Kanskje er klokka sju en søndag morgen. En kvinne har allerede vært innom voldtektsmottaket og sitter nå i et avhørsrom på politistasjonen – sliten, alene, oppskaket, sårbar, skamfull. Hun vil egentlig ikke være der. Kanskje har hun lite kunnskap om rettsvesenet, kanskje har hun tidligere hatt negative erfaringer med politiet.

Avhørslederen må være empatisk og støttende for å vinne kvinnens tillit, og å få henne til å stå ved anmeldelsen. Samtidig må avhørslederen være objektiv og nøytral, undersøke alle sider av saken – og dermed stille spørsmål som kan få offeret til selv å føle seg som en mistenkt.

Hvordan skal offeret og avhørslederen snakke med hverandre for at de sammen skal skape en god og riktig forklaring som tåler den videre gangen i rettsapparatet, og som gjør det mulig for politiet å ta ut tiltale?

Som en del av doktorgraden sin har samtaleforsker ved NTNU Marit Olave Riis-Johansen analysert samtalene i elleve politiavhør av voksne fornærmede i volds- og overgrepssaker fra ulike steder i Norge.

• Les også: Hvordan kan politiet vite om folk snakker sant i avhør?

Norge fra verst til best i klassen

Riis-Johansen ser på enhver samtale som en form for forhandling.

− De som snakker etablerer hvordan samtalen forløper og hvilket resultat den får. Når vi snakker om politiavhør, er dette en kontroversiell påstand – siden det innebærer at spørsmålene som avhørslederen stiller, påvirker eller begrenser hva den som avhøres, får sagt. De fleste i politiet vil likevel være enige om at dette har betydning for resultatet av avhøret, sier Riis-Johansen.

Hun forteller at Norge har gått fra å være et U-land når det gjelder avhør til å være et land som har internasjonal standard på utdanningen og som setter etikk og rettssikkerhet i avhør høyt.

− Før var avhør noe politifolk måtte lære seg gjennom erfaring. Nå er politiavhør tematisert gjennom utdanningen. Det har vært en stor utvikling de siste 15–20 årene, sier Riis-Johansen.

I denne perioden har Riksadvokaten endret regelverket for hvordan avhør skal gjennomføres, for å bedre rettssikkerheten til de involverte i en sak. Det skal for eksempel gjøres lyd- og helst videoopptak, særlig i volds- og sedelighetssaker. Dette for at det i ettertid skal være mulig å gå tilbake og sjekke hva som faktisk ble sagt i avhørene.

I avhandlingen beskriver hun flere dilemmaer som avhørslederen møter i løpet av samtalen med den fornærmede.

Et hovedfunn er at deltakerne både muliggjør og begrenser hverandres bidrag, og at den avhørtes forklaring derfor må forstås som et resultat av samhandlingen mellom avhørsleder og avhørte.

− Både den avhørte og avhørslederen balanserer mellom ulike hensyn gjennom avhøret, sier Riis-Johansen.   

Må fortelle sannheten

I avhandlingen viser hun hvordan samhandlingen mellom den fornærmede og avhørslederen foregår, i tre ulike deler av avhørene.

De fleste avhørene i studien gjaldt voldtektssaker, og samtlige avhørte og de fleste avhørslederne var kvinner. Etterforskningen var avsluttet i alle sakene, men forskeren kjente ikke til utfallet i noen av sakene, som alle var plukket ut av politiet.

I den første delen av politiavhøret må den som skal avhøres, bli informert om rettigheter og plikter. Avhørslederen sier for eksempel at vedkommende må fortelle sannheten og alt som er relevant for saken.

Allerede her står avhørslederen foran et dilemma, i og med at disse opplysningene kan få den fornærmede til selv å føle seg mistenkeliggjort. En person som nylig har opplevd noe traumatisk, kan dessuten føle at han eller hun ikke blir sett, siden hele avhøret starter med formaliteter.

• Les også: Barn husker alvorlige hendelser godt

Informasjon om bistandsadvokat

Avhørslederen må også si at den fornærmede har rett til å ha med seg en bistandsadvokat i avhøret. Også her kan avhørslederen møte en utfordring. Det er ikke alltid lett å få tak i en bistandsadvokat klokka sju en søndag morgen. Samtidig er det mest gunstig at avhøret gjennomføres så fort som mulig, mens minnene etter det som kanskje er en overfallsvoldtekt, ennå er ferske. I så fall kan bistandsadvokaten kobles på ved et senere tidspunkt.

Avhørslederens dilemma blir da: Skal hun forklare dette for den avhørte eller skal hun bare presentere rettigheten til å ha en bistandsadvokat til stede?

Avhørslederens plikt er å opplyse om de formelle pliktene og rettighetene. Samtidig har den som avhøres behov for å bli møtt med tillit, for å føle seg trygg og for å bli trodd. For ikke å begå en formell feil må avhørslederen komme seg gjennom disse punktene uten å ødelegge eller forstyrre stemningen eller miljøet i avhørsrommet, forklarer Riis-Johansen.

En hjelpende posisjon

− Avhørslederen starter med å informere om selve situasjonen – om rommet de sitter i, om opptaksutstyret og om at den avhørte må si fra hvis hun trenger noe å drikke eller en pause. Dette handler om å gjøre den avhørte trygg på situasjonen. I ett av avhørene jeg analyserte, en overfallsvoldtektssak, startet avhørslederen med å spørre om hvordan den avhørte har det nå, og det blir da en lang sekvens der de snakker om hva som er vanlige reaksjoner etter en voldtekt og om muligheter for å få hjelp fra psykolog eller lignende, forteller Riis-Johansen.

Dette viser at avhørslederne noen ganger inntar en mer hjelpende posisjon, der de benytter sin erfaring med lignende saker til å gi den avhørte kunnskap om det som ofte kan være en vanskelig prosess.

Utforskende avhør

I den neste delen av avhøret skal den fornærmede fortelle med egne ord hva som har skjedd. I avhørsmodellen som norsk politi bruker, er en av grunnpilarene en fri, uavbrutt forklaring. I Norge kalles dette for et «utforskende avhør» – og det er noe helt annet enn et forhør der den avhørte blir stilt til veggs med ei lampe i ansiktet.

Grunnmodellen er den samme for avhør av både fornærmet og mistenkt eller siktet, selv om det i større grad kan være aktuelt å konfrontere en mistenkt eller siktet med bevis. 

− Politiet har blitt flinke til å være stille og til å la den avhørte snakke. Avhørslederen skal ikke lede eller styre – men det er vanskeligere enn det høres ut til. I en vanlig samtale foreslår vi fortolkninger for hverandre hele tiden, sier Riis-Johansen.

I avhørene som hun har analysert, er avhørslederne svært bevisste på dette og på ikke å stille ledende spørsmål. I en familievoldssak, for eksempel, der en dame blir mishandlet av mannen sin, spør ikke avhørslederen om mannen slår når han blir sint, men om hva som skjer når han blir sint.

Vanskelig å fortelle detaljert om overgrep

− Den uavbrutte forklaringen begrunnes også i hukommelsespsykologi. Hvis forklaringen blir avbrutt av spørsmål om hvor høy gjerningspersonen var, eller om en bil kom fra høyre eller venstre, blir den avhørte revet ut av det bildet eller situasjonen som han eller hun er i ferd med å beskrive, forklarer Riis-Johansen.

Politiavhøret tar utgangspunkt i en traktmodell, der man starter bredt for så å snevre inn etter hvert. Når den fornærmede er ferdig med den uavbrutte forklaringen, forsøker avhørslederen å få den avhørte til å fortelle mer detaljert og utfyllende om overgrepet.

Kanskje har den som avhøres anmeldt et overgrep i en bil. Hun har fortalt hva hun gjorde på utestedet, at hun satte seg inn i en bil, at overgrepet skjedde, at hun gikk ut av bilen og at politiet ankom stedet. Avhørslederen vil da prøve å få henne til å snakke mer detaljert om selve overgrepet. For eksempel ved å be henne fortelle om alt som skjedde fra hun satte seg inn i bilen, og til hun gikk ut av den.

− Det kan være veldig vanskelig å fortelle detaljert om et overgrep. Avhørslederen må rydde unna all usikkerhet. Allerede i innledningen kan avhørslederen si at det er greit å bruke alle typer ord og at den fornærmede ikke trenger å spare avhørslederen for ubehagelige detaljer, forklarer Riis-Johansen.

Mangel på motstand kan være bevisst valg

I samtaleanalysen har hun også sett   at noen av de avhørte er opptatt av å forklare hvorfor de ikke gjorde mer fysisk motstand mot overgriperen. Riis-Johansen skiller mellom den avhørtes forklaring om hva som skjedde og redegjørelsene som sier noe om hvorfor den fornærmede gjorde som hun gjorde: Hvorfor hylte hun ikke, hvorfor prøvde hun ikke å sparke og slå?

− Det er interessant å se at den avhørte her gjerne får fram at det å ikke gjøre motstand mot en voldtekt kan være et bevisst valg offeret tar for å unngå å bli drept. Målet er å overleve. Og for å gjøre det, velger hun å ligge helt stille. Disse redegjørelsene er viktige for ellers kunne det blitt spørsmål om det i en senere rettssak, forklarer Riis-Johansen.

Vet hva som skal til i en rettssak

I flere av avhørene som hun har analysert, er det ikke nødvendigvis avhørslederen som spør hvorfor offeret ikke gjorde mer motstand. Når den fornærmede får nok tid til å fortelle utfyllende om en hendelse, kommer hun gjerne inn på dette temaet selv.

− Avhørslederens jobb er å være samtaleleder og legge til rette for at den avhørte skal få forklart seg om alt som er viktig å få fram. Avhørslederen vet hva som trengs for å skape en forklaring som kan brukes i en videre rettssak, sier hun.

Politiavhøret avsluttes så med en oppsummering og det blir gitt informasjon om den videre prosessen.  

− Avhandlingen min viser i praksis hva som skjer i avhørene og jeg forklarer hvordan det henger sammen med både regelverk og opplæring, samfunnsmessige forhold, relasjonelle hensyn og hvordan samtaler generelt foregår. Dette er nyttig kunnskap for politiet, men også for andre yrkesgrupper der samtaler mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle er en viktig del av jobben, sier Riis-Johansen.

Referanse: 

Marit Olava Riis-Johansen. Balanseganger: En samtaleanalytisk studie av politiavhør av voksne fornærmede, doktorgradsavhandling ved NTNU, 2016:176. Sammendrag.