Tusenvis at hjortedyr ble testet for skrantesjuke i 2016 fordi det ble påvist hos villrein og elg. Nå kan ny metode gjøre det mulig å teste for sykdommen på levende dyr.
CWD eller skrantesjuke er en smittsom prionsjukdom som rammer sentralnervesystemet hos hjortedyr og forårsaker ødeleggelse av hjernevevet.
Sjukdommen har en langsom utvikling og kjennetegnes bl.a. ved atferdsendringer, ukoordinerte bevegelser og vekttap og ender alltid med døden.
Skrantesjuke har vært kjent hos hjortedyr i Nord-Amerika siden 1960-tallet. Det er ikke påvist smitte fra hjortedyr til menneske.
Årsaken til prionsjukdommer er et protein som alle har i kroppen, spesielt i hjernen, som feilfolder seg.
Det feilfoldete proteinet (prioner) klarer ved en kjedereaksjon å påføre sin feilfoldete form til alle prionproteiner det kommer i kontakt med. Proteinene klarer ikke å fungere som de skal, hoper seg opp og ødelegger til slutt hjernen.
Overvåkingen av sykdommen blir gjennomført på oppdrag fra Mattilsynet i tett samarbeid med Miljødirektoratet.
Innsamling av prøvemateriale blir utført av Mattilsynet, NINA og annet viltpersonell. Alle prøver analyseres av Veterinærinstituttet, som er det nasjonale referanselaboratoriet for prionsjukdommer.
Skrantesjuke er en dødelig sykdom som forårsaker ødeleggelse av hjernevev i hjortedyr. I fjor ble det påvist skrantesjuke på én villrein fra Nordfjella villreinområde og to elg fra Selbu kommune. Derfor har Veterinærinstituttet nå satt i gang et stort overvåkingsprogram for skrantesjuke på hjortevilt.
I løpet av 2016 ble det undersøkt over 10 000 prøver fra hjortedyr, deriblant over 800 fra villrein og 1500 fra tamrein. Totalt fikk fem dyr påvist sjukdommen i 2016, tre villrein og to elg.
Forskerne undersøkte reinsdyr fra villreinområdet og tamreindistrikt som grenser mot Nordfjella, uten at de har kunnet påvise skrantesjuke. Fordi prøveantallet foreløpig er for lavt, kan man ennå ikke si om disse områdene er fri for sykdommen eller ei.
Ifølge forskerne er det sannsynlig at vi har med to typer skrantesjuke å gjøre. Den ene ble funnet på villreinen, mens den andre typen ble funnet på elg.
Antall rein slaktet eller felt under jakt og som er testet for skrantesyke i 2016. Reinbeitedistrikt og tamreinområder er markert med blå fargeskala avhengig av antall slaktede rein undersøkt for skrantesyke. Tilsvarende er villreinområder markert med grønn fargeskala avhengig av antall rein felt under jakt og undersøkt for skrantesyke. Kun områder der minst én rein er registrert undersøkt, er markert på kartet. I områder med mer enn 50 undersøkte dyr er antall undersøkte dyr oppgitt. (Foto: (Grafikk: Attila Tarpai, Veterinærinstituttet))
Bekymret for spredning til tamrein
Overvåkingsprogrammet for skrantesjuke skal fortsette i 2017, med større fokus på tamrein. Tamreindriften i Norge omfatter cirka 211 600 dyr og er i all hovedsak en samisk næring, med unntak av tamreinlagene i fjellområder i Sør-Norge med rundt 11 000 dyr.
Næringen er basert på beitebruk, og i Nord-Norge er flytting mellom sommerbeiter ved kysten og vinterbeiter i innlandet vanlig. I løpet av et reindriftsår er det dermed mye kontakt mellom ulike flokker, og mange bruker felles anlegg til å samle og skille dyr.
En eventuell forekomst av skrantesjuke hos tamrein vil derfor kunne få store konsekvenser for næringen.
Overvåkingsprogrammet for i år er under planlegging og opptil 15 000 til 20 000 prøver skal undersøkes for skrantesjuke ved veterinærinstituttet, derav 5000 tamrein. Resten er hjortedyr funnet døde eller syke og dyr felt under jakt.
Påvisning av skrantesjuke er i dag basert på en metode der forskere undersøker hjernevev fra døde dyr. Som et supplement til dette jobber Veterinærinstituttet nå med å etablere og utvikle sensitive metoder i Norge som kan teste for skrantesjuke hos levende hjortedyr.
− Vi jobber med to typer tester. Den første metoden er analyse av vevsbiter fra endetarmen til dyra. I endetarmen finnes det lymfatisk vev, spesielt hos unge individer, der smittestoffet kan påvises, forteller Turid Vikøren, forsker ved Veterinærinstituttet.
− Takket være velvillig innstilling fra tamreineiere og hjortejegere har vi fått samlet inn endetarmer fra tamrein og hjort som vi bruker i disse studiene, forteller hun.
Denne metoden kan tenkes brukt på testing av levende tamrein og oppdrettshjort, for eksempel i sammenheng med kartlegging av skrantesjuke i en flokk. Den kan også brukes for testing av viltlevende hjortedyr som bedøves i merkeprosjekter.
Den andre metoden vil kunne påvise smitte ved å teste avføring fra dyr og kanskje også miljøprøver. Det vil være et stort fremskritt ettersom de diagnostiske metodene som brukes i dag bare kan påvise smittestoffet ved større konsentrasjoner slik som i hjernen.
Metoden, såkalt RT-QuIC, er en ny metode som er mer sensitiv og kan brukes på vev og ekskreter, for eksempel avføring som inneholder mindre mengder smittestoff.
Prioner kan påvises i avføring tidlig i inkubasjonsfasen, før dyret viser sjukdomstegn og før det er mulig å påvise det i hjernen.
− I tillegg er prøveinnsamling enkelt siden man kan samle inn prøvemateriale i naturen eller fra flokker uten at dyret bindes eller bedøves, forteller prionforsker Sylvie Benestad ved Veterinærinstituttet.
− Denne metoden finnes allerede for vev og bør justeres for undersøkelse av avføring, forklarer hun og legger til at dette en teknisk krevende metode å utføre, som krever høy kompetanse for å unngå feildiagnoser.
Tamrein i «silen» – her sorterer tamreineierne ut de dyra som skal slaktes. (Foto: Turid Vikøren)
Metodikken er såpass ny at det er ukjent om alle dyr skiller ut smittestoffet i avføring. Ulempen med å undersøke avføring som man samler i miljøet, er at man ikke vet hvilket dyr avføringen er fra. Fordelen er at man kan undersøke om skrantesjuke finnes i miljøet i spesifikke områder.
Slik kan forskerne finne områder hvor de bør teste dyr med konvensjonelle tester. Det kan også være aktuelt å bruke testen i forskningssammenheng for undersøkelse av vev, urin eller spytt.
De to metodene Veterinærinstituttet nå jobber med kan foreløpig ikke erstatte metodikken som brukes i dag som er basert på hjernemateriale fra dyr som er døde.
