Kunstgressbaner bruker små gummibiter for å blant annet gjøre underlaget mykere. Men hva skjer når gummibitene ender opp i naturen? (Illustrasjonsfoto: Vladimir Konstantinov / Shutterstock / NTB scanpix)
Hvor mye forurenser kunstgressbaner havet vårt?
Hvert år havner tonnevis med gummikuler fra kunstgressbaner på avveie. Hvordan påvirker det havet vårt? Nå skal forskere finne svaret.
Hvis du noen sinne har spilt fotball på kunstgressbane, vet du hvor irriterende det er når det i dagesvis drysser små svarte gummibiter ut av gymsekken. Men hvordan påvirker disse kulene naturen rundt oss?
– Dette er partikler som forsvinner i avløpet og til slutt renner ut i havet, sier Dorte Herzke. Hun arbeider ved NILU – Norsk institutt for luftforskning på Framsenteret.
– Mikroplast fra kunstgressbanene er et voksende forurensningsproblem, påpeker hun.
Sammen med sine kolleger forsker hun på hvordan vi blir utsatt for og påvirket av ulike typer miljøgifter i luft, jord og vann. I november 2016 startet et nytt prosjekt i Tromsø som skal gi svar på hvordan plasten oppfører seg når den havner i sjøen.
Kunstgressbaner består av plastfibre festet til en teppebunn. Gummibiter fylles på i store mengder blant annet for å gi et mykt underlag. De små plastbitene kan fly bort med vinden, de fryser fast i isen og renner bort med vann. Gummibitene er hovedsakelig fremstilt av kasserte bildekk.
En fotballbane har mellom 10 og 15 kilo gummikuler per kvadratmeter. Det blir over hundre tonn gummikuler per bane.
Utregninger konsulentselskapet COWI utførte for Miljødirektoratet i 2015 viser at om lag fem prosent av gummikulene forsvinner fra banene hvert år.
Det vil si at bare én kunstgressbane kan ha mellom tre og fem tonn i gummisvinn.
Det finnes i dag over 1500 kunstgressbaner av ulik størrelse i Norge.
Hva som skjer med gummibitene som havner i havet, vet vi foreløpig lite om. Miljødirektoraret har også påpekt på sine nettsider at det mangler kunnskap om hva som skjer med plasten i sjøen.
– Vi ønsker å finne ut hva som skjer når plast i havner i havet og hvordan det tiltrekker seg miljøgifter og slipper ut andre i arktiske forhold. Alle plasttyper inneholder kjemikalier som de kan slippe ut mens de er i havet, for eksempel farger, UV-stabilisator, flammehemmere og mykgjørere, forteller Herzke.
I dette prosjektet er det virkelig snakk om kortreist forskning. Herzke trenger bare å gå noen titalls meter fra Framsenteret til ei småbåthavn i Tromsøysundet.
På ei flytebrygge går tauet ned i sjøen, på tauet er det festet en rekke beholdere laget av aluminium. Disse beholderne samler inn de minste plastbitene.
Dorte Herzke i polarhavna ved Framsenteret i Tromsø. Her klargjør hun de perforerte sylindrene som måler hvor mye plast som havner i havet. (Foto: Helge M. Markusson/Framsenteret)
Forskjell mellom by og land?
I tillegg er det satt ut beholdere i Grøtfjorden på Kvaløya.
Forskerne vil se om det er forskjell på forurensning mellom by og land. De ønsker også å se hvilken forurensning som kommer fra en by som Tromsø sammenlignet med det som blir transportert med havstrømmer fra Europa og andre plasser.
