Steinalderkostholdet består blant annet av mye fisk, nøtter og grønnsaker. En ny doktoravhandling mener dette kan ha positiv effekt for både overvektige og personer med diabetes type 2 (Illustrasjonsfoto: Syda Productions/Shutterstock/NTB scanpix).

– Friskere hjerte og lever med steinaldermat

Steinaldermat kan redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer, ifølge svensk forsker.

– Vår vestlige livsstil er den viktigste årsaken til hjerte- og karsykdom. Muligens skyldes dette at forbrenningen vår fortsatt er programmert for å leve som jeger-samlere, sier Julia Otten i en pressemelding.

Otten fra Institutionen för folkhälsa och klinisk medicin ved Umeå Universitet har nylig avlagt sin doktoravhandling som består av fire studier. Alle studiene peker mot at steinaldermat kan redusere overvekt, leverfett, insulinfølsomhet, blodfett, blodtrykk og lignende risikofaktorer for livsstilsykdommer.

Otten påpeker også at urbefolkninger som inuitter på Grønland, som fortsatt lever på et paleo-kosthold, har få tilfeller av hjerte- og karsykdom.

Studert over to år

I en av studiene til Ottens ble 70 overvektige kvinner over overgangsalderen delt i to grupper. Den ene gruppen spiste steinaldermat i to år, mens kontrollgruppen hadde et kosthold basert på nordiske kostholdsanbefalinger.

Begge gruppene fikk opplæring i matlaging som passet til deres diett. Kvinnene på steinalderdietten fjernet meieriprodukter, korn, belgfrukter og tilsatt salt og sukker fra sitt kosthold. Kontrollgruppen økte sitt inntak av fullkorn, frukt, grønnsaker og fisk, og holdt seg til kjøtt og meieriprodukter med lavt fettinnhold. Ingen av gruppene fikk beskjed om å spise færre kalorier enn før.

Etter seks måneder viste det seg at kvinnene som spiste steinaldermat hadde den største reduksjonen i vekt, blod- og leverfettnivåer. Men etter to år var det ikke lenger noen forskjell mellom gruppene. I avhandlingen kommer det frem at kvinnene som spiste steinaldermat hadde problemer med å holde seg til dietten over lengre tid.

En annen studie i Julia Ottens avhandling tyder på at steinaldermat kan være bra for mennesker med diabetes type 2.

32 personer med slik diabetes spiste steinaldermat i 12 uker, og de gikk ned i vekt, fikk mindre muskel- og leverfett, lavere blodtrykk og forbedret insulinfølsomhet.

Testgruppen deltok også i tre timelange treningsøkter hver uke, bestående av aerobic og styrketrening. Trening ga ingen reduksjon i blodtrykk og insulinfølsomhet, og viste seg å minske reduksjonen av fett i lever og muskler som steinalderkostholdet bidro til.

Kaloriunderskudd gir vekttap

Hvorvidt et steinalderkosthold er det beste for kroppene våre er omdiskutert.

– Steinalderkosten ser ut til å være bedre for helsen vår. I hvert fall for overvektige. Men vi må selvfølgelig vite om det er realistisk å følge dette kostholdet før man går ut og anbefaler det, sier Thomas Meinert Larsen, førsteamanuensis ved Institut for Idræt og Ernæring ved Københavns Universitet, i en artikkel fra videnskab.dk.

Larsen kommenterte funn fra 2014, som i likhet med Ottens doktoravhandling, tok for seg overvektige kvinner. Disse var i overgangsalderen. Også i denne studien fant forskerne ut at kvinnene som spiste steinaldermat gikk ned mer i vekt enn kontrollgruppen det første halvåret, men at de slet med å holde seg til dietten over lengre tid. Begge grupper fikk bedre kolesterol, blodtrykk og insulinfølsomhet. 

Larsen mener kvinnene som spiste steinaldermat gikk ned mest i vekt på grunn fordi de fikk i seg færre kalorier.

– I steinalderkostholdet er det ikke noen stivelsesrike matvarer eller korn- og melkeprodukter, og da er det lettere opprettholde et kaloriunderskudd, sier Larsen.

Den danske forskeren tror steinalderkost kan være sunt for dem som ønsker å gå ned i vekt, forutsatt at de klarer å holde seg til dietten. Samtidig mener han at meieriprodukter inneholder mange viktige næringsstoffer, og at disse ikke bør kuttes ut av kostholdet.

Referanse: 

Julia Otten: Effects of a Paleolithic diet and exercise on liver fat, muscle fat and insulin sensitivity. Doktoravhandling, Umeå Universitet.

Powered by Labrador CMS