest denne sesongen, og høydesyke har allerede fått skylda for noen av dødsfallene, ifølge NPR.org.

Den andre varianten er tryggere, men mye saktere. Her går klatrerne gjennom en tradisjonell akklimatiseringsprosess, hvor de gradvis blir mer tilpasset livet i høyden.

En vanlig metode er å ta det ganske rolig over 3000 meter. I oppstigningen kan klatrerne godt forflytte seg ganske mange høydemeter oppover, men de må ofte gå ned igjen et stykke for å sove. Det bør nemlig ikke være mer enn 300 til 500 høydemeter i stigning mellom stedene klatrerne sover i nettene etter hverandre. De bør også hvile hver tredje eller fjerde dag, ifølge NEJM-artikkelen.

Jornet har prøvd et annet, mye raskere akklimatiseringsprogram som han delvis beskriver på bloggen sin.

– Unødige dødsfall

Selv om noen er mer disponert for å takle høyden, tror Skaiaa at de aller fleste vil takle ganske ekstreme høyder med riktig akklimatisering.

Et relativt lett fjell, som for eksempel Kilimanjaro på 5900 meter, har fortsatt noen dødsfall på grunn av høydesyke i året. Rundt nyttår døde en nordmann på fjellet, og NRK skriver det dreide seg om høydesyke.

– Disse dødsfallene tror jeg ofte er helt unødvendige. Med riktig akklimatisering kan de fleste friske mennesker komme seg til 7000 meter.