Tykk- og endetarmskreft, også kalt tarmkreft, er den nest mest vanlige kreftformen i Norge.

Statistisk sett dør 40 prosent i løpet av de fem første årene etter diagnosen. Sykdommen behandles stort sett med kirurgi, cellegift og stråling.

Økt kunnskap om svulstens molekylære profil kan åpne for at morgendagens kreftbehandling bedre kan tilpasses den enkelte pasienten.

Professor Ragnhild A. Lothe ved Oslo universitetssykehus leder et prosjekt om behandling av tarmkreft. Hun fikk nylig tildelt det såkalte Toppforsk-stipendet. 

Grovmasket inndeling

Tarmkreft deles inn i fire stadier ut fra hvor langt sykdommen har kommet på diagnosetidspunktet.

Denne inndelingen sier mye om pasientens muligheter for å overleve. I tillegg bestemmer den hvilken behandling pasienten får. Hvis kreften diagnostiseres i stadium én eller to, kureres pasienten som oftest av kirurgi alene.

Ved stadium tre får pasienten tilbud om cellegift i etterkant av kirurgien. Behandling ved stadium fire er enten svært kraftig eller er rent palliativ, det vil si at behandlingen lindrer symptomer heller enn fjerner sykdommen.

Men inndelingen i fire stadier er ifølge forskerne altfor grovmasket og har klare svakheter: Mange pasienter får for mye behandling. Andre får for lite.

Hver svulst er unik

Derfor er det nå mye snakk om heterogenitet blant kreftforskere. Det betyr at det er flere ulike cellegrupper i kreftsvulsten. Forskerne har i flere år ment at heterogenitet innebærer dårligere prognose for pasienten. 

Dette har de ikke klart å påvise – før nå.

– Hver pasients svulst er molekylær unik og kan endre seg over tid slik at pasientene kan ha svært ulik sykdomsutvikling. Dette har også stor innvirkning på hvordan de vil respondere på behandlingen, sier forsker Anita Sveen.

Hun mener analysene av heterogenitet vil bidra til at tarmkreftpasienter reagerer bedre på behandlingen de får fordi den kan tilpasses til å angripe årsakene til at svulsten vokser. 

Nye funn viser at heterogenitet kan være av stor betydning for spredning av kreft og pasientenes overlevelse. Kort oppsummert innebærer flere ulike cellegrupper et større potensial for aggressiv kreftform og høyere dødelighet.

– I studien vår har vi beskrevet DNA-et i cellene og oppsummert ulikhetene. Dette forteller oss hvor store forskjeller det er mellom de individuelle svulstene i leveren til hver pasient. Dette kan legge grunnlaget for nye behandlingsstrategier for pasienter med spredning, forteller Lothe.

- Utenkelig for 20 år siden

Når legene skal bestemme hvilken behandling pasienten skal tilbys, så har det tidligere blitt tatt prøver fra primærsvulsten i tarmen. De har altså gått ut fra at spredningssvulstene i leveren responderer likt.

Ny sekvenseringsteknologi – som går ut på å analysere et enormt utvalg gener samtidig – har i dag gjort det mulig å beskrive både primærsvulsten og spredningssvulsten på en langt mer effektiv og nøyaktig måte.

– Vi har mulighet for å jobbe på et detaljnivå som tidligere var umulig. Dagens personlige kreftmedisin er ekstremt teknologidrevet og utviklingen har gitt oss muligheten til å gjøre analyser som var helt utenkelig for 20 år siden, sier forsker Jarle Bruun.

Tester ny behandling

Det finnes altså ikke behandlingsalternativer som passer alle, og det kan gi overbehandling og underbehandling.

Bruun har testet nærmere 500 legemidler på cellelinjer fra tarmkreftpasienter og sitter nå med gode hypoteser på hvilke pasienter som kan ha god effekt av behandlingsformer som de i dag ikke får.

– Hvis vi sammenligner kreftcellenes DNA-profil og deres respons på ulike typer behandling, vil det si oss noe om hvilke pasienter som burde få dagens standardbehandling. Det kan også danne utgangspunkt for nye typer behandlinger. Vi er i dialog med klinikerne vi samarbeider med, for å prøve ut noen av legemidlene på pasienter som har fått spredning og står uten andre alternativer, sier han.