Offentlige ytelser som barnehage, skole, helsevesen og eldreomsorg har økt mye de siste årene. Når forskere tar med disse ytelsene i regnestykket, halveres fattigdommen i Norge. (Illustrasjonsfoto: Børge Sandnes/Colourbox)
Fattigdommen i Norge halveres om offentlige tjenester regnes med
Inntekt kan være mer enn bare penger fra lønn og trygd. Omfanget av offentlige tjenester har økt sterkt de siste tiårene. Dette bør regnes inn i folks økonomi, foreslår forsker.
I Norge øker tilsynelatende ulikheten mellom folk. Den øker sakte, men sikkert, etter i mange år å ha ligget på et lavt nivå etter andre verdenskrig.
Skal politikere og andre kunne gjøre seg opp en mening om dette og treffe riktige beslutninger, bør de også ta hensyn til at mange nå mottar langt mer av det offentlige i form av tjenester enn de gjorde i tidligere tider, mener forsker ved Statistisk sentralbyrå Rolf Aaberge.
Hva er fattigdom?
Kommunene er hovedleverandør av både barnehage, skoletjenester, eldreomsorg og flere helse- og sosialtjenester mange av oss bruker. Regnes disse tjenestene inn i folks økonomi, så reduseres ulikheten i Norge vesentlig. Dette har Aaberge og forskerkollegene Audun Langørgen og Petter Lindgren regnet seg fram til.
Fattigdommen i Norge halveres. Ikke minst reduseres barnefattigdommen.
Disse beregningene står i motsetning til statistikken presentert av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 30. mars 2017 i «Oppvekstrapporten 2017: Økte forskjeller – gjør det noe?». Rapporten ble presentert for media med at hvert tiende barn i Norge vokser opp i relativ fattigdom og at denne andelen er tredoblet i løpet av 14 år. Rapporten fikk mye oppmerksomhet.
– Selv om de har hentet dette tallet fra Statistisk sentralbyrå, synes jeg det er litt pussig at både direktoratet og forskerne bak denne rapporten ikke drøfter begrensingene i inntektsbegrepet.
I denne rapporten er nemlig inntekten begrenset til husholdningenes samlede kontantinntekter etter at skatt er trukket fra.
Rolf Aaberge mener at siden skatten kommer tilbake til husholdningene i form av gratis eller subsidierte tjenester, så bør verdien av disse tas hensyn til. Det bør forskere gjøre både når de undersøker fattigdom og inntektsulikhet.
– I dag mottar jo folk langt mer fra det offentlige enn bare penger.
Mer som tjenester enn som trygd
Statens overføringer til husholdningene kan grovt deles i to: utgifter til trygd og utgifter til tjenester.
Rolf Aaberge er forsker ved Statistisk sentralbyrå. (Foto: SSB)
Trygdeutgiftene bidrar til en omfattende omfordeling av penger fra dem som har inntekt og betaler skatt, til dem som behøver ytelser som uføretrygd, syketrygd og foreldrepermisjon. I tillegg mottar barnefamiliene barnetrygd og kontantstøtte. Kontantytelsene til barnefamiliene var i 2016 på rundt 40 milliarder kroner.
– Likevel må vi helt tilbake til året 1980 for å finne et år hvor kontantoverføringene var større enn utgiftene til alle de tjenestene kommunene nå yter oss, sier Aaberge. Han understreker at alderspensjonene da er holdt utenfor.
– I dag er altså utgiftene til tjenestene som folk mottar fra det offentlige vesentlig større enn utgiftene til trygdeytelsene.
Vi betaler skatt og avgifter etter hva vi tjener og kjøper.
Men det er veldig stor forskjell på hvor mye vi får tilbake fra det offentlige. Holder du deg frisk og er barnløs, er det stort sett veldig lite hjelp du behøver fra det offentlige. Dør du i tillegg brått uten å ha vært alvorlig syk, koster du heller ikke det offentlige mye som gammel.
Andre har behov for langt mer av offentlige tjenester. Slik mener altså forskerne at det skjer en svært omfattende omfordeling. Denne omfordelingen skjer innenfor hver kommune – fra husholdninger med høy inntekt til de med lav. Omfordelingen skjer også mellom kommuner – fra de større sentrale til små utkantkommuner.
– I praksis kan det selvsagt bety at husholdninger med lav inntekt i sentrale strøk subsidierer tjenesteproduksjonen til husholdninger med høy inntekt i spredtbygde strøk.
Dette vil avhenge av hvilken husholdningstype du tilhører, forteller Aaberge.
– Men bor du i en liten utkantkommune, er det stor sannsynlighet for at du nyter godt av overføringene av penger som går fra store til små kommuner.
– Som innbygger i en kommune er du i tillegg prisgitt hvordan lokalpolitikerne velger å prioritere og bruke pengene de disponerer. De kan for eksempel velge å bygge et nytt sykehjem for eldre framfor å bygge en ny barneskole. Eller de kan prioritere kulturhus framfor barnehager – eller barnehager framfor vedlikehold av eksisterende bygningsmasse, sier Aaberge.
Når forskerne satte seg ned og regnet på alt dette, fant de at inntektsfordelingen i Norge er mindre ulik enn om forskere bare ser på hva folk disponerer av penger til konsum.
Ulikhetene reduseres
Det ligger mye arbeid bak disse beregningene. For det er ikke rett frem hvordan ytelser skal sammenlignes med inntekter.
Blant annet måtte forskerne ta hensyn til hva som er folks ulike behov. At en eldre person får plass på et sykehjem hvor vedkommende koster kommunen 1,5 millioner kroner i året, betyr for eksempel ikke at hun er millionær.
Annonse
Funnene ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Public Economics allerede i 2010. Men de har så langt ikke fått mye oppmerksomhet utenfor akademiske kretser.
Hovedfunnet fra forskningen er kort oppsummert at offentlige tjenester – ikke minst gjennom kommunene – har en betydelig ulikhetsreduserende effekt i Norge.
Denne effekten fanges altså ikke opp av den tradisjonelle inntektsstatistikken.
Fattigdomsbegrepet
Det er altså om vi regner på denne måten, forskerne finner at antallet fattige i Norge blir omtrent halvert.
Når det snakkes om fattigdom i Norge, så er det et relativt fattigdomsbegrep som benyttes. Knapt noen i Norge er fattige på nivå med dem som har lite i fattige land.
Relativ fattigdom innebærer at inntekten en husholdning disponerer ses i forhold til samfunnet de lever i. Etter EU-normen for fattigdom er en husholdning å regne som fattig om den disponerer mindre enn 60 prosent av medianinntekten (den midterste inntekten) i landet. Det er denne definisjonen på fattigdom som nå vanligvis brukes i Norge.
I dette prosjektet har forskerne også kikket på noe annet.
For sett at norsk økonomi blir utsatt for et kraftig sjokk.
For eksempel at noe igjen går alvorlig galt med verdensøkonomien og at Norge også rammes hardt. Hva vil da skje med velferdsstaten og dem som behøver den mest?
Annonse
For å få et svar på dette foretok Aaberge og kollegene hans det som populært kalles en stresstest på norsk økonomi.
Svaret ble overraskende positivt.
– Vi undersøkte velferdsstatens kompenserende effekt ved å stressteste skatte- og stønadssystemet. Vi starter med et hypotetisk scenario der norsk økonomi rammes av en kraftig internasjonal nedgangskonjunktur, og vi så på effektene i arbeidsmarkedet, forteller Aaberge.
Et slikt sjokk vil ganske sikkert ramme demografiske grupper og geografiske områder nokså ulikt, forteller forskeren.
Forskerne så på folk de simulerte at kom til å bli arbeidsledige og miste lønnsinntekten sin. Samtidig la de inn i regnestykket at tapene kompenseres gjennom skatte- og stønadssystemet og andre inntekter i husholdningene.
– Vi fant at husholdningenes inntektstap i første rekke avhenger av om de arbeidsløse har rett til dagpenger og om de oppnår maksimal kompensasjon gjennom dagpengeordningen. Simuleringsresultatene våre viste at over 90 prosent av de arbeidsløse oppfyller vilkårene, og på kort sikt oppnår husholdningene høy grad av inntektskompensasjon.
Selv om norsk økonomi utsettes for et kraftig sjokk, vil andelen fattige i Norge holde seg forholdsvis stabil. Inntektsulikheten vil bli lite endret.
R. Aaberge, m.fl.: The distributional impact of public services when needs differ, Journal of Public Economics oktober 2010, Volume 94, Issues 9–10. Sammendrag.
