I dag er Johan Adrian Jacobsen (1853–1947) en myteomspunnet og kjent person i Tyskland, men i Norge er væreiersønnen fra Risøya utenfor Tromsø ukjent for de fleste.

I Tyskland er han regnet som en av landets største etnografiske samlere, noe som vil si at han har bidratt til at tusenvis av gjenstander fra urfolkskultur over hele verden er samlet inn og bevart for ettertiden.

Men han rekrutterte også levende mennesker, som ble vist fram ved siden av gjenstander og dyr i dyrehager og andre steder.

Formålet var å vise samspillet mellom dyr og mennesker i de ulike kulturene. 

Utstillinger med eksotiske mennesker

Johan Adrian Jacobsen vokste opp som ett av 11 barn på væreiergården på en bitte liten øy i havgapet i Troms. Det innebar blant annet at han og alle søsknene tidlig måtte lære seg å mestre sjøen og havet. Uansett hvor de skulle, så måtte de jo ut i båt. Det gjorde nok sitt til at han etter hvert ble en god seiler og sjømann, i tillegg til at han hadde nautikkstudier bak seg i Tromsø.

– Han hadde en eldre bror, Jacob Martin, som var sjømann og som hadde slått seg ned i Hamburg og startet klesforretning. Dit reiste også Johan Adrian som 23-åring. Det er her, etter noen år på sjøen i Sør-Amerika, at han møtte Carl Hagenbeck – en mann som fikk stor innflytelse på Johan Adrians videre liv, sier postdoktor Cathrine Baglo ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet.

Carl Hagenbeck (1844 – 1913) var dyrehandler og grunnlegger av dyreparken Tierpark Hagenbeck. I tillegg til å være opphavsmann til organiseringa av moderne dyrehager arrangerte Hagenbeck også levende utstillinger av «eksotiske» mennesker og urfolk. Deriblant samer fra Troms og Finnmark som ble vist fram sammen med sine reinsdyr, gjeterhunder, redskaper og boliger.

– Hagenbeck fikk Jacobsen til å jobbe for seg. Noe av det første han ville ha gjort, var å få tak i grønlendere og redskaper til en utstillingsturné i Europa, og Johan Adrian var den som reiste ut og samlet dette inn. Betalingen var penger eller andre byttemidler.

Å vise fram levende mennesker fra andre kulturer sammen med dyr i en utstilling – det høres utrolig nedlatende ut for folk i dag. Så hvorfor gjorde de det?

– På 1800-tallet var dette den muligheten folk flest hadde til å se mennesker fra andre kulturer, for folk reiste jo ikke så mye den gang som nå. Dessuten har nok ettertiden lagt mer betydning i disse utstillingene, i alle fall Hagenbeck sine, enn det egentlig var grunnlag for. Særlig det forhold at utstillingene fant sted i dyrehager og at dyr og mennesker ble vist fram sammen. Utstillingene var langt mer positivt ansett enn det vi tenker om dem i dag, også sett fra utstillingsdeltakernes side.

– Det var veldig populære utstillinger. Folk sto i kø for å oppleve de fremmede kulturene. Og på Grønland flokket de seg om Jacobsen for å bli rekruttert til den neste utstillinga da de så hvor bra det hadde gått med folkene han engasjerte i 1877. En av dem Johann Hendrik Jensen, eller Kujagi, ble bare omtalt for «baronen» på grunn av pengene han hadde lagt seg opp gjennom utstillingsoppholdet i Europa, forteller Baglo.

• Les også: Universitetet i Oslo overtar samlinga til eventyraren Oscar Mamen

Skrev dagbok

I løpet av livet ble det mange reiser for Johan Adrian Jacobsen, blant annet tre store på 1880-tallet: en reise opp til nordvestkysten av Amerika – og helt opp til Alaska, en annen til nordøst i Asia, og en tredje til Indonesia og Bandahavet i 1887.

Også hans lillebror, Bernhard Phillip Jacobsen (1864–1935), var en betydelig samler, spesielt i Britisk Columbia i Canada. Til sammen sto de to bak innsamling av tusenvis av gjenstander.

Underveis mens han reiste og samlet inn ting og mennesker, så skrev Johan Adrian Jacobsen dagbøker.

– Det er gjennom dette godt bevarte stoffet at vi vet så mye om hans samlervirksomhet. Det finnes også mange brev – og gjennom å lese disse blir man også kjent med personen Johan Adrian. Den første boken hans, en reiseberetning skrevet sammen med en tysk journalist, kom allerede i 1880-årene. Den ble også oversatt til norsk i 1887.

I Britisk Columbia kjøpte og byttet han til seg gjenstander fra urfolksgruppene i området. 

• Les også: Heksejakten mot samene

Ukjent etter andre verdenskrig

– Etter hvert som han blir eldre, viser Jacobsen interesse for å avslutte samlervirksomheten og heller jobbe på museum og innenfor vitenskapen. Men på grunn av hans manglende akademiske bakgrunn fikk han ingen slike vitenskapelige stillinger, og det var en stor skuffelse for han, sier Baglo. 

I hele sitt voksne liv bodde Jacobsen i Tyskland, hvor han giftet seg med Hedvig og fikk fire barn. Men på sine eldre dager dro han hjem til Risøya, og det var her han døde i 1947. Han ble imidlertid gravlagt i Tyskland. Avisintervjuer før krigen og hans nekrolog viser at han var en kjent person i Norge på den tiden, men for generasjonene som er født etter andre verdenskrig er han fullstendig ukjent. 

Trolig må dette ses i sammenheng med samfunnsutviklingen og forholdet til Tyskland etterpå. Dessuten førte etterkrigstida til en økt oppslutning om menneskenes likeverd.

• Les også: Skjeletter er ikke potteskår

Aktuell igjen

Etter andre verdenskrig var det liten interesse for levende etnografiske utstillinger. Antropologi utviklet seg dessuten til en disiplin som først og fremst var opptatt av sosiale relasjoner. Både etnografiske samlinger og utstillinger av levende mennesker ble akademisk uinteressant.

– I de senere år har dette snudd. Ironisk nok er mangelen på utdannelse én av årsakene til at Jacobsen nå er blitt aktuell igjen. Mens fagfolk har hatt en tendens til å overse urfolks egen agenda, og ofte utelot tegn på samfunnsendring fordi formålet var å samle eller rekruttere fra antatt uberørte kulturer, er det en langt mer kompleks og sannferdig virkelighet brødrene Jacobsen gir innsikt igjennom sine reiser, forteller Baglo.

Hun planlegger nå å skrive bok om Johan Adrian Jacobsen sammen med en gruppe forskere fra Norge, Tyskland, Canada og USA. Nylig var forskergruppen på besøk i Tromsø og Risøya med nettopp dette formålet for øyet.